"nei, det kan du ikke gjøre. Vi må begynne i det små, skjønner du, med at du for eksempel får være med på hvilen som er nede i kjelleren. Å dra ut blir nok en litt for stor overgang for deg, det. Så kan du heller ta deg en tur ned til byen i neste uke sammen med E hvis blodprøvene er fine," sa lege G til meg da hun var på sin visitt på rommet mitt tidligere.

Dagen min er ødelagt og jeg er sint. Ja, jeg skjønner jo det at det er viktig å være i ro i denne fasen jeg befinner meg i, men herreminhatt da, jeg har sittet på rumpa i 13 dager og pappa kommer i kveld, og jeg vil så veldig gjerne ut fra dette huset, om så bare for et kvarter. Men nei, det lar seg så absolutt ikke gjøre, og er det noe jeg hater så er det at ting ikke blir som jeg har lyst eller som jeg planlegger. Er det noen som melder seg frivillig til å skyte meg i hodet?

Javel. Javel. Javel. Siden det ser ut til at jeg er dømt til å måtte sitte på denne stolen på rommet mitt, eller ligge i senga mi de neste dagene også, har jeg bestemt meg for å svi av alle pengene mine på hobbyting fra Panduro. Hvis jeg ikke får noe å holde på med snart, kommer jeg til å gå inn i en skrekkelig ufyselig gjørmehullfase, og er det noe jeg absolutt ikke trenger akkurat nå, så er det det.