Jeg hadde glemt hvor vondt det gjør. Jeg hadde glemt hvor skrekkelig grusomt det er, glemt av hvordan jeg tilbragte timene trippende frem og tilbake over gulvet på madhouse, løpende, gråtende, hylende, før jeg skrudde av alt av lys, rullet meg sammen i en ball under dyna, mens jeg ønsket at en atombombe kom å traff meg midt i panna før jeg til slutt sovnet. Jeg hadde glemt det. Hvordan kunne jeg?

I dag er jeg skrekkelig sint på meg selv. Sint fordi jeg lot meg selv glemme av hvor smertefull denne prosessen er og sint fordi jeg igjen lot meg selv lure av elefantstemmen som hvisket og tisket der inne i hjernebarken et sted, og som sakte men sikkert lot meg drive meg selv ned til null og niks og ingenting, så sakte at jeg ikke merket det før det var for sent. Så sent at jeg var et hårstråd unna å bli påtvunget et opphold på et freaky sted, fordi en viss paragraf i en viss helselov sier at mennesker som meg til syvende og sist fortjener å bli fratatt myndigheten. I alle fall for et øyeblikk. Ja, jeg vet jo at det ikke er en straff og at det bare er for å hjelpe den stakkars tingen man bor i som man har drevet til grunne med situps og løping og minimalt med munnfuller, men det gjør ikke saken mindre vond. Hvordan i alle dager kunne jeg la meg lure igjen?

Her sier de: "Vi vet det gjør vondt. Vi vet at det gjør vondt, og det skal det også gjøre. Vi skal være her, veilede og hjelpe deg, men det skal gjøre så vondt at man ikke har lyst til å gå tilbake til starten igjen." Og det er vel noe i det, når alt kommer til alt. Det er bare så synd at det er lett å glemme. Glemme av alle tårene og mascaraflekkene på puta, glemme av hvordan man har kjempet i mot stemmene og lysten til å springe maraton selv om man i grunnen ikke har kondisjon eller styrke nok til å løpe en eneste meter.

Åh, hvordan kunne jeg?

Vel. Ja. Denne dagen og denne uka har vært veldig hard. I dag har vi hatt gruppe, noe som i og for seg var greit, den handlet om råd til pasienten (jeg kan ikke fordra det ordet) og deretter var det lunsj. Før lunsj dro en av de ansatte meg med ut på spisestua for å fortelle meg at jeg nå er inne i mi tredje uke her, og at kravene øker litt. Ja, for siden jeg ikke har hatt fulle porsjoner til måltidene, burde jeg nå klare å redusere tiden med ti minutter. Det var mumling og sukking fra min side, men jeg forstår jo at det er viktig, for ellers kommer jeg til å sitte ved bordet hele dagen når de fulle porsjonene kommer.

Og de begynte til middagen i dag. Siden blodprøvene mine er okei nok, er det på tide å ta bort næringsdrikkene og putte på noe annet i stedet for. Altså. Ting som kan tygges og svelges. Det er mye verre enn å drikke det skvipet, mye tyngre enn å svelge ting med vanilje og sjokoladesmak. ...

Heldigvis, og takk og lov for det, er personalet så fantastisk. M forbarmet seg over den gråtende geleklumpen som liksom skulle være 1 stk 18 år gammel Annika, med hetta trødd over hodet, sammenkrøllet i en sofakrok med mascara over alt og vel så det. Det er utrolig hva litt fotmassasje og kroppskontakt kan gjøre, og det er utrolig hvor mange liter tårer det finnes i et menneske.

Hvis jeg kunne velge, skulle jeg gjerne snudd tiden tilbake og tatt noen andre valg slik at jeg aldri ble dårlig eller syk eller noe som helst, ja, det skulle jeg. For det er ikke verdt det. Og jeg håper for deres del at dere aldri aldri aldri noensinne trenger å gå igjennom denne greia som jeg holder på med nå. Jeg vet at det er nødvendig, jeg vet at det er livsviktig og jeg vet at jeg hver eneste dag kjemper med nebb og klør for mitt eget liv og for at jeg noen gang skal få muligheten til å leve ordentlig, hvis jeg da får til dette prosjektet og klarer å vedlikeholde det når jeg skal ut i verden igjen, uten å falle tilbake til gamle forferdelige mønster.

Elefantstemmen må dø. Monsteret på innsiden må begraves, selv om det vil ta år. Jeg unner ikke min verste fiende (hvis jeg da hadde hatt en) dette, for det er som å stå på null og lære seg alt på nytt. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg heller hadde kreft eller en svulst, for den kan man operere bort og så får man medisiner som holder det i sjakk. Det kan man ikke med elefantstemmen, monsteret og alt det andre. Jeg må drepe det selv.

Nei. jeg håper aldri dere må gå igjennom noe sånt. aldri.

og dette ble et forferdelig langt og et alt for ærlig innlegg fra meg. jeg poster det før jeg ombestemmer meg.