Her om dagen fikk ei jeg kjenner se passbildet av meg som er på skolebeviset jeg fikk sist høst da jeg bodde i Bergen og gikk på Åsane folkehøgskole. "Så rund og fin du var i kinnene!" var kommentaren jeg fikk. Siden jeg ikke visste hvