"Hvordan har du det, Annika?" har blitt erstattet med: "hvordan går det på skolen da, Annika?", "Du... hvordan er det med den nye behandleren din, Annika?", "hvordan er bosituasjonen din nå, Annika? Går det greit å bo sammen med Inger og Sunniva?"
Enkle spørsmål; setninger etterfulgt av et spørsmålstegn som jeg kan svare på uten å bruke de tre magiske jeg-vet-ikke ordene. Spørsmål som er lett å svare på uten noe dikkedari og mye tenking. "Ja, det går bra på skolen. Er mye å gjøre, men jeg henger med. Får gjort det jeg skal og sånn, og jeg er på skolen mesteparten av tiden. Har bittelitt fravær, men det er nesten ingenting. Satser på at det holder seg slik." - "det går greit hos den nye behandleren min. Han har jo aldri hatt en pasient med spiseforstyrrelser som den mest dominerende diagnosen eller hva man skal si, så det er ganske spennende. På mange måter tror jeg faktisk at det er en fordel... Har jo bare vært der tre ganger, men inntrykket er bra." - setningen fortsetter alltid med ei lang remse om spesialister på et eller annet område, psykologspesialister og behandlere som lar tittelen gå til hodet og som, hver eneste gang, drar frem en stor manual i hvordan man skal behandle spiseforstyrrelser. Hadde en sånn behandler i Bergen. Hun antok ditt og datt, og at jeg var slik eller slik, bare fordi det sto i den forbaska boka hennes.
"Det går kjempefint å bo sammen med Inger og Sunniva. Tror det er bra for meg å bo sammen med noen. Å bo alene akkurat nå, er ikke så lurt. Tror jeg. Dessuten ville jeg neppe hatt et sosialliv utenom skolen hvis jeg hadde bodd alene. Er så lange dager."

Sånn er det. Simple, enkle og greie spørsmål som jeg kan svare på uten å pynte på sannheten. Trenger ikke lyve, lure, tulle, snakke rundt meg selv - svarene sitter som spikret. Ikke noe problem. Alle de tingene går greit. Men det vanskelige spørsmålet, det vanskeligste av alle - det o'store "HVORDAN HAR DU DET?" spørsmålet er det ingen leger som spør. Selv ikke den nye behandleren min har spurt om det enda, og når ingen gjør det, vel, da er det også vanskelig å åpne opp og la det renne ut av systemet.
Kanskje er det like greit at spørsmålet forblir usagt. Jeg vet jo ikke engang hva jeg skal svare på det.


Gårsdagen ble ikke så verst. I alle fall ikke mesteparten av den. Hadde en sånn kosedag på skolen - elevstyrt aktivitet eller hva de nå enn kaller det. Klassen min og jeg "lekte" sykehjem, der noen var brukere og resten helsefagarbeidere. Det var ganske så morsomt og vi bakte boller. Boller! I løpet av hele sykdomsperioden min har jeg hatt en voldsom interesse for å lage mat - spesielt baking, så det er ikke noe problem. Det eneste som er vanskelig når det kommer til baking og matlaging på skolen, er at det nesten er en selvfølge at man spiser. Selv om jeg har blitt flinkere både til å smake på deigen til det jeg måtte lage og smake bittelitt på det ferdige resultatet, er det vanskelig. Det er ikke det at det er SPISETVANG på skolen, men i slike situasjoner forventes det nærmest at man spiser. I alle fall smaker på det man har laget. Gjør man ikke det, kommer alltid det obligatoriske spørsmålet: "skal ikke du ha?" Jeg føler meg alltid så innmari dum i slike situasjoner. 

Så, da planene for mandagen ble presentert på morningen etter gymmen (som jeg ikke har), ble jeg plutselig slått tilbake til den tiden da jeg gikk på grunnkurs. Følelsesmessig. Tankemessig. På Helse og Sosialfag, grunnkurs, er matlaging en del av pensum og annenhver mandag var vi på kjøkkenet. Helvetes - mandagene, som jeg kalte det dengang. Jeg gikk i flere dager og gruet meg til de mandagene - bare fordi jeg ikke hadde en fjerneste anelse om hvordan jeg skulle forholde meg til det. Det ble litt enklere da klassekontakten min fikk vite hvordan det egentlig sto til med meg, men det forhindret likevel ikke alle spørsmålene fra medlevene. Skal du ikke ha? Skal du ikke smake? Igjen og igjen. En forbaskede sang på repeat, og jeg, alltid med det samme svaret: nei, nei, nei, nei. "Hei, jeg heter Annika og jeg vil ikke ha!"

Kanskje ikke så rart at jeg ble slått litt ut i går. Og det ble ikke bedre da det ble plassert åtte melkepakker med helmelk på kjøkkenbenken. Hva gjør man? Hvordan reagerer man? Hva sier man? Aner ikke. Tankene fløy hit og dit og alle veier. Den evinnelige indre dialogen.
"Du skal ikke ha, du skal ikke ha, du skal ikke ha...."
"neida, neida, neida... " Overbeviste meg selv bare for å ha kontroll og oversikt på situasjonen. Fortelle meg selv at jeg ikke måtte, at det ikke var noen tvang og at ingen kom til å synes at jeg var rar eller merkelig eller spesiell på noen som helst måte.

Men jeg lurte meg. Jeg lurte meg selv. Da bollene var ferdigstekte, bordet dekket og vi hadde gått ut av rollene våre som pasienter og helsefagarbeidere for så å plassere oss rundt matbordet, ble ting litt annerledes. Jeg hadde brukt utrolig mye tid til å tenke på de bollene jeg absolutt ikke skulle ha i magesekken, men allikevel, allikevel tok jeg en halv bolle med Nora's blåbærsyltetøy på plastflaske. Sånn flaske med tut på, der man klemmer ut syltetøyet. Det var rart. Rart fordi jeg hadde brukt så mye tid på å tenke at jeg IKKE skulle, rart fordi det var utenfor måltidene mine og rart fordi det var.... rart. Så. Jeg spiste bolle, da. Hvetebolle med helmelk inni. Tenke seg til!!! Samvittigheten, den elendige samvittigheten og alt som måtte høre med - ja, det fikk bare være. Jeg hadde det hyggelig. Og bare det er en enorm seier.

Humøret er ikke og har ikke vært på topp for tiden, men jeg kom meg likevel på skolen i dag. Vi hadde prøve i Helsefremmende arbeid - om prosedyrer og personlig hygiene, en omfattende greie på millioner av sider med hundreogørten punkter om ditten og datten. Greit å utføre i praksis. Vanskelig å huske når man skal skrive det på papiret. Jeg kunne ingenting. Trodde jeg. Møtte likevel opp til prøven, innstilt på at det bare fikk gå som det gikk. Ikke noe stress, ingenting. Var uvant, men det føltes faktisk veldig bra å ikke ha hjertet i halsen og angsttendenser, bare fordi jeg ikke kunne prøvestoffet. Fullførte, leverte inn. Gikk mye bedre enn forventet. Jeg består nok, og det var for så vidt det eneste målet jeg hadde.

Jeg gjør fremgang. På noen områder i alle fall. I morgen er siste skoledag denne uka, høstferie. Det blir fint med noen dager fri.