Onsdags formiddag, 1045, og jeg finner meg selv hengende over dataskjermen på klasserommet med alt for mange faner i firefox vinduet som fyller hele skrivebordet. Aktiv ungdom, Kilroy, Røde kors, projetcs- abroad, Atlantis, x-plore, ung.no, Nav's side for arbeid i Europa, lærligplass i utlandet.... Rastløsheten. Den evinnelige rastløsheten slår plutselig i mot meg som en bølge; får hjertet til å hoppe opp og ned i brystet og gjør det vanskelig å konsentrere seg om her og nå. Situasjonen. Situasjonene. Øyeblikket. Den velkjente rastløsheten som gang på gang får meg til å ønske meg så langt bort fra alt som over hodet mulig; og det gjør det ikke noe særlig enklere at følelsene gjør så vondt at det å skulle rømme av sted virker som det beste alternativet.


Typisk meg. Hver gang ting blir vanskelig, hver gang følelsene ikke er så enkle å hanskes med, hver gang det blir litt ekstra vanskelig å være meg, kommer denne trangen til å stikke av. Gjøre noe annet. Begynne på nytt et helt annet sted i verden med ukjente omgivelser og alt som hører med. Tidligere, da ting virket håpløst og fryktelig vanskelig, dro jeg frem alle de strategiene jeg kunne: destruktive og selv ødeleggende handlinger. Dette ligger alltid i bakhodet - det frister å ta dem frem igjen - men jeg gjør ikke det. Og i mangelen på noe annet, får jeg altså denne trangen til å stikke av. Reise. Mest av alt fra meg selv.
Det er et bittelite problem. I et og et halvt år - perioden der jeg pendlet mellom Capio/Tromsø/Bergen- ønsket jeg mer enn alt annet å ha et sted der jeg kunne være over lengre tid. Slå meg til ro. Og nå, når jeg faktisk har det; nå, når jeg bor i samme by som mamma og pappa og slipper å sette meg på et fly eller en buss hver gang jeg skal hjem, er det liksom ikke bra det heller. Joda, det er jo det, men ikke hele tiden.

Frykte. Rømme. Stikke av. "Du må alltid være med på reisen, Annika." Jeg har snakket mye med både mamma og Inger om det. Det med at man alltid med selv, uansett hvor man drar. Så mange ganger har jeg ønsket meg bort, pakket kofferten og dratt et eller annet sted - omså bare til Narvik for en helg, og fått oppleve det uunngåelige: jeg er fortsatt med. Ryggsekken min er fortsatt på. Problemene mine er fortsatt der. De endrer seg ikke bare fordi jeg skifter oppholdssted for et lite øyeblikk. Det hjelper riktig nok med noen forandringer i blant og av og til kan det være lurt å flytte på seg for å komme inn i et nytt miljø for å få en ny start. Men når det kommer til en slik ting som det å ha lyst til og reise bare fordi man ikke orker seg selv, er det umulig. Man må være med. Jeg kan kanskje dra fra det fine, koselige hjemmet mitt, fra Tromsø, fra vennene mine, fra skolen og alt det der, men jeg kan ikke dra fra meg selv. Det går ikke.

Prøver å tenke litt realistisk. Prøver å sette ting i perspektiv. Ja, jeg har lenge hatt lyst til å reise et sted, jobbe som frivillig i et annet land og bruke de ressursene jeg måtte ha for å hjelpe andre mennesker. Problemet er bare det at jeg har et problem - jeg har et problem som gjør hverdagen veldig vanskelig, et problem som ikke alltid er så greit å stå med helt alene og i alle fall ikke i Uganda eller langt borti Midtøsten. Jo da, det kan jo hende at mye endrer seg hvis jeg får bo i fattige forhold og alt det der, men det skal jaggu ikke mye til før ting går nedover. Og hvordan er matsituasjonen i u-landene? Dårlig. Man får nok helt sikkert alt man trenger via de eventuelle organisasjonene man reiser med, men under slike forhold kan man aldri være helt sikker. Jeg har ingenting å gå på, ingen reservelager å ta av - altså: jeg kan ikke dra. Jeg kan. Men det er ikke forsvarlig. Og hvordan i alle dager skal jeg hjelpe noen andre hvis jeg ikke klarer å hjelpe meg selv? Hvis jeg går nedenom og hjem i en flyktningleir i Afrika?

Det går ikke. Nei, da får jeg heller bare stå i de vanskelige følelsene, tankene og gjøre det beste ut av de mindre gode dagene.
Har fri frem til mandag. Kanskje er det en av grunnene til at jeg har lyst til så mye som egentlig ikke lar seg gjøre, i alle fall ikke nå. Er godt å ha fri - men jeg er fryktelig dårlig til det. Jeg er ikke alltid så flink til å bare være meg uten å ha noen planer eller gjøremål som MÅ gjøres.

Dagen har gått greit nok allikevel. Var hos behandleren min som åpnet med nok et skolespørsmål, men det var i grunnen greit for jeg hadde ikke noe spesielt å komme med uansett. Middagsbesøk hos mamma og pappa (takk for at det finnes foreldre som man kan spise middag hos en gang i blant!) og i morgen kommer lillesøster på besøk. Håper på en okei fredag.