I dag fikk jeg pakke i posten. Perler fra Nina! Jeg ble ordentlig glad, og det rører meg hvor utrolig mange gode mennesker det finnes i verden. Tusen takk skal du ha!

jeg synker i kvikksanden.

Det må sies at Fredrikstad er en helt utrolig trivelig by, og jeg gleder meg fryktelig mye til jeg får lov til å spasere rundt om kring for å se hva dette stedet har å by på. I helgene pleier det å være utflukter eller noe i den duren, og siden noen av jentene her skulle til Østfoldhallen som er et kjøpesenter, fant noen av de som jobber her i helga ut at de kunne ta meg og J med på en kjøretur, mens de andre handlet.

Vi kjørte over til gamlebyen, og det var som å gå mange år tilbake i tid. For et fabelaktig sted! Så mange gamle fine hus og bygninger skal man lete lenge etter. Når det blir vår, skal jeg ta meg en tur dit med kameraet for å ta noen bilder og tusle rundt om kring i de små butikkene de har der. En kjøretur gjorde godt, for jeg har vært her en god stund nå, og alt jeg har sett er togstasjonen og veien som fører til og fra sykehuset.

Jeg håper ikke det tar så lang tid før jeg stiger i gradene fra ekstremhvile til minimal aktivitet, og er jeg heldig, får jeg kanskje gjøre noe i løpet av uken som kommer. Men. Man skal ikke si noe for sikkert, for det er fort gjort å bli skuffet.
Ellers har jeg sett på tatt av kvinnen, sex & the city og malt en pappboks hvit med en elendig hvitmaling.

Eller noe sånt, for i dag vet jeg ikke hva jeg skal skrive om. Det er rart, for når jeg har avspenning etter lunsj og middag, blir jeg liggende på gymmatta med pleddet over meg og med øynene igjen mens jeg tenker ut alle finurlige historier som jeg har lyst til å hamre ned på tastaturet. Jeg tenker på alle fortellingene og hendelsene jeg skal blogge om eller notere ned, og så glemmer jeg dem alle sammen når avspenningstimen er over og jeg bretter sammen ullpleddet mitt.

Jeg har vært innlosjert her i 17 dager nå, og jeg kan se at deler av meg holder på å komme til syne i speilbildet. Huden er ikke lengre like grå/hvit som eksossnø, og de fine potetsekkene jeg hadde under øynene da jeg kom hit, har minsket litt. Jeg er usikker på om jeg liker det, for denne prosessen fører med seg en del mindre heldige ting; sånn som vannsamlinger i beina, noe som får dem til å se skrekkelige ut - og siden tarmene er i ulage, har jeg fått en sånn fin liten mage som barna i afrika har. Det ser ut til at håret har litt lyst til å takke for seg igjen, det er i alle fall tegn på det på de hvite flisene på gulvet, og ikke minst i dusjsluken. Og det er vel her jeg skal slenge inn et jajamensann mens jeg prøver å snu det til det positive, og skriver at DET KOMMER TIL Å ORDNE SEG ETTERHVERT, mens jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg kommer til å få verdens vakreste hår når tingen som er meg fungerer vanlig igjen.

8 måneder, sier de. Javel, svarer jeg.
Ja. Altså. Siden jeg tydeligvis er på vei tilbake, fører det også med seg at humøret mitt er på tur til langtvekkistan og det samme er all lyst til å drive med ting og tang.
"Det hadde vært hyggelig om du var litt i stua sammen med oss i løpet av kvelden," sier de.
"Jeg har ikke lyst til å være i stua."
"Hvorfor ikke?"
"Jeg bare... nei.. føler ikke for det."
"Å. Du vet det, at det er lov å si at man ikke har det så greit."
"Det er det helt sikkert."

Ja. Dessuten mener legen her at det kanskje er på tide å gi solbærsmakende drittpiller et nytt forsøk, men jeg er jammen meg ikke så sikker, så jeg skulle tenke på det til mandag. Ellers har jeg fått massasje og tilbragt timer på en trestol mens jeg så ut av vinduet og prøvde å finne ut hvor mange prikker det er i veggen her.

Jeg hadde glemt hvor vondt det gjør. Jeg hadde glemt hvor skrekkelig grusomt det er, glemt av hvordan jeg tilbragte timene trippende frem og tilbake over gulvet på madhouse, løpende, gråtende, hylende, før jeg skrudde av alt av lys, rullet meg sammen i en ball under dyna, mens jeg ønsket at en atombombe kom å traff meg midt i panna før jeg til slutt sovnet. Jeg hadde glemt det. Hvordan kunne jeg?

I dag er jeg skrekkelig sint på meg selv. Sint fordi jeg lot meg selv glemme av hvor smertefull denne prosessen er og sint fordi jeg igjen lot meg selv lure av elefantstemmen som hvisket og tisket der inne i hjernebarken et sted, og som sakte men sikkert lot meg drive meg selv ned til null og niks og ingenting, så sakte at jeg ikke merket det før det var for sent. Så sent at jeg var et hårstråd unna å bli påtvunget et opphold på et freaky sted, fordi en viss paragraf i en viss helselov sier at mennesker som meg til syvende og sist fortjener å bli fratatt myndigheten. I alle fall for et øyeblikk. Ja, jeg vet jo at det ikke er en straff og at det bare er for å hjelpe den stakkars tingen man bor i som man har drevet til grunne med situps og løping og minimalt med munnfuller, men det gjør ikke saken mindre vond. Hvordan i alle dager kunne jeg la meg lure igjen?

Her sier de: "Vi vet det gjør vondt. Vi vet at det gjør vondt, og det skal det også gjøre. Vi skal være her, veilede og hjelpe deg, men det skal gjøre så vondt at man ikke har lyst til å gå tilbake til starten igjen." Og det er vel noe i det, når alt kommer til alt. Det er bare så synd at det er lett å glemme. Glemme av alle tårene og mascaraflekkene på puta, glemme av hvordan man har kjempet i mot stemmene og lysten til å springe maraton selv om man i grunnen ikke har kondisjon eller styrke nok til å løpe en eneste meter.

Åh, hvordan kunne jeg?

Vel. Ja. Denne dagen og denne uka har vært veldig hard. I dag har vi hatt gruppe, noe som i og for seg var greit, den handlet om råd til pasienten (jeg kan ikke fordra det ordet) og deretter var det lunsj. Før lunsj dro en av de ansatte meg med ut på spisestua for å fortelle meg at jeg nå er inne i mi tredje uke her, og at kravene øker litt. Ja, for siden jeg ikke har hatt fulle porsjoner til måltidene, burde jeg nå klare å redusere tiden med ti minutter. Det var mumling og sukking fra min side, men jeg forstår jo at det er viktig, for ellers kommer jeg til å sitte ved bordet hele dagen når de fulle porsjonene kommer.

Og de begynte til middagen i dag. Siden blodprøvene mine er okei nok, er det på tide å ta bort næringsdrikkene og putte på noe annet i stedet for. Altså. Ting som kan tygges og svelges. Det er mye verre enn å drikke det skvipet, mye tyngre enn å svelge ting med vanilje og sjokoladesmak. ...

Heldigvis, og takk og lov for det, er personalet så fantastisk. M forbarmet seg over den gråtende geleklumpen som liksom skulle være 1 stk 18 år gammel Annika, med hetta trødd over hodet, sammenkrøllet i en sofakrok med mascara over alt og vel så det. Det er utrolig hva litt fotmassasje og kroppskontakt kan gjøre, og det er utrolig hvor mange liter tårer det finnes i et menneske.

Hvis jeg kunne velge, skulle jeg gjerne snudd tiden tilbake og tatt noen andre valg slik at jeg aldri ble dårlig eller syk eller noe som helst, ja, det skulle jeg. For det er ikke verdt det. Og jeg håper for deres del at dere aldri aldri aldri noensinne trenger å gå igjennom denne greia som jeg holder på med nå. Jeg vet at det er nødvendig, jeg vet at det er livsviktig og jeg vet at jeg hver eneste dag kjemper med nebb og klør for mitt eget liv og for at jeg noen gang skal få muligheten til å leve ordentlig, hvis jeg da får til dette prosjektet og klarer å vedlikeholde det når jeg skal ut i verden igjen, uten å falle tilbake til gamle forferdelige mønster.

Elefantstemmen må dø. Monsteret på innsiden må begraves, selv om det vil ta år. Jeg unner ikke min verste fiende (hvis jeg da hadde hatt en) dette, for det er som å stå på null og lære seg alt på nytt. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg heller hadde kreft eller en svulst, for den kan man operere bort og så får man medisiner som holder det i sjakk. Det kan man ikke med elefantstemmen, monsteret og alt det andre. Jeg må drepe det selv.

Nei. jeg håper aldri dere må gå igjennom noe sånt. aldri.

og dette ble et forferdelig langt og et alt for ærlig innlegg fra meg. jeg poster det før jeg ombestemmer meg.

i dag har jeg fordrevet tiden med decoupage.

"nei, det kan du ikke gjøre. Vi må begynne i det små, skjønner du, med at du for eksempel får være med på hvilen som er nede i kjelleren. Å dra ut blir nok en litt for stor overgang for deg, det. Så kan du heller ta deg en tur ned til byen i neste uke sammen med E hvis blodprøvene er fine," sa lege G til meg da hun var på sin visitt på rommet mitt tidligere.

Dagen min er ødelagt og jeg er sint. Ja, jeg skjønner jo det at det er viktig å være i ro i denne fasen jeg befinner meg i, men herreminhatt da, jeg har sittet på rumpa i 13 dager og pappa kommer i kveld, og jeg vil så veldig gjerne ut fra dette huset, om så bare for et kvarter. Men nei, det lar seg så absolutt ikke gjøre, og er det noe jeg hater så er det at ting ikke blir som jeg har lyst eller som jeg planlegger. Er det noen som melder seg frivillig til å skyte meg i hodet?

Javel. Javel. Javel. Siden det ser ut til at jeg er dømt til å måtte sitte på denne stolen på rommet mitt, eller ligge i senga mi de neste dagene også, har jeg bestemt meg for å svi av alle pengene mine på hobbyting fra Panduro. Hvis jeg ikke får noe å holde på med snart, kommer jeg til å gå inn i en skrekkelig ufyselig gjørmehullfase, og er det noe jeg absolutt ikke trenger akkurat nå, så er det det.

Det er utrolig hvor mye rart man finner når man bestemmer seg for å gå igjennom innboksen sin. Hotmailen min har lenge inneholdt omentrent 2000 mailer, og jeg oppdaget fort at de går helt tilbake til 2006.

Livet går sin gang på Capio. Tirsdager er det morgenmøte, og da fordeler man oppgavene som skal gjøres i løpet av uka. Siden jeg fortsatt er i hvilefase, får jeg ikke gjøre noe - men jeg snakket med ei kjøkkendame i går, og hun sa at jeg VELDIG GJERNE får lov til å bake etterhvert. Halleluja. Og ellers har jeg fått penger på kontoen min, og en av de ansatte vasker for øyeblikket badet mitt og har satt på en maskin med klær.
Jeg har nesten ingenting med meg, og det er skrekkelig vanskelig å velge hva man skal ha på seg om morningen, fordi utvalget er så dårlig.

I går fikk jeg forresten lov til å gå ned i kjelleren for å hvile, så det var første gang jeg så kjelleren siden jeg kom hit. Et skritt nærmere mer aktivitet!
Dessuten lukter det noe rart i hele huset, og jeg mistenker at det muligens er noe skummelt på lunsjmenyen.