fredag
Speil.
6/19/2009 09:29:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Som jeg så ofte skriver: hvis dette innlegget på noen måte er støtende eller lignende, vil jeg ha tilbakemeldinger på det – og så skal det forsvinne.
Hver eneste morgen, akkurat som veldig mange andre mennesker, er refleksjonen av mitt eget ansikt i et speil – det første jeg ser på morningen. Det begynner å bli en stund siden jeg tok lange omveier for å slippe å se meg selv i alle de blanke overflatene som det er umulig å unngå. Verden er fylt med dem; biloverflater, gjenskinn i vinduer man passerer, speil, bilder og så videre. En av grunnene er den teorien jeg har tenkt frem etter hvert som månedene har gått – er at man en eller annen gang må ta en titt på seg selv for å lære seg å akseptere at det er slik man ser ut. Det er selvfølgelig ikke sunt eller spesielt heldig å stå fremfor speilet i timevis, bare for å finne all verdens feil og grusomheter eller utvikle en mer dominerende holdning til og alltid stirre på seg selv – noe som er typisk for mennesker med et stort og alvorlig matproblem. Likevel tror jeg at etter hvert som man er i behandling, får hørt ordene om aksept – lære seg selv og kjenne og blablabla, gjør slik at det blir lettere å ta en titt på den man egentlig er. Kanskje tar jeg feil, kanskje det bare er noe jeg tenker, men jeg velger å tro nettopp det.
Det er nesten sånn som den uutholdelige veiingen på Capio. Man får vite tallene som virkelig gjør vondt fordi man skal være med på sin egen prosess, lære seg at det er sånn det skal være uansett hvor vondt det gjør. Selv om jeg har forstått at det blir litt enklere etter hvert når man plutselig en dag oppdager at kroppen blir stabil, gjør det ikke saken mindre vanskelig. Likevel er det en lettelse når man plutselig våkner en morgen og skjønner at mat ikke får en til å vokse for hver tugge man tar. Hadde det vært sånn, hadde jo alle mennesker i hele verden vært… ja, et ord jeg virkelig kvier meg for å bruke, men jeg tror at dere forstår hva jeg mener. Og sånn er det jo absolutt ikke.
Jeg var fristet til å skrive "lenge har speilet vært min største fiende", men jeg vet at det er feil. Det er spiseforstyrrelsens fiende, noe som fører til at jeg og meg også utvikler et forvrengt forhold til ting. Spiseforstyrrelsen er en ordentlig luring: den plasserer elefant-briller fremfor øynene ens, gjør hjernen forvirret med fotografier og plakater med stygge ord.
Når jeg tenker etter, har jeg sikkert brukt et halvt århundre på å tro på disse bildene som flimret og fortsatt gjør det – som mange av dere vet, vil ta tid før de forsvinner, og styrken på disse brillene jeg nevnte bare øker i styrke. Spiseforstyrrelsens stemme bare vokser og vokser i det uendelige, til den til slutt overtar alt du er og litt til. Såpass at det ikke blir plass til deg selv.
Dette monsteret er en ond diktator. En slik som vet hvordan man skal hjernevaske et menneske og lede det ut på ville veier.
De første ukene på Capio gikk jeg på toalettet med lyset av, slik at det bare var jeg og nattemørket og ingenting mer. Jeg orket rett og slett ikke å se på denne personen som så ut som en krigsfange, rømt og overlevd en konsentrasjonsleir – et syn som gjorde meg kvalm. Selv om det ikke alltid var enkelt å se det selv, var jeg fullstendig klar over at det var sånn det var.
En morgen, eller kanskje det var en formiddag; jeg er ikke helt sikker – slo jeg endelig på lyset og lot det stå på i det jeg steg over dørstokken. Jeg ble stående, mens jeg så meg selv dypt inn i øynene – og det vesenet som plutselig sto fremfor meg viste noe jeg ikke helt forsto. Forandringen var så tydelig: det var ingen døde øyne i ansiktet, ingen utsikkende kinnbein, huden var ikke lengre likblek, og leppene var ikke lengre innhyllet i en gyselig blåfarge. Jeg nistirret, presset frem et smil, tok noen hopp og piruetter bare for å sjekke at speilbildet gjorde det samme. Det gjorde det.
Deretter begynte jeg å gråte – for engangsskyld ikke fordi jeg syntes at jeg fylte hele badet og litt til, ikke fordi denne greia som gjorde disse tingene faktisk var meg, men fordi denne forunderlige skapningen var fullstendig levende.
Jeg gråt fordi forandringen var så tydelig, gråt fordi det faktisk føltes okei, gråt fordi jeg nok en gang hadde overlevd, gråt fordi jeg klarte å akseptere at jeg var et menneske av kjøtt og blod, og jeg gråt tårer fylt med ømhet og kjærlighet fordi den Annikaen jeg en gang kjente hadde stått opp fra de døde.
Etter hvert som ukene gikk og har gått har reaksjonen vært langt fra den samme. Likevel var dette øyeblikket liker revolusjonerende som det måltidet jeg fullførte uten veiledning og at noen ba meg fortsette, like pussig som den gangen jeg smurte en brødskive uten at noen ba meg ta på mer av det som ofte er på en skive – og fikk ros fordi de syntes at jeg var flink. Det var like tøft som da jeg bestemte meg for at nok var nok, og lot meg ta i mot den hjelpen jeg trengte – og like fantastisk som da jeg oppdaget at vennene mine fortsatt var glade i meg, til tross for alle avvisningene og avslagene i løpet av de siste årene.
Selv om det er langt igjen før jeg kan være helt tilfreds med alt som er, føles det likevel ufattelig fantastisk å få en slik reaksjon. Jeg hadde aldri trodd at det var mulig, men det er det. Det vet jeg nå.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
4 kommentarer:
Så nydeleg beskrive <3
Du rører meg noe helt vanvittig med ordene dine Annika. Du i deg selv rører noe i meg. Kan jeg få lov til å sende deg en mail en dag? Hva tenker du rundt det at folk skriver til deg, synes du det kan bli litt mye?
Fantastisk innlegg som vanlig!
Du er nydelig på alle måter.
Takk skal dere ha :)
Hilde: du skal bare sende så mange mail du har lyst til.