I går var jeg rasende. Jeg var sint da jeg prøvde å hjelpe mamma med å koke suppe, kjeftet på politikere og stortinget - som om det skulle hjelpe mot det idiotiske resultatet som kom ut av debatten på tirsdag. Raset mot budsjettet de lager hvert eneste år - de flotte summene de deler ut til de tingene de mener er viktige; masse til kultur, mindre til et elendig helsevesen (som for øvrig skal være fantastisk! Hvorfor ligger Norge så høyt på skalaen over landene som har flest psykiske lidelser ?!???) , sint for ditten og sint for datten.

Psykiatrien er sinnsyk. Som for eksempel 15 måneders ventetid for å få en psykolog i Tromsø, et år for å få plass på spiseavdelingen på Modum Bad og et elendig tilbud fra det offentlige. En av grunnene til at Capio ikke ser ut til å komme under Fritt Sykehusvalg, er fordi noen av politikerne har en tanke om at de ikke er et sykehus.
"De behandler ikke de aller sykeste."

Nehei? Mennesker som er så fysisk dårlige, må jo først på et somatisk sykehus for at de i det hele tatt skal være mottakelig for behandlig - og de psykiatriske sykehusene har som regel ikke noe mer kompetanse enn det Capio har på den fronten. De eneste stedene som har det; er de som er tilknyttet et sykehus; som for eksempel RASP. De offentlige institusjonene oppererer med kostliste, og som et av de menneskene i teamet mitt fra UPS sa: "Jeg har møtt jenter to år etter at de har forlatt dette stedet, og de er fortsatt bundet til kostlister."
Det er ikke å være fri. Meningen er jo at man skal frigjøre seg fra all angsten, frykten for å spise matvarer som man en gang var redd for - og det blir man ikke av å leve i en firkantet boks der det er ditten og datten hver eneste dag til alle måltidene.

Hva gjør man når man kommer i et selskap? Man får jo ikke servert de to brødskivene man har til lunsj. Sånn er det.

Uansett. Capio behandler mennesker som er veldig dårlige, så lenge de ikke holder på å dø og må ha intravenøs næring før de kan begynne i behandlingen de gir. Det sier jo seg selv. Likevel har de somatisk oppfølging for alle som blir innlagt, i frykt for reernærings sykdom og oppfølging for allverdens andre ting. Jeg hadde, for eksempel, ekstrem-hvile i fem uker, noe som vil si at jeg ikke fikk bevege meg - måtte sitte stille og så vidt fikk gå i trapper. All maten jeg fikk i meg, skulle gå til å reparere organene mine, som var relativt ødelagte. Tarmer som ikke fungerte, en elendig nyrefunksjon og blablabla. De tok blodprøver av meg hver eneste dag den første uka for å se hvordan det sto til med kroppen min, fulgte blodtrykk og puls åtte ganger om dagen i starten og tok temperaturen på morningen og på kvelden. Jeg fikk tiamin-sprøyte i rumpeskinka i fem dager, fordi B-vitamin lagrene mine var tomme.

De tar blodtrykk og puls på alle som kommer, de har oppfølging etter måltider for å sjekke hvordan ståa er, de tar blodprøver, de fleste har ekstrem-hvile den første uka - for å nettopp, få en oversikt over pasientenes bevegelses-behov. Mange av oss har et tvangspreget forhold til trening, og for å redusere dette behovet, får man minimalt med aktivitet. Trening når man jobber med å spise igjen; fører til ødemer (vannansamling i føtter, mage og andre steder) - og det sier jo seg selv at det ikke er så veldig fint med slike ting. Mye vann har innvirkning på kroppsvekta, og det er tøft nok fra før av å skulle bli stabilisert helt i starten.

Selv om mange av de som kommer har en normal vekt, betyr det jo ikke at de er så mye bedre fysisk. Ikke alltid. De får samme oppfølging som de som er nesten dødelig undervektige, og dessuten handler ikke anoreksi bestandig om å være undervektig. Det sitter i hodet. Noe som gjør at det er enda vanskeligere for de som ser... vanlige ut. Ingen tror at de er syke, siden de ser så... friske ut.

Jeg lurer veldig på hva noen av politikerne mener at dette er. Er ikke det somatisk oppfølging? Gir det ikke Capio muligheten til å behandle noen av de aller dårligste? Et Modum et bedre alternativ - der man ikke får komme inn, fordi man har en BMI under 15? Er det meningen at man skal være dødelig før man får hjelp?
På Capio er det ingen grense for den hersens, nesten ubetydelige BMI'en - det eneste de fokuserer på er å komme seg opp til NORMAL - VEKT. Noe man må ha for å bli kvitt tankene om mat og allverdens annet. De sier at det er lettere å jobbe med hodet når man har en BMI som tilsier normalvekt, spesielt når man har hatt en alvorlig anoreksi. Ikke at det betyr at det er lettere for de som ikke er undervektige, men likevel.
Selv om det er vanskelig å tro på alt dette, vet jeg at det er sånn det er. Man kan ikke leve som det mennesker som ikke har et anstrenkt forhold til mat, så lenge man er veldig tynn.

Dette var ikke det jeg egentlig skulle skrive om, men jeg følte virkelig for å få kaoset ut av systemet. Er det rart at man blir både frustrert og rasende? Nei, jeg synes virkelig ikke det.