Onsdags formiddag, 1045, og jeg finner meg selv hengende over dataskjermen på klasserommet med alt for mange faner i firefox vinduet som fyller hele skrivebordet. Aktiv ungdom, Kilroy, Røde kors, projetcs- abroad, Atlantis, x-plore, ung.no, Nav's side for arbeid i Europa, lærligplass i utlandet.... Rastløsheten. Den evinnelige rastløsheten slår plutselig i mot meg som en bølge; får hjertet til å hoppe opp og ned i brystet og gjør det vanskelig å konsentrere seg om her og nå. Situasjonen. Situasjonene. Øyeblikket. Den velkjente rastløsheten som gang på gang får meg til å ønske meg så langt bort fra alt som over hodet mulig; og det gjør det ikke noe særlig enklere at følelsene gjør så vondt at det å skulle rømme av sted virker som det beste alternativet.


Typisk meg. Hver gang ting blir vanskelig, hver gang følelsene ikke er så enkle å hanskes med, hver gang det blir litt ekstra vanskelig å være meg, kommer denne trangen til å stikke av. Gjøre noe annet. Begynne på nytt et helt annet sted i verden med ukjente omgivelser og alt som hører med. Tidligere, da ting virket håpløst og fryktelig vanskelig, dro jeg frem alle de strategiene jeg kunne: destruktive og selv ødeleggende handlinger. Dette ligger alltid i bakhodet - det frister å ta dem frem igjen - men jeg gjør ikke det. Og i mangelen på noe annet, får jeg altså denne trangen til å stikke av. Reise. Mest av alt fra meg selv.
Det er et bittelite problem. I et og et halvt år - perioden der jeg pendlet mellom Capio/Tromsø/Bergen- ønsket jeg mer enn alt annet å ha et sted der jeg kunne være over lengre tid. Slå meg til ro. Og nå, når jeg faktisk har det; nå, når jeg bor i samme by som mamma og pappa og slipper å sette meg på et fly eller en buss hver gang jeg skal hjem, er det liksom ikke bra det heller. Joda, det er jo det, men ikke hele tiden.

Frykte. Rømme. Stikke av. "Du må alltid være med på reisen, Annika." Jeg har snakket mye med både mamma og Inger om det. Det med at man alltid med selv, uansett hvor man drar. Så mange ganger har jeg ønsket meg bort, pakket kofferten og dratt et eller annet sted - omså bare til Narvik for en helg, og fått oppleve det uunngåelige: jeg er fortsatt med. Ryggsekken min er fortsatt på. Problemene mine er fortsatt der. De endrer seg ikke bare fordi jeg skifter oppholdssted for et lite øyeblikk. Det hjelper riktig nok med noen forandringer i blant og av og til kan det være lurt å flytte på seg for å komme inn i et nytt miljø for å få en ny start. Men når det kommer til en slik ting som det å ha lyst til og reise bare fordi man ikke orker seg selv, er det umulig. Man må være med. Jeg kan kanskje dra fra det fine, koselige hjemmet mitt, fra Tromsø, fra vennene mine, fra skolen og alt det der, men jeg kan ikke dra fra meg selv. Det går ikke.

Prøver å tenke litt realistisk. Prøver å sette ting i perspektiv. Ja, jeg har lenge hatt lyst til å reise et sted, jobbe som frivillig i et annet land og bruke de ressursene jeg måtte ha for å hjelpe andre mennesker. Problemet er bare det at jeg har et problem - jeg har et problem som gjør hverdagen veldig vanskelig, et problem som ikke alltid er så greit å stå med helt alene og i alle fall ikke i Uganda eller langt borti Midtøsten. Jo da, det kan jo hende at mye endrer seg hvis jeg får bo i fattige forhold og alt det der, men det skal jaggu ikke mye til før ting går nedover. Og hvordan er matsituasjonen i u-landene? Dårlig. Man får nok helt sikkert alt man trenger via de eventuelle organisasjonene man reiser med, men under slike forhold kan man aldri være helt sikker. Jeg har ingenting å gå på, ingen reservelager å ta av - altså: jeg kan ikke dra. Jeg kan. Men det er ikke forsvarlig. Og hvordan i alle dager skal jeg hjelpe noen andre hvis jeg ikke klarer å hjelpe meg selv? Hvis jeg går nedenom og hjem i en flyktningleir i Afrika?

Det går ikke. Nei, da får jeg heller bare stå i de vanskelige følelsene, tankene og gjøre det beste ut av de mindre gode dagene.
Har fri frem til mandag. Kanskje er det en av grunnene til at jeg har lyst til så mye som egentlig ikke lar seg gjøre, i alle fall ikke nå. Er godt å ha fri - men jeg er fryktelig dårlig til det. Jeg er ikke alltid så flink til å bare være meg uten å ha noen planer eller gjøremål som MÅ gjøres.

Dagen har gått greit nok allikevel. Var hos behandleren min som åpnet med nok et skolespørsmål, men det var i grunnen greit for jeg hadde ikke noe spesielt å komme med uansett. Middagsbesøk hos mamma og pappa (takk for at det finnes foreldre som man kan spise middag hos en gang i blant!) og i morgen kommer lillesøster på besøk. Håper på en okei fredag.

"Hvordan har du det, Annika?" har blitt erstattet med: "hvordan går det på skolen da, Annika?", "Du... hvordan er det med den nye behandleren din, Annika?", "hvordan er bosituasjonen din nå, Annika? Går det greit å bo sammen med Inger og Sunniva?"
Enkle spørsmål; setninger etterfulgt av et spørsmålstegn som jeg kan svare på uten å bruke de tre magiske jeg-vet-ikke ordene. Spørsmål som er lett å svare på uten noe dikkedari og mye tenking. "Ja, det går bra på skolen. Er mye å gjøre, men jeg henger med. Får gjort det jeg skal og sånn, og jeg er på skolen mesteparten av tiden. Har bittelitt fravær, men det er nesten ingenting. Satser på at det holder seg slik." - "det går greit hos den nye behandleren min. Han har jo aldri hatt en pasient med spiseforstyrrelser som den mest dominerende diagnosen eller hva man skal si, så det er ganske spennende. På mange måter tror jeg faktisk at det er en fordel... Har jo bare vært der tre ganger, men inntrykket er bra." - setningen fortsetter alltid med ei lang remse om spesialister på et eller annet område, psykologspesialister og behandlere som lar tittelen gå til hodet og som, hver eneste gang, drar frem en stor manual i hvordan man skal behandle spiseforstyrrelser. Hadde en sånn behandler i Bergen. Hun antok ditt og datt, og at jeg var slik eller slik, bare fordi det sto i den forbaska boka hennes.
"Det går kjempefint å bo sammen med Inger og Sunniva. Tror det er bra for meg å bo sammen med noen. Å bo alene akkurat nå, er ikke så lurt. Tror jeg. Dessuten ville jeg neppe hatt et sosialliv utenom skolen hvis jeg hadde bodd alene. Er så lange dager."

