Er det noe jeg hater, så må det være ambivalensen, usikkerheten og alle hjernecellene som er overfylt av ”vet ikke”. For i dag er jeg jammen ikke sikker på hva jeg vil. Det er greit nok at jeg ønsker å kjenne varmen fra sola, og det er greit nok at jeg ønsker meg dager der jeg kan smile fra hjertet og si: ”jeg har det bra” når mennesker spør meg om hvordan jeg har det. Men jeg mistenker sterkt at jeg kommer til å savne skjørheten og gjennomsiktigheten min, og jeg skulle ønske at det ikke var sånn at man er nødt til å velge. Man kan ikke passe de minste størrelsene på barneavdelingen samtidig som man skal være bedre. Jeg skjønner jo det. Jeg skjønner jo at det ikke er mulig å stå med en fot på hver side, skjønner at man ikke bare kan velge de tingene man vil ha og velge bort de man ikke orker å ta stilling til. Greit nok at livet er fylt av nyanser, men akkurat i dette tilfellet er det ingen. Det er litt sånn: alt eller ingenting, og jeg skulle ønske at det var enklere.