E ga meg en sånn fin oppgave i dag; der jeg skulle tegne en linje, en "livslinje", som hun så fint kalte det, og skrive inn alle årene fra jeg ble født til der jeg er i dag. Det var en tidskrevende greie som jeg har holdt på med i hele ettermiddag, og det var faktisk ganske... interessant. På sett og vis har jeg fått "ryddet" opp litt og satt årstall på ting, noe som i og for seg ikke er så dumt.
Det slår meg at tiden kanskje er inne for å begynne på det "større" skriveprosjektet som jeg har tenkt på i mange år, for jeg tror at jeg begynner å bli klar for det.

Ellers har jeg hjemlengsel og har lyst til å dra min vei. Det ville vært idioti fra min side, for jeg vet at det bare vil være å skyve alt av problemer og kaos noen uker frem i tid. Det er ikke så morsomt å vite at denne prosessen er et helvete (unnskyld språkbruken), samtidig som man vet at det er det samme helvete på en litt annen måte der ute i friheten.

I dag er det tre uker. I morgen begynner jeg på min fjerde, og kroppen min er tydeligvis klar til å gå fra fase 0 og inn i fase 1. Fullt matprogram. Jeg håper at det går an å bli bedre fra dette og jeg håper virkelig at det er verdt det.