Sånn er det. Simple, enkle og greie spørsmål som jeg kan svare på uten å pynte på sannheten. Trenger ikke lyve, lure, tulle, snakke rundt meg selv - svarene sitter som spikret. Ikke noe problem. Alle de tingene går greit. Men det vanskelige spørsmålet, det vanskeligste av alle - det o'store "HVORDAN HAR DU DET?" spørsmålet er det ingen leger som spør. Selv ikke den nye behandleren min har spurt om det enda, og når ingen gjør det, vel, da er det også vanskelig å åpne opp og la det renne ut av systemet.
Kanskje er det like greit at spørsmålet forblir usagt. Jeg vet jo ikke engang hva jeg skal svare på det.


Gårsdagen ble ikke så verst. I alle fall ikke mesteparten av den. Hadde en sånn kosedag på skolen - elevstyrt aktivitet eller hva de nå enn kaller det. Klassen min og jeg "lekte" sykehjem, der noen var brukere og resten helsefagarbeidere. Det var ganske så morsomt og vi bakte boller. Boller! I løpet av hele sykdomsperioden min har jeg hatt en voldsom interesse for å lage mat - spesielt baking, så det er ikke noe problem. Det eneste som er vanskelig når det kommer til baking og matlaging på skolen, er at det nesten er en selvfølge at man spiser. Selv om jeg har blitt flinkere både til å smake på deigen til det jeg måtte lage og smake bittelitt på det ferdige resultatet, er det vanskelig. Det er ikke det at det er SPISETVANG på skolen, men i slike situasjoner forventes det nærmest at man spiser. I alle fall smaker på det man har laget. Gjør man ikke det, kommer alltid det obligatoriske spørsmålet: "skal ikke du ha?" Jeg føler meg alltid så innmari dum i slike situasjoner. 

Så, da planene for mandagen ble presentert på morningen etter gymmen (som jeg ikke har), ble jeg plutselig slått tilbake til den tiden da jeg gikk på grunnkurs. Følelsesmessig. Tankemessig. På Helse og Sosialfag, grunnkurs, er matlaging en del av pensum og annenhver mandag var vi på kjøkkenet. Helvetes - mandagene, som jeg kalte det dengang. Jeg gikk i flere dager og gruet meg til de mandagene - bare fordi jeg ikke hadde en fjerneste anelse om hvordan jeg skulle forholde meg til det. Det ble litt enklere da klassekontakten min fikk vite hvordan det egentlig sto til med meg, men det forhindret likevel ikke alle spørsmålene fra medlevene. Skal du ikke ha? Skal du ikke smake? Igjen og igjen. En forbaskede sang på repeat, og jeg, alltid med det samme svaret: nei, nei, nei, nei. "Hei, jeg heter Annika og jeg vil ikke ha!"

Kanskje ikke så rart at jeg ble slått litt ut i går. Og det ble ikke bedre da det ble plassert åtte melkepakker med helmelk på kjøkkenbenken. Hva gjør man? Hvordan reagerer man? Hva sier man? Aner ikke. Tankene fløy hit og dit og alle veier. Den evinnelige indre dialogen.
"Du skal ikke ha, du skal ikke ha, du skal ikke ha...."
"neida, neida, neida... " Overbeviste meg selv bare for å ha kontroll og oversikt på situasjonen. Fortelle meg selv at jeg ikke måtte, at det ikke var noen tvang og at ingen kom til å synes at jeg var rar eller merkelig eller spesiell på noen som helst måte.

Men jeg lurte meg. Jeg lurte meg selv. Da bollene var ferdigstekte, bordet dekket og vi hadde gått ut av rollene våre som pasienter og helsefagarbeidere for så å plassere oss rundt matbordet, ble ting litt annerledes. Jeg hadde brukt utrolig mye tid til å tenke på de bollene jeg absolutt ikke skulle ha i magesekken, men allikevel, allikevel tok jeg en halv bolle med Nora's blåbærsyltetøy på plastflaske. Sånn flaske med tut på, der man klemmer ut syltetøyet. Det var rart. Rart fordi jeg hadde brukt så mye tid på å tenke at jeg IKKE skulle, rart fordi det var utenfor måltidene mine og rart fordi det var.... rart. Så. Jeg spiste bolle, da. Hvetebolle med helmelk inni. Tenke seg til!!! Samvittigheten, den elendige samvittigheten og alt som måtte høre med - ja, det fikk bare være. Jeg hadde det hyggelig. Og bare det er en enorm seier.

Humøret er ikke og har ikke vært på topp for tiden, men jeg kom meg likevel på skolen i dag. Vi hadde prøve i Helsefremmende arbeid - om prosedyrer og personlig hygiene, en omfattende greie på millioner av sider med hundreogørten punkter om ditten og datten. Greit å utføre i praksis. Vanskelig å huske når man skal skrive det på papiret. Jeg kunne ingenting. Trodde jeg. Møtte likevel opp til prøven, innstilt på at det bare fikk gå som det gikk. Ikke noe stress, ingenting. Var uvant, men det føltes faktisk veldig bra å ikke ha hjertet i halsen og angsttendenser, bare fordi jeg ikke kunne prøvestoffet. Fullførte, leverte inn. Gikk mye bedre enn forventet. Jeg består nok, og det var for så vidt det eneste målet jeg hadde.

Jeg gjør fremgang. På noen områder i alle fall. I morgen er siste skoledag denne uka, høstferie. Det blir fint med noen dager fri.

Ny uke, nye muligheter. Igjen. Nok en gang. Som alltid, som hver eneste dag. Likevel er det noe eget med mandager: fersk uke, 7 ubrukte dager som jeg kan velge å stå i å gå i møte - både de seierne og nederlagene som kanskje kommer. Dager som er mine og som jeg kan prøve å gjøre det beste ut av - til tross for at ting ikke alltid ser like lyst ut.

På mange måter hadde jeg ei fin helg. I alle fall lørdagen. Den startet ganske så tidlig med loppemarked og innkjøp av noen dagligvarer, fortsatte videre med helgevask hjemme og på ettermiddagen kom Merete på besøk. Det var en trivelig ettermiddag og kveld med reker på menyen, filmen "Adam som er noe av det søteste jeg har sett på lenge (anbefales!!) og brettspill. Mørkt utenfor, stearinlys, god stemning. Slike kvelder er sånne jeg lagrer i arkivet mitt, putter i ryggsekken og verktøykassa, og tar dem frem igjen på dager der det meste ser mørt ut. Prøver på det i alle fall.

