timer på pleierommet med "vasking og stelling",

der vi får muligheten til å leke pasient. Vet jo ganske så godt hvordan det er å være nettopp det,

men det er annerledes å leke sengeliggende og heldigvis dukker det ikke opp tusenvis av bilder

fra den tiden som har vært - dager som er over for lenge siden og som, for håpentligvis ikke blir en del av hverdagen og livet mitt igjen. Det er slitsomt å være pasient. Vondt. Vanskelig. Men det kommer noe godt ut av de erfaringene også: en litt annen forståelse for hvordan det er å være pasient. En evne til empati og symtati, noe jeg kan bruke senere i livet når jeg en gang blir ferdig med videregående, har fått studiekompetanse og kan begynne med studier. En jobb i psykiatrien er målet. En gang i fremtiden. Først må jeg bli frisk selv. I alle fall så godt som.  

og så er det fint med venner.