torsdag

It's a long way down on this roller coaster.


I'm alright,
I want to be okay.
I've seen it before,
This eyesore; it's me.

Jeg hadde glemt hvor vondt det gjør. Jeg hadde glemt hvor skrekkelig grusomt det er, glemt av hvordan jeg tilbragte timene trippende frem og tilbake over gulvet på madhouse, løpende, gråtende, hylende, før jeg skrudde av alt av lys, rullet meg sammen i en ball under dyna, mens jeg ønsket at en atombombe kom å traff meg midt i panna før jeg til slutt sovnet. Jeg hadde glemt det. Hvordan kunne jeg?

I dag er jeg skrekkelig sint på meg selv. Sint fordi jeg lot meg selv glemme av hvor smertefull denne prosessen er og sint fordi jeg igjen lot meg selv lure av elefantstemmen som hvisket og tisket der inne i hjernebarken et sted, og som sakte men sikkert lot meg drive meg selv ned til null og niks og ingenting, så sakte at jeg ikke merket det før det var for sent. Så sent at jeg var et hårstråd unna å bli påtvunget et opphold på et freaky sted, fordi en viss paragraf i en viss helselov sier at mennesker som meg til syvende og sist fortjener å bli fratatt myndigheten. I alle fall for et øyeblikk. Ja, jeg vet jo at det ikke er en straff og at det bare er for å hjelpe den stakkars tingen man bor i som man har drevet til grunne med situps og løping og minimalt med munnfuller, men det gjør ikke saken mindre vond. Hvordan i alle dager kunne jeg la meg lure igjen?

Her sier de: "Vi vet det gjør vondt. Vi vet at det gjør vondt, og det skal det også gjøre. Vi skal være her, veilede og hjelpe deg, men det skal gjøre så vondt at man ikke har lyst til å gå tilbake til starten igjen." Og det er vel noe i det, når alt kommer til alt. Det er bare så synd at det er lett å glemme. Glemme av alle tårene og mascaraflekkene på puta, glemme av hvordan man har kjempet i mot stemmene og lysten til å springe maraton selv om man i grunnen ikke har kondisjon eller styrke nok til å løpe en eneste meter.

Åh, hvordan kunne jeg?

Vel. Ja. Denne dagen og denne uka har vært veldig hard. I dag har vi hatt gruppe, noe som i og for seg var greit, den handlet om råd til pasienten (jeg kan ikke fordra det ordet) og deretter var det lunsj. Før lunsj dro en av de ansatte meg med ut på spisestua for å fortelle meg at jeg nå er inne i mi tredje uke her, og at kravene øker litt. Ja, for siden jeg ikke har hatt fulle porsjoner til måltidene, burde jeg nå klare å redusere tiden med ti minutter. Det var mumling og sukking fra min side, men jeg forstår jo at det er viktig, for ellers kommer jeg til å sitte ved bordet hele dagen når de fulle porsjonene kommer.

Og de begynte til middagen i dag. Siden blodprøvene mine er okei nok, er det på tide å ta bort næringsdrikkene og putte på noe annet i stedet for. Altså. Ting som kan tygges og svelges. Det er mye verre enn å drikke det skvipet, mye tyngre enn å svelge ting med vanilje og sjokoladesmak. ...

Heldigvis, og takk og lov for det, er personalet så fantastisk. M forbarmet seg over den gråtende geleklumpen som liksom skulle være 1 stk 18 år gammel Annika, med hetta trødd over hodet, sammenkrøllet i en sofakrok med mascara over alt og vel så det. Det er utrolig hva litt fotmassasje og kroppskontakt kan gjøre, og det er utrolig hvor mange liter tårer det finnes i et menneske.

Hvis jeg kunne velge, skulle jeg gjerne snudd tiden tilbake og tatt noen andre valg slik at jeg aldri ble dårlig eller syk eller noe som helst, ja, det skulle jeg. For det er ikke verdt det. Og jeg håper for deres del at dere aldri aldri aldri noensinne trenger å gå igjennom denne greia som jeg holder på med nå. Jeg vet at det er nødvendig, jeg vet at det er livsviktig og jeg vet at jeg hver eneste dag kjemper med nebb og klør for mitt eget liv og for at jeg noen gang skal få muligheten til å leve ordentlig, hvis jeg da får til dette prosjektet og klarer å vedlikeholde det når jeg skal ut i verden igjen, uten å falle tilbake til gamle forferdelige mønster.

Elefantstemmen må dø. Monsteret på innsiden må begraves, selv om det vil ta år. Jeg unner ikke min verste fiende (hvis jeg da hadde hatt en) dette, for det er som å stå på null og lære seg alt på nytt. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg heller hadde kreft eller en svulst, for den kan man operere bort og så får man medisiner som holder det i sjakk. Det kan man ikke med elefantstemmen, monsteret og alt det andre. Jeg må drepe det selv.

Nei. jeg håper aldri dere må gå igjennom noe sånt. aldri.

og dette ble et forferdelig langt og et alt for ærlig innlegg fra meg. jeg poster det før jeg ombestemmer meg.

13 kommentarer:

Anonym sa...

dette var helt fantastisk. virkelig. og ...du er nydelig på alle måter.

Anonym sa...

Det her va sterkt å lese! Vit at æ tenke på dæ, Annika<3 Du e sterk som har dratt dit, og æ håpe du klare å ta livet av monsteret... Sjøl om det vil ta lang tid og være veldig vanskelig.

Anonym sa...

veldig veldig fint skrevet. men jeg liker ikke at du sammenligner det med kreft, og får det til å virke det som om det er så mye lettere og overvinne kreft. for det er det ikke. har mistet mange rundt meg av kreft, og det er ikke lett å komme seg gjennom.

Anonym sa...

Annika, du er så sterk, og jeg skjønner at tiden på Capio kjennes tøft. Men tro meg, de vet at dette ikke er en lett kamp. De har hatt så mange pasienter som har vært så nedkjørt når de har kommet dit, og de vet hvor tung denne kampen er. Bruk personalet når tårene renner, og bare la de tårene renne for det er slik følelsene kommer ut. Og ja, det kommer til å bli tøft å begynne med normale porsjoner, men det venner du deg fort til. Det er normal mengde mat og den grunnkosten de har der er det man trenger for å holde seg stabil i vekt. Etterhver, etter tre uker, legger de på næringsdrikker og det er det du kommer til å gå opp i vekt av.
ellers må du tenke på at friheten kommer nærmere og nærmere...etter en tid på capio får man ganske så mye frihet. Man kan gå turer, dra til byen osv. Bruk det som motivasjon vennen!

mia sa...

Unnskyld at jeg var så lite snakkesalig idag. Forferdelig dag. Det du skriver får meg til å gråte. masse.

Annika sa...

jeg mente ikke å være slem eller noe i den duren da jeg nevnte det med kreft. har folk i familien min også som har hatt det/har det og har andre sykdommer som er somatiske. det er skrekkelig tøft både for den som har det og for de pårørende.

Anonym sa...

du får meg til å gråte, annika. du skriver og formidler noe jeg aldri har klart å sette ord på selv. jeg tenker masse på deg. også lurer jeg på om du har fått tak i "glede"-almanakken?

Anonym sa...

hvem vet, kanskje dukker almanakken opp i postkassa di i tromsø...? :)

Anonym sa...

Fint innlegg, Annika!

Caroline sa...

Tenker på deg <3

ariKanne sa...

Jeg heier på deg. Og akkurat nå skulle jeg ønske jeg hadde en liten teskje av den styrken du nå bruker til å kjempe for å komme deg tilbake til livet.

Hva som enn måtte skje: I love you, og jeg heier på deg.

Anonym sa...

tja en viss forskjell da, du kan bli helt frisk og det er mye opp til deg selv også, en med kreft vil dø om kreften sprer seg, enten hun vil eller ikke. Moren min døde av kreft, jeg er jævlig glad jeg hadde spiseforstyrrelse istedet for kreft...

Anonym sa...

www.fredrik.blogspot.com - LES DEN!
www.linncewiklund.blogspot.com - min ;D

Hei Annika.
Du skriver sinnsykt bra.
Men nå gleder meg til du kommer hjem, så vi kan synge singstar, og spille playstation. KAnskje se en film eller noe :)

Related Posts with Thumbnails

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com



Bloglovin'

Follow La vita e bella
Follow La vita e bella

Blog Archive