Det ble en sort søndag. En gjørmehullsøndag, myrsøndag der jeg la ut på svømmetur med fornemmelsen av å drukne. Og det til tross for at jeg la meg natt til søndag med et utrolig godt humør. Når man står opp med feil fot og et svart tåkedekke fremfor øynene, er det ikke greit å se de små lyspunktene i tilværelsen - selv om jeg vet at alt plutselig kan endre seg i ei positiv retning. Det hender at jeg graver meg selv ned. Ikke bra og det anbefales ikke på noen som helst måte.

Var en tur hos mamma og pappa - de var i Oslo - men skulle bare hente noen greier, så gjorde ikke noe. Var uansett ikke i et alt for godt humør, og da er det ikke så hyggelig å være sammen med meg. Spesielt ikke hvis man er familie: det er som oftest de som får gjennomgå, bare fordi de er trygge og fordi jeg vet at de er glade i meg selv om jeg kan være litt ufyselig i blant og utagere uten grunn.

Da jeg la meg i går kveld, fristet det ikke noe særlig å si hei til verden i dag, men jeg vet at ingenting blir bedre av å være hjemme. Som regel både hjelper det og er smart å komme seg ut døren når livet ikke er så greit. Fylle hodet med noe annet enn det som er vanskelig og få noen nye impulser om ikke annet. Dessuten er det ikke okei med fravær. Som behandleren min sa sist onsdag da jeg tilbrakte 45 minutter på kontoret hans: "det er jo noe med videregående og fravær." Ja, det er jo det.

I morgen skal jeg til legen og på dommeren for første gang siden mai. Jeg har ikke lengre den samme trangen til å bli mindre som det jeg hadde for ganske lenge siden (det er en stor seier!!!) - likevel forhindrer det ikke angst og frykten for de hersens tallene. Er en del av det med mattull, noe som hele tiden må jobbes med. Gruer meg litt, men det er bare å hoppe i det. Må gjøre det før eller siden likevel og dessuten... husker jeg det et eller annet snakkemenneske sa til meg for en tid tilbake: "vet at det ikke er noe gøy, men det har noe med å akseptere de eventuelle forandringene." Oppfølging er uansett viktig.
Torsdag og fredag har jeg høstferie, så har ikke mange dager på skolen. Det skal gå bra! Har også time hos behandleren min på torsdag. Er alltid vanskelig å åpne seg i løpet av den første tiden med en ny behandler, men foreløpig er det positive inntrykket uforandret, så det blir nok både bedre og enklere etter hvert. Får ta tiden til hjelp.

Mandag. Skoledag. Formen er litt bedre, men føler jeg meg klar for å møte det som måtte komme? Kanskje. Aner ikke. Men jeg skal dra likevel.

Hehe.

Her om dagen fikk ei jeg kjenner se passbildet av meg som er på skolebeviset jeg fikk sist høst da jeg bodde i Bergen og gikk på Åsane folkehøgskole. "Så rund og fin du var i kinnene!" var kommentaren jeg fikk. Siden jeg ikke visste hvordan jeg skulle reagere, nikket jeg bare. "Mhmmmm....."

Jeg vet at det ikke var vondt ment, men allikevel forhindrer det ikke at tusenvis av tanker om ditten og datten flyr gjennom hodet mitt. Var det for mye den gang? Er det sånn at jeg faktisk var en bolle? Er det sånn at jeg helt fint kan se ut som jeg gjør i dag? At jeg godt kan bli litt lettere uten at det gjør noe? Fornuften forteller meg det motsatte. Jeg var jo ikke det, en bolle. Og jeg kan så absolutt ikke bli tynnere. Da bærer det rett nedenom og hjem. Jeg er klar over det.
Forrige høst, for et år siden fikk jeg hele tiden høre både det ene og det andre. Alle ordene fra menneskene jeg kjenner; behandleren jeg hadde på Capio, leger, venner, mamma og pappa bekreftet hele tiden at jeg, selv om jeg hadde lagt på meg ganske mange og veldig nødvendige kilo, fortsatt var veldig tynn. At jeg hadde mye å gå på før jeg ble en såkalt bolle. At jeg ikke kunne vært mindre på noen måter, at jeg, uten problemer godt kunne gått opp en god del kilo til. Det var i grunnen det som var planen også: tanken bak næringsdrikkene som behandleren jeg hadde på Capio så fint argumenterte for hver gang jeg var der - på en slik måte at jeg, etter mye om og men, gjorde som hun sa.

Jeg har ikke vært en bolle på flere år - nei, jeg har forresten aldri vært det. En bolle. Det har aldri vært slik at jeg av medisinske årsaker har hatt behov for en slankekur. En tankekur er det jeg alltid har trengt. Et nyansert perspektiv på tilværelsen. På meg selv. Et selvbilde som ikke er dominert av selvforakt, sunt og friskt og helt vanlig. Så lenge jeg kan huske har jeg hatt behov for å like meg selv for den jeg er, i stedet for å lengte etter alt jeg ikke var eller noen gang vil bli. Man kan kanskje fjerne noen kilo her og noen kilo der av kroppen sin, men man vil likevel alltid være seg selv. Det samme mennesket med den samme nesa, øyner som sitter på samme sted, ører som kanskje er forskjellige og bryst som ikke har nøyaktig samme størrelse. Å miste noen gram her og noen gram der, forflytter ikke de kroppsdelene man ikke er fornøyd med.

For ganske lenge siden kjente jeg ei jente som tidlig i puberteten hadde vanskeligheter med maten, kroppen og selvbildet sitt. I perioder var livet så vanskelig for henne at hun ikke kunne se et eneste lyspunkt i tilværelsen. "Jeg forsto at jeg måtte akseptere meg for den jeg er. Like meg selv, godta alle de tingene jeg egentlig ikke likte og som jeg gjerne ville forandre på. Det tok litt tid, men etter mye jobbing med å lære meg og akseptere det hele, klarte jeg det."
Jeg har ei venninne som pleier å si: "Nei, altså... jeg har forstått at jeg må like meg selv for sånn som jeg er. At jeg ikke kan endre på noe. Okei, så er ganske nesa sånn, leppa slik og øynene kunne helt sikkert vært plassert litt annerledes. Javel. Sånn er det. Og det er helt greit. Jeg kan ikke forandre på det uansett og ingenting blir bedre av å tenke at alt skulle vært annerledes."

