"Og til tider tenker de at de ikke bærer muligheten for vekst i seg. Ofte tenker de at de fortjener hverken velsignelser eller mirakler. De vet slett ikke alltid hva de har her å gjøre. Ofte ligger de våkne om natten og tenker at livet er meningsløst. Derfor er de lysets krigere. Fordi de går seg vill. Fordi de stiller spørsmål. Fordi de leter etter mening - og mening skal de finne."

Ja, det håper jeg da så inderlig. At gårdagens smerte kan bli morgendagens styrke, og at det etterhvert vil komme en dag der meningen vil være soleklar og at jeg ikke lengre behøver å lete etter noe. Jeg håper at de tapte puslespillbrikkene etterhvert kommer tilbake fra gjemmestedet sitt.

I dag er det nok mye fint å skrive om meg i den blå mappa som de har liggende på blodtrykksrommet. Jeg må ærlig innrømme at jeg skjemmes over meg selv, og det er utrolig rart hvordan en bitteliten person plutselig kan bli kjempesterk. Jeg har vært høyt og lavt, og til og med latt som jeg var en liten mark som kravlet bortover gulvet på spisestua. Løp, Annika, løp sang elefantstemmen og jeg prøvde, men armene til personalet var sterkere enn meg. Hun ene ble plutselig til en kjempestor edderkopp med massevis av armer, og jeg kan ikke forstå hvor alle disse fangevokterarmene kom fra, og hun slapp meg ikke. Hun holdt meg fast mens monsteret på innsiden var så sint som det ikke har vært på lenge, og fra intet ble tungen min forvandlet til en sylskarp slangetunge som det rant giftige ord fra.
Jeg mente dem ikke. Og jeg er ikke "kjempe-alt-for-hyggelige-Annika" lengre.

Etterpå havnet jeg på et magisk vis i sofaen, sammenknyttet, mens jeg ble fortalt at jeg kom til å få vondt i magen hvis jeg ble liggende sånn, og hun hadde helt rett. Jeg har vondt i magen og ellers over alt i hele kroppen. Fantastisk.
Hvorfor er det ingen regler som kan bestemme hvor mange suppedager det er lov til å ha i løpet av en uke? Ja, et sekund trodde jeg nesten at de prøver å ta livet av meg, selv om jeg vet at de gjør det stikk motsatte.