Slik var det i går: etter en koselig tur i byen sammen med teamet mitt, en tur på et Thai spisested og butikker, ble vi prakket på en go'morgen yoghurt og brødskive. Den eneste grunnen til det, var fordi de må bruke opp matvarer siden det er sommerstengt. Det var ikke akkurat så mye å rope hurra for, og surleppa hang omentrent ned til knærne.

Vel, dere har sikkert lagt merke til at det har blitt mer bilder enn tekst de siste dagene - det er fordi jeg, bokstavelig talt, er tømt for ord som er verdt å formidle. Det er ikke alt man trenger å fortelle til alle og enhver; noen ting holder man for seg selv. Sånn er det bare.

Ellers går livet på Capio som vanlig. Det er måltider, det er samtaler, det er hviletider, det er turer til byen, soling på hverandraen og andre ting. Det er vonde ting, det er gode ting og alt som hører med når man kjemper mot en spiseforstyrrelse.
Det blir fint med sommerferie, fordi jeg trenger å tenke, få ting litt på plass på egnehånd, og kjempe videre, jobbe med tankefeller, og stå på egne føtter i noen uker. Det er jo sånn det er; man skal være ute i livet og verden, og skal man klare det - må man prøve uten et hjem der man lærer MATmatikk, i alle fall for noen uker. Likevel blir det litt trist å dra her fra, mest fordi det er noen jenter som jeg aldri skal se her igjen. På et sted som dette, blir man kjent med så mange fantastiske mennesker med ressurser, jenter med unike talenter.

I dag skal vi på harry - tur til Nordby, og nå er det ikke lenge igjen til Inger og jeg tar turen til Madeira. Min Lenovo 3000 skal være med på turen, så det kommer både bilder og tekst underveis.