Jeg har så mye å lære. Selv om jeg vet at de fleste kommentarene jeg får er godt ment, er de vanskelig å svelge. Vanskelig å plassere i riktig hylle, tenke at de er konstruktive i stedet for kritikk og negative. Det er ikke greit. Men, jeg fortsetter likevel. Jeg spiser maten min. Jeg prøver å være flink. Holde rett fokus, tenke som behandlere forteller meg, at maten er min medisin.

Hver dag, hvert øyeblikk, hvert måltid er en ny sjanse til å endre på ting. Gjøre en forandring. Før eller siden skal jeg bli frisk. Helst før. Det ville vært fint. Dessverre finnes det ingen tryllestav eller en magisk kur som forandrer alt med en gang. Jeg må gjøre jobben selv. Sånn er det bare.

I går kveld, et sted mellom da jeg kom hjem igjen etter middagsbesøk hos mamma og pappa og sengetid, smalt rullegardinen plutselig igjen. Pang! Smekk; og verden ble litt sort, en anelse mindre nyansert enn tidligere på dagen og jeg gikk til sengs med den mindre gode følelsen av ingenting i brystet. I magen. I kroppen. Når ting blir sånn, er det fint lite som virker gjenomførbart. Aller minst å skulle stå opp kl.0550 som jeg pleier, ha klesproblemer fordi jeg ikke har funnet frem klær kvelden før, spise frokost, for så å bestemme meg for hvor jeg skal ta bussen fra og deretter gå til busstoppet. Jeg liker egentlig å ta buss, det er ikke det.
Når rullegardinen går igjen, har jeg ikke lyst til noenting.

Så jeg bestemte meg for at jeg, i morgen - som er i dag, skulle tilbringe tid hjemme i stedet for å gå på skolen. Kanskje ikke så smart og ikke særlig konstruktivt - jeg vet hvor stresset jeg blir av fravær som hoper seg opp, spesielt når jeg har bestemt meg for å komme meg gjennom skoleåret. Klare. Greie. Fullføre. Vet akkurat hvordan jeg kommer til å føle meg hvis jeg ikke klarer det denne gangen heller - mislykket. Heldigvis er jeg bedre utrustet på alle mulige måter enn tidligere år, og det er ingenting som tilsier at jeg ikke skal klare skoleåret. Gjelder bare å passe på det fraværet, men så langt går det greit og burde strengt tatt være fornøyd med meg selv og hva jeg får til.

Ting var litt annerledes da jeg sto opp i morges. Jeg våknet tidlig, selv om jeg ikke hadde på vekkerklokka og hadde bestemt meg for at jeg skulle sove så lenge jeg klarte. Hadde jo ikke planer om å dra på skolen uansett. Men jeg sto opp til samme tidspunkt som jeg alltid gjør de dagene jeg starter 0815, følte meg okei til tross for at jeg ikke hadde sovet spesielt godt i natt på grunn av irriterende bankelyder fra ventilen på veggen over senga. Mus? En fugl som har kommet seg inn på en eller annen måte? Aner ikke. Uansett hva det måtte være, er det fryktelig slitsomt. Etter mye om og men, noen runder med meg selv, diskusjoner opp og ned og i mente, bestemte jeg meg for å gi skolen et forsøk likevel. Gå, møte opp, være tilstede. Delta.  
Men så, så ble ting plutselig litt forandret, jeg kjørte inn på feil spor, surret bort mye tid på absolutt ingenting og det hele resulterte i at jeg sykemeldte meg for denne dagen og krøp tilbake i senga. Jeg valgte å fylle denne dagen med ingenting, i stedet for å gjøre det jeg vet jeg må.

Sånn er det, og jeg velger å ikke straffe meg selv for det med masse unødvendige destruktive tanker som bare underbygger den følelsen av å være mislykket som dukker opp fra tid til annen. Den energien jeg har, kan jeg heller bruke på noe annet. Det blir fort slik at sånne dager som denne; dager der jeg velger bort noen av aktivitetene og planene mine, for kan bli meningsløse. Skal ingenting til for at jeg blir rastløs og går rundt i mitt eget tankekaos, bare fordi jeg ikke helt vet hvordan jeg skal fylle tiden og fordi jeg ikke klarer å slå meg til ro med å ikke gjøre noe. Men kanskje er det noen slike dager man trenger. Dager der man velger å være hjemme, blir tvunget til å møte de tingene som er vanskelig, uten å distansere seg fra alt sammen med å fylle hodet opp med tidsfordriv som stenger alt annet ute. Det er naturligvis fint når dagene virker meningsfylte, men samtidig må man før eller siden konfrontere det som gjør slik at de "tomme" dagene blir destruktive.

Men hva vet vel jeg. Kanskje det bare er ønsketenking fra min side, et håp om å rettferdiggjøre meg selv for noen av de handlingene jeg gjør som ikke alltid fører til noe bra. Aner ikke. Har uansett valgt å være hjemme i dag, og den tiden får jeg bruke på meg selv slik at jeg er utrustet og klar for å møte skoledagen og alt som hører med i morgen. Og kanskje komme meg igjennom et kapittel i personlig hygiene, noe jeg må gjøre før eller siden.

Dessuten har jeg time med behandleren min i dag. 3.time. Vet ikke hvordan det kommer til å bli - det vet man i grunnen aldri, men foreløpig virker behandleren min okei. Det er da i det minste noe.

"Skal vi se... hjem fra skolen - helst med en gang, bla opp samfunnsfagboka, lese litt, spise middag - gudenemåvitehva, lese litt mer samfunnsfag, trening og så... sove.. når det blir tid for det..."
"Du må puste, Annika.Spise nok. Hvile nok. Finne en balanse mellom aktivitet og hvile, og da er det ikke bare snakk om trening, for du er flink til å regulere den. Men den vanlige hverdagslige aktiviteten. Det er ikke sånn at man må gjøre - gjøre - gjøre hele tiden. Det trenger ikke å gå så fort bestandig. Det er viktig å slappe av."
"Ja, men altså... jeg har så mye å gjøre. Så veldig, veldig mange ting. Burde, skal, må. Er nødt."
 "Det er alltid mye å gjøre. Men så har det seg sånn at mange av de tingene du er så sikker på at du må ha klar til da og da eller da, skaper du selv. Du skaper dine egne forventniger til deg og noen ganger kan det bli litt for mye."
"Ja, ja, ja...."

*
"Det er nok lesing i den samfunnsfagboka nå, Annika."
"Jammen... jeg føler at jeg ikke kan noenting!"
"Må jeg minne deg på dine egne mål dette skoleåret? Det med å ta ting som de kommer? Ikke kreve for mye, ikke prestere for mye - senke skuldrene og ikke legge den forbaskede lista så innmari høyt?"
"Ja, men..."
"Ikke noe men. Lukk igjen den boka. NÅ."

*
Jeg har prøve i samfunnsfag i morgen og jeg har nerver. Tankene flyr igjennom hodet mitt i en helt enorm hastighet; bremseknappen har for lenge siden forlatt synsfeltet mitt og prestasjonsangsten som jeg ikke har fått kjenne på slik som nå på en stund, blander seg med alt det andre tullet og gjør all tankevirksomhet til et salig kaos. Rot. Jeg husker ikke helt hvordan jeg pleide å lese til prøver. Hvilken metode jeg brukte for å huske ting, har glemt hvordan jeg lagrer stoffet i hjernen og får det til å forbli der. Hvordan vet man om man har lest nok? Jobbet nok med stoffet? Kan nok? Hvordan vet man det? Aner ikke. Har ikke peiling! Det eneste jeg kjenner igjen er alle de følelsene som hører med på lasset. Stresshormonene som produseres i det uendelige; et hamrende hjerte, tenking på mulige resultater og blablabla. Dadidadidada. Og jeg, jeg som vet så godt at det rett og slett ikke er et poeng i å drive meg selv sånn. Jeg som vet at det ikke kommer noe bra ut av det i det hele tatt, som vet hva stress og diverse gjør med meg - burde faktisk vite bedre. Problemet er bare det at jeg enda ikke helt har utviklet noen nye strategier for hvordan jeg skal takle slike ting som dette. Jeg har jobbet masse med meg selv, problemskapende tanker i forhold til sykdom, men når det kommer til skole, vel, der har jeg rett og slett ikke fylt opp den alternative verktøykassa mi enda. Da blir det fort slik at jeg henter frem det jeg kan fra før av, og det, vel, det er et evig salig kaos av både det ene og det andre.
Jobber beinhardt med å senke kravene til meg selv, men jeg ser at her er det et enormt forbedringspotensiale.

Når ting er som nå, er det fint å bo sammen med Inger som tar oppvasken mens jeg henger over kjøkkenbordet med nesa ned i samfunnsfagboka mens bokstavene svømmer forbi. Inger som minner meg på at jeg mest sannsynligvis ikke kommer til å få bruk for alt det jeg leser allikevel og at jeg ikke taper noe på å få en dårlig karakter eller to. For det er nemlig ikke verdens undergang om jeg ikke husker de fem samfunnsprosessene i morgen, eller om jeg glemmer av hvordan de tre viktigste forbrukerlovene er, eller om jeg rett og slett ikke husker nøyaktig hvor mye det er i kontantstøtte eller alle reglene for ekteskap. Det er ikke verdens undergang. Det finnes verre ting enn nettopp det å glemme av et par ting eller flere, og det burde jeg egentlig vite. Jeg gjør jo det, men det er så lett å glemme.Når man gjør det, er det fint å ha noen rundt seg som minner en på hva som er viktig i livet. Spesielt hvis man ikke alltid klarer å huske på det selv.

Mandag, 1115 Lnsjtid- jeg  hadde begynt sent, ikke lenge siden frokost og jeg var så absolutt ikke sulten, men jeg spiste likevel. Fordi jeg måtte spise lunsj før eller siden. Og jeg synes det er hyggeligere å spise når de andre også gjør det.
"Og jeg som skulle slanke meg!" utbrøt hun da jeg hadde lest opp ukas tilbud på Eurospar fra reklameannonsen i avisa Nordlys. 40% på alle brød fra Bakerhuset; fint - gode brød, brød er dyrt, rabatt gjør ting billigere, flotters, ikke noe problem. Men det var derimot: 40% på alle 200g sjokoladeplater fra Freia, og det som ga grunnlaget til et mindre kjært jeg-skal-slanke-meg utsagn.
"??!??" responderte jeg i mangel på noe bedre å si.
"skal i selskap," sa hun, "om en stund. Fin kjole."

Matpakken min besto av to brødskiver med pålegg. Helt vanlig. Mens jeg satt der, tygde på disse skivene som i utgangspunktet ikke var så veldig fristende, kjente jeg hvordan brødet klumpet seg sammen og satte seg fast i halsen min. Midt i svelget. Ble til en sånn gigantisk deigklump som kun lot seg løsne ved at jeg drakk masseivs med vann, før det hele skled ned i magesekken min, og blandet seg med den voksende, gnagende marken - uroormen i magesekken. Den ekle, illevarslende lille drittsekken som sier hei og hallo i situasjoner som denne - eller lignende. En ekkel svart sak som presser mot brystet og som gjør det vanskelig å puste.

Slanking. Et ord det ikke er til å komme utenom; et ord som man kommer over hver eneste dag, et ord som forfølger deg og som er en så stor del av manges hverdag. Slanking. Et ord jeg hater og som gir meg et tusentalls med dårlige, skrekkelige assosiasjoner.

Jeg vet jeg burde vært vant til det. Jeg vet jeg burde bli vant til det. Forene meg med tanken på at det er slik livet er og at det er umulig å be om "temaskifte" (det gjorde vi på capio da det ble snakket om ting i miljøet som noen ikke syntes var spesielt okei) i hytt og gevær, bare fordi jeg har et, ja, litt anstrengt forhold til nettopp slanking. Jeg prøver og jeg prøver. Hver dag. Med tiden har jeg blitt flink til å styre unna blader, artikler, stenge igjen ørene når tilfeldig forbipasserende utyper sine tanker om den nye, flotte, slankende kuren de skal prøve eller noe annet. Jeg har blitt flinkere til det fordi jeg vet så inderlig godt hva alt det kan gjøre med meg. Hva det kan sette i gang. I perioder har jeg følt meg sikker - så sikker at jeg nesten er 99,9% overbevist om at jeg ikke lar meg trgge av en eller annen fjollet artikkel om for eksempel fettforbrenning. Men så kommer det store men'et: når vet man egentlig at man er helt sikker? Leser man slike ting fordi man synes det er... eh... interessant, eller fordi det ligger noe annet som presser i bakhodet? Hvordan vet man det? Man kan ikke vite. Men en ting vet jeg i alle fall: jeg har ingen fysiske behov eller ting som tilsier at jeg burde sette meg ned og bruke tiden min på, ja, en artikkel om fettforbrenning. Fettforbrenning og jeg skal ikke ha noe forhold. Ikke noe samhold. Ikke noe opplegg. Så jeg prøver og gjør så godt jeg kan for å holde meg unna slike ting. For jeg vet jo egentlig at jeg ikke har noe med det der å gjøre. Det gjelder ikke meg.

Uansett. Hver gang jeg er i samtale med - eller er rundt noen som snakker om å fjerne noen cm her og noen hudfolder der, kjenner jeg hvordan innvollene mine er på tur ut av systemet. Hvordan hjertet mitt sakte slår seg selv i stykker og hvordan jeg forblør. Ihjel. Innvendig. Det har seg nemlig slik at for meg er slanking nærmest synonymt med spiseforstyrrelser. Virkeligheten er noe annerledes; det er jo ikke sånn at alle som legger ut på en slankekur et par ganger i livet eller så, havner i den evinnelige kaotiske karusellen med matmisbruk på en eller annen måte - men siden det er de erfaringene jeg sitter med, trekker jeg raskt slike paralleller. Kanskje ikke så rart.

Da jeg ble syk ble jeg samtidig også veldig egosentrisk; alt dreide seg om meg og behovene mine som jeg liksom ikke skulle ha da, og ja, meg igjen. Selv om jeg ikke er like opptatt av MEG som det jeg var; livet er fylt meg så veldig mye mer enn meg og mat (HELDIGVIS) - trekker jeg fortsatt MEG inn i veldig mange ting som skjer. Sånn som den praten om slanking som oppsto på grunn av en reklameannonse. Jeg fikk veldig, veldig vondt inne i meg - kanskje mest fordi jeg ser meg selv hver gang slanking blir tatt opp som tema. Meg her og jeg der. Minner, følelser, hendelser. Alt som en gang har vært og som fortsatt følger meg. Slankesnakk skaper kaos i følelsene mine. Det, samt en uro for at noen andre, et menneske jeg kjenner og er glad i, plutselig skal havne ut i den samme grusomme smørja. Jeg er redd for at noen skal havne på sporet mitt. Ikke fordi jeg vil ha det for meg selv, men fordi det er så mye vondt på det sporet. Så mye sorg. Smerte. Og så lite liv.

Det er vanskelig å holde munnen igjen når slike temaer som dette kommer på banen. I fjor, da jeg gikk på folkehøgskolen, fortalte jeg alle jentene på internatet om situasjonen min en dag de jattet i vei om kalorier og dagsinntak. Det passet seg sånn. I år må jeg ikke bo sammen med noen av jentene i klassen min, jeg trenger ikke å tilbringe mer tid med dem enn det jeg vil utenom skolen og de har egentlig ikke noe behov for å vite hva som er min greie. I år har jeg bestemt meg for å forbli Annika. Bare det, ikke noe annet. Men det er, som sagt, vanskelig å holde munnen igjen når samtaleemnene får hjertet til å vri seg i smerte.
"det er skummelt det der," mumlet jeg mens jeg svelgte deigklumpene mine, "det med mat og sånn. Og slanking. Det kan fort gå ut av kontroll."

Pustepause. Jeg snakket masse; husker ikke om hva, ikke så nøye, ikke viktig, men jeg avsluttet i alle fall med en ekstra munnfull med brødskiver, en enorm slurk fra vannflaska samtidig som jeg sa ordene som jeg egentlig sklle holde kjeft om: "Jeg har hatt det veldig vanskelig med det der. Med maten. Kjempeproblem. Så hver gang noen som virkelig ikke trenger å slanke seg, snakker om det, får jeg helt vondt inne i meg."

Det er så mye enklere å si "jeg har hatt", "jeg har slitt med" eller "jeg har vært" i stedet for: "Jeg har det fortsatt vanskelig." Kanskje er det like greit. I alle fall akkurat nå.

Det har vært litt av ei uke. Med lange dager, to ganske store innleveringer i helsefremmende arbeid og norsk, mye jobbing i skoletimene, har det vært ganske så intenst. Føler ikke at jeg har gjort så mye annet de siste dagene enn å være på skolen, dra hjem og henge over datamaskinen til langt ut på kvelden for å bli ferdig med de to innleveringene. Jeg ble ferdig, men jeg kjenner hvordan dommeren som bedømmer kvalitet og setter store krav, banker i bordet. "Ikke bra nok, ikke fint nok, ikke nøye nok." Jeg må tvinge meg selv til å ikke lese igjennom arbeidet tusenvis med ganger og jeg prøver å fokusere på at det jeg har gjort, er bra nok. At jeg har gjort mitt beste. Minne meg selv på at karakterer aldri har fått meg til å føle meg spesielt mye bedre og at alt for høye krav som regel bare har følt til dårlig selvfølelse. Så langt går det bra. Nå gjelder det bare å akseptere resultatene av skolearbeidet mitt, uansett hva det måtte bli. Til syvende og sist betyr ikke resultater noe som helst - det eneste som gjør det, er at jeg har det okei med meg selv. Det er det som er viktig. Er forresten veldig glad for at jeg bor sammen med Inger og Sunniva. Hadde det ikke vært for det, ville sosiallivet mitt neppe vært noe særlig. Skolen tar så mye tid, jeg er sent hjemme på ettermiddagene og jeg har rett og slett ikke kapasitet til å planlegge masse sosiale aktiviteter på fritiden. I alle fall ikke nå.

Mandag trappet jeg opp på rådgiverens kontor for hundrede og ørtende gang i løpet av de fire ukene jeg har gått på skolen. Siden vi har fem uker praksis, en periode som strekker seg fra slutten av oktober og ut november, har vi noen ekstra timer med ditten og datten de ukene vi er på skolen. Et av fagene vi har ekstra timer i, er gym. Tre skoletimer (tilsvarer litt over 2 klokketimer), mandags morgen. Skoledagene er fryktelig lange og ganske krevende, og siden gym er det faget som er lettest å fjerne fra timeplanen, har jeg bestemt meg for å gjøre det. Siden jeg har karakterer i allmennfagene i første termin etter det halvåret jeg gikk ambulansefag i Narvik, foreslo rådgiveren at jeg kunne gjøre det samme i de fagene. Fjerne noen av dem på timeplanen min, redusere timetallet frem til jul og fortsette med fagene i neste termin. Jeg sa nei til det. I første omgang har jeg tenkt til å prøve og ha alle fagene bortsett fra gym. Må nesten fylle dagene mine med noe. For mye tid hjemme setter i gang et tankekjør uten like, og det orker jeg ikke. Foreløpig går det greit med skolen.

Helg. Det er herlig å kunne kjenne på den helgefølelsen, ha fri fra skolen og sette pris på det. De siste dagene har ikke vært så mye å rope hurra for, men lever med håpet om at dagen i dag blir bra!

"Hva legger du i det å være frisk, da?" spurte mannen i kontorstolen da han var ferdig med alle de vanlige hei-du-er-her-for-første-gang- spørsmålene, og jeg hadde fortalt hva det endelige målet mitt med alt sammen er: å bli frisk. Å bli fri.
"Frisk og frisk," sa jeg, "nei... jeg tenker sånn: i første omgang finne en måte å leve med problemet på, på et sånn måte at det ikke står i veien for andre ting. Viktige ting. Livet og sånn. Ha et mer avslappet forhold til mat, ja, du vet, ikke bruke så mye tid på akkurat det. Maten. Bruke mer tid på å være - være meg, altså. Og... ja, den kroppen og den vekta og alle de tallene. Ikke bruke så mye tid på å tenke på det heller. Bare rett og slett være... normal? Det er vel kanskje ordet? I alle fall... ja... noe sånt. Så langt det lar seg gjøre, hvis du skjønner. Det er ikke sånn at jeg tenker at alt er superflott og superbra og dødsfantastisk når man er frisk og at man ikke har noen problemer av noe slag, nei, det er ikke sånn. Det er bare det at... ja..."

Fire måneder. Fire hele måneder omentrent på egenhånd; nesten ikke et eneste voksent menneske med den typen fagbagrunn å snakke med, bare alene. Jeg'et og meg'et og selv'et - den hellige treenigheten. Og Elefantstemmen så klart. Og Mørkets Fyrste. Fire måneder med venting, kikking i postkassa, noen telefoner, litt mer venting og plutselig, plutselig satt jeg der. Igjen. På et snakkekontor hos et snakkemenneske i ei stor, slitt bygning som bærer navnet Åsgård. Psykiatriske sykehus og Psykiatrisk poliklinikk for voksne. Min tur. Endelig!

I går møtte jeg den nye behandleren min for første gang. Det er en han - en mann, en ganske så ung legemann med behersket stemme og rolige bevegelser. Et fint møte; et ganske greit et som, selv om jeg er usikker på det å skulle snakke igjen, ga et godt første inntrykk. Denne nye mannen i livet mitt er ikke noen spesialist på matproblemer, noe han gjorde klart for meg med en gang - jeg er nemlig hans første pasient/klient/blablabla noensinne med spiseforstyrrelse som hovedproblem. Jeg tror faktisk det kan være greit sånn. Etter hvert som årene har gått, har jeg mistet litt troen på de såkalte spesialistene og svært kompetente menneskene. Om man da ser bort fra Capio, da. Der kan de sakene sine. Men ofte når jeg har vært borti slike personer som skal ha det eller det som spesialfelt og være utdannet dittogdattogdaiddadida, har det ofte blitt med at jeg bare blir "enda en med den eller den problematikken," og sykdommen blir i hovedfokus. De har ikke sette hele meg og hva jeg har behov for, men sykdommen.

En gang for lenge siden, hadde jeg en behandler som så fint fortalte meg at jeg ikke var en typisk anorektiker: jeg hoppet ikke opp og ned hele dagen, jeg løp ikke rundt på avdelingen og jeg utnyttet ikke alle mulighetene jeg fant til å forbrenne kalorier. Den gangen var jeg på et statie i sykdomsbildet der det ikke var noe trivelig å få høre slike ting; jeg passet ikke inn i rammen til de som ikke hadde et matproblem, men jeg passet jaggumeg ikke inn i gruppa for spiseforstyrrelser heller. Nei - det er ikke noe særlig når det bare er sykdommen som er i fokus. Jeg er først og fremst meg - ikke et sykt menneske, og ja, det er mange som har en eller annen form for spiseforstyrrelse, men vi er likevel ikke like. Noen ganger tror jeg faktisk at noen av disse superultrakompetente menneskene glemmer det. Gleder meg i alle fall veldig til å se hvordan prosjekt "ny behandler" kommer til å utvikle seg!

Kontroll

kontrol'l m1 (fra fr, av contre 'mot' og rôle 'liste', eg 'motregnskap')
1	tilsyn, oppsyn, overvåking føre streng k- med noe / utstyret er regelmessig til k- / gjennomføre en k- / fartsk-
2	makt, herredømme ha k- over elevene / ha alt under full k- / de militære har overtatt k-en i landet / miste k-en over noe
3	kontrollsted, kontrollmannskap gå gjennom k-en
4	knapp, apparat til justering volumk-

Dette er, i følge den norske bokmålsordboka, definisjonen på kontroll - ordet som, i alle fall etter min oppfatning, mine erfaringer og alt sånt fra mitt eget liv - det mest brukte ordet i sammenheng med spiseforstyrrelser, spesielt anoreksi. Kanskje ikke så rart med tanken på at det er fryktelig mye fokus på kontroll; det å skulle ha oversikten over absolutt alt. Kontrollere hver minste bittelille detalj; ha orden og system på alt, skrive lister som skal følges, lister som skal gjøres, ha "kontroll" maten, kroppen, følelsene - men først og fremst: ha kontroll over seg selv. I alle fall: tro at man har kontroll over seg selv. Jeg trodde i alle fall at så lenge jeg hadde kontroll over maten, vel, da hadde jeg også kontroll over meg og alt som måtte være i livet mitt. Lite forsto jeg da jeg var på mitt sykeste - i hodet vel og merke, at jeg ikke eide et fnugg av kontroll. Over noe.  Veldig lenge trodde jeg at det å ha "kontroll" over maten, kun innebar å spise fryktelig lite. Så få kalorier som mulig. Så lite som mulig. Helst ingenting, hvis det lot seg gjøre - noe det ikke gjorde. Jeg trodde at det var slik det skulle være og jeg var helt sikker på at jeg hadde rett. Overbevist om at jeg var herre over min egen tilværelse og kunne styre lyster og liv og behov akkurat slik som jeg følte for. Problemet var bare det at jeg ikke følte noen ting og at jeg fullt og helt trodde på at jeg ikke hadde behov. "Jeg er et sandfnugg. Jeg er luft. Jeg trenger ingenting. Jeg trenger ikke noe." Det var både helt normalt i følge meg selv, helt greit og veldig åpenbart. Mente jeg. Syntes jeg. Sånn er det heldigvis ikke lengre, og selv om det tok meg mange år å komme til det punktet der jeg innså at jeg måtte ta ansvar for mitt eget liv, lærte jeg til slutt at jeg bare er et menneske. At jeg har behov på lik linje med alle andre. Grunnleggende behov som søvn, hvile, fysisk aktivitet, ernæring - akkurat som hvert eneste menneske som vandrer rundt på jordkloden. Det tok tid, men på veien lærte jeg både ett og annet, og etter mye om og men forsto jeg. Jeg forsto, men det var ikke nok. Jeg måtte lære meg å akseptere det også. En ting er å vite, skjønne og forstå noe, det er liksom greit nok det, men når man plutselig skal begynne og akseptere også, vel, da blir alt fryktelig mye vanskeligere. "Jeg må elske det umulige," synger Kari Iveland i en av sangene sine som handler om den tiden da hun slet med anoreksi. En sår, litt vond men veldig fin sang. Og det er sånn det er: man må elske det som virker umulig å elske. Man må akseptere det som i blant virker umulig å akseptere. Alt med måte naturligvis, men når det kommer til vektoppgang eller mat i forhold til anoreksi, må man nesten akseptere at man må gå opp i vekt og man må spise det og så mye energi for å kunne bli frisk. Sånn er det bare. Jeg jobber fryktelig mye med meg selv for tiden. Nødvendig jobbing som gjør litt vondt, men som må til. Det blir mye tenking, mye planlegging og mye surr for å få ting på plass. Men det må vel til det også, som alt annet.For et par dager siden, søndag var det kanskje, begynte jeg å tenke på det med kontroll igjen. Hva er kontroll for meg? Hva betyr egentlig ordet? Hva legger jeg i det? Når har jeg kontroll og hva gjør den følelsen jeg får da med meg? Det var vel omentrent først da jeg forsto at det å ha kontroll på maten betyr noe helt annet i dag enn det det gjorde for, tja, et og et halvt år siden. Kontroll på maten er for meg i dag å få den til. Mestre maten. Mestre å spise den, istedet for å mestre det og ikke spise. Det med mestring er noe vi har snakket mye om på skolen i løpet av den tiden jeg har gått der og det er, i følge alle lærebøker og alt sånt, veldig viktig i alle menneskers liv. Beherske. Mestre. Få til.  Jeg har det best med meg selv når jeg mestrer maten. De dagene der jeg får det til, sånn som jeg skal og slik som jeg har planlagt, har jeg det best. De dagene er de fineste dagene mine - dager der jeg har overskudd til å gjøre skolearbeid, trene, være sosial - leve. Være ung. De dagene der jeg ikke får til, de dagene der maten er vanskelig, knotet å ha med å gjøre - dagene der brødskivene danser på bordet og middagsfatet har fått føtter å løpe på, dagene der kalkulatoren regner ustoppelig, de dagene er de verste. Det er de dagene som gjør vondest og som er de mest kaotiske.  Målet er å, til slutt, få til maten hele tiden. Hver dag.  Det ville vært fint.        

Det at jeg henger over skrivebordet på det trivelige, men ekstremt rotete soverommet mitt en søndagsettermiddag, mens de store bokstavene på papiret jeg fikk i norsktimen på fredag "skriv en resonnerende artikkel til torsdag" fyller synsfeltet mitt, er nok en påminnelse om at hverdagen virkelig er i gang. Sånn på ordentlig. Jo da, jeg har gått på skolen i et par uker, tilbrakt lange dager i skolebygningen og i klasserommet sammen med de andre jentene (vi er bare jenter), men likevel, likevel, er alt dette med hverdag og rutiner og skole og sånne ting litt rart. Annerledes. Forskjellen fra folkehøgskolen er enorm - naturligvis.

Skole, krav, prestasjoner. Karakterer. Må. Skal. Er nødt. Greie, få til, klare, oppnå best mulig, være sosial, mestre og prestere. Og: leve. Ikke rart det går litt fort i svingene her. Da jeg bestemte meg for at jeg, høsten 2010, skulle begynne på skolen igjen - bli ferdig med videregående som henger over skuldrene mine, hadde jeg et mål: jeg skal ikke gå på skole for å være best, flinkest eller prestere uhorvelige mengder. Tidligere har det alltid vært sånn at jeg blir overfokusert på det å skulle være FLINK - kanskje fordi jeg da trodde at jeg ville se selv og/eller få den endelige bekreftelsen på at jeg var god nok, og det har aldri ført til noe hurra. Den bekreftelsen på å være "god nok", "bra nok" og "flink nok" fikk jeg vel egentlig alltid, men problemet mitt var bare det at jeg ikke KLARTE å se forskjellen på bekreftelse og krav. Da mattelæreren jeg hadde da jeg gikk grunnkurs Helse og sosialfag, roste prestasjonene mine opp i skyene, så jeg det bare som enda ei høy liste jeg måtte strekke meg etter. Jeg verken så eller forsto at den rosen jeg fikk, faktisk var en anerkjennelse. En bekreftelse på at jeg var god. Slik var det i mange andre sammenhenger også. Og på den måten ble alle bekreftelsene jeg fikk, begravd i mine egne voksende forventninger om meg selv, noe som førte til at jeg aldri klarte å sette pris på eller ta til meg alle de fine ordene jeg fikk. Kravene jeg hadde til meg selv, var alltid og har alltid vært titusenganger høyere enn det miljøet og menneskene rundt meg krevde.

Ja. Så da jeg bestemte meg for å begynne på skolen igjen, hadde jeg vokst litt både på det ene og det andre området. Jeg så og ser ting fra en litt annen vinkel enn tidligere, og kom derfor frem til at jeg DENNE gangen kanskje heller skulle konsentrere meg om å være tilstede, leve litt og i tillegg gå på skolen. Problemet er bare det at det er så veldig mye lettere sagt enn gjort; for jeg merker jo alt nå at dommeren har våknet litt til liv, at kravene for hva jeg skal prestere ligger så høyt at jeg må dra frem en kjøkkenstol for å nå opp og at jeg er nødt til å være forsiktig for å forhindre at jeg ikke havner tilbake på det samme, gamle vanlige sporet som tidligere. Det er så enkelt. Selv om det er lenge siden jeg har gått på den typen skole som jeg går på nå, ligger alle de gamle, vanlige være - handle - gjøre måtene mine godt lagret i systemet mitt.
Jeg jobber med å sette grenser for meg selv - ikke slike stramme, negative og ekstremt kritiske grenser, men slike som kan være med på å hjelpe meg med å ikke falle tilbake til rettsalen der dommeren ikke gjør så mye annet enn å skrike stygge ord om at jeg aldri er bra nok, mens han slår hammeren i bordet sitt. Bang, bang.

Foreløpig har jeg et mål når det kommer til skole: fullføre denne terminen. Det er viktig å ikke gape over for mye. For mange mål, planer, tanker, ideer og slikt skaper fullstendig kaos i et mindre organisert system, gir meg for mye å tenke på og trigger punkter som ikke skal trigges. Punkter, strategier som kan bli tatt i bruk hvis alt annet virker uhåndterlig.








Fredag ringte det en mann fra poliklinikken her. Endelig! Han skal muligens bli den nye terapeuten min (???) og jeg har fått time på tirsdag. Det er ikke lenge til.