lørdag
Supergirl?
1/31/2009 07:00:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Med nærmere ettertanke skjønner jeg at jeg har tatt meg litt vann over hodet da jeg gjorde et tappert forsøk på å overbevise meg selv om at det ville være mulig å fullføre skoleåret selv om jeg er "nesten" sengeliggende, og stuet bort langt i huttiheita. Jeg ser nå at det kan bli vanskelig, og selv om alle forteller meg at "du gjør den viktigste jobben akkurat nå. Deg selv først og utdannelse etterpå", er det vanskelig. Jeg har vært der før; da jeg la bort utdannelsen min for en stund og sluttet på skolen, fordi det var så vanskelig å være levende at jeg nesten ikke kom meg opp av senga på morningen. I dag, to år senere, befinner jeg meg på nesten samme sted, selv om settingen er litt annerledes.
Jeg har klart meg bra. Fullført første termin med 5'ere i alle fag bortsett fra gym og et av ambulansefagene, og det vil være synd å ødelegge noe jeg liker og trives med. Noe jeg får til. Men per dags dato ser det ut til at jeg ikke rekker å komme tilbake på skolen; i morgen er det første februar, og jeg tror nok at jeg må være her til og med mars før jeg får begynne å dra hjem på permisjoner, og ingen synes at det er noen god ide at jeg drar til Narvik i stedet for Tromsø. Ja, jeg ser jo den, jeg skjønner at det kommer til å bli fryktelig vanskelig å sitte på hybelen min, skrive middagsmenyer for så å handle inn hver eneste dag, samtidig som jeg skal være på skolen og konsentrere meg om det.
Dessuten mister jeg all den praktiske undervisningen, så... når det en gang i tiden blir tid for eksamen, ja, da kommer jeg til å slite noe fryktelig.
Mamma eller pappa skal ringe skolen på mandag for å høre om det går an å sette eksamen på "vent", for det ser ut til at jeg må bite i det sure eplet og gjøre nettopp det.
Jeg har klart meg bra. Fullført første termin med 5'ere i alle fag bortsett fra gym og et av ambulansefagene, og det vil være synd å ødelegge noe jeg liker og trives med. Noe jeg får til. Men per dags dato ser det ut til at jeg ikke rekker å komme tilbake på skolen; i morgen er det første februar, og jeg tror nok at jeg må være her til og med mars før jeg får begynne å dra hjem på permisjoner, og ingen synes at det er noen god ide at jeg drar til Narvik i stedet for Tromsø. Ja, jeg ser jo den, jeg skjønner at det kommer til å bli fryktelig vanskelig å sitte på hybelen min, skrive middagsmenyer for så å handle inn hver eneste dag, samtidig som jeg skal være på skolen og konsentrere meg om det.
Dessuten mister jeg all den praktiske undervisningen, så... når det en gang i tiden blir tid for eksamen, ja, da kommer jeg til å slite noe fryktelig.
Mamma eller pappa skal ringe skolen på mandag for å høre om det går an å sette eksamen på "vent", for det ser ut til at jeg må bite i det sure eplet og gjøre nettopp det.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
6 kommentarer:
Hei!
Jeg har lest bloggen din en stund. Må si at du er ei tøff jente som virkelig kjemper en hard kamp. Håper fortsatt du vil kjempe selv om kampen er hard.
Er vist mange som er med deg i kampen!
Du har hørt det her sikkert tusen ganger før, vennen, men det ER faktisk viktigst det du holder på med nå. Hva skal du med gode karakterer hvis du ikke får noen glede ut av det? Jeg vet du kommer sterkere tilbake, og du kan bare ikke prioritere skolen nå (værsåsnill?) Menneskene på Capio er eksperter på å snakke med skoler og fikse avtaler som passer deg. Glad i deg, vennen min
<3
skjønner hva du mener,
for man vil liksom bare bli ferdig også istedet for og begynne alt på nytt..
Men ja, er jo viktigst at du blir frisk også, i allefall bedre <3
Skjønner det er vansklig ja =/
For å snakke av erfaring, så er det beste å legge fra seg skolen for en stund og bare fokusere på å komme seg helsemessig. Selv om jeg vet at det føles som et nederlag, så er det viktig å tenke at du gjør en knall hardt jobb nå på Capio, og det er mer enn nok! Du er en fighter Annika, og du har hele livet foran deg til å sitte på skolebenken. Livet løper ikke ifra deg, derimot kommer livet til å løpe ifra deg hvis du ikke blir ordentlig frisk. Dette er et prosjekt som må gjøres for fullt og ikke halvveis, og bruk tiden din på Capio. Tenker på deg!
Føler med deg,virkelig.
Har selv satt bort min utdannelse 2 ganger,for å jobbe med meg selv. alle sa det samme til meg som de sier til deg. Også pr.dags dato befinner jeg meg på samme plass igjen. At jeg nok en gang må legge bort utdannelsen min for å dra på Levanger å jobbe med meg selv. Er veldig vanskelig å forholde seg til,men jeg tror det er noe i det de sier,man har bare ikke overskudd til å gjøre alt på en gang. Utdannelsen får vente til man er frisk nok til å tenke på fler ting samtidig. Tenker på deg!! klemmer fra Trøndelag!
Hei
jeg er en gammel gubbe som bor i Spania, Jeg har lest og følgt deg i den siste mnd.
Jeg synes du er tøff. Du er kommet langt, og må bare oppforde deg til fortsett kampen mot elefantn. Du kommer sterkt ut fra dette.
Lykke til, jeg vil følge deg i kampen, og gleder meg til og se hva du oppnår.
Stå p du er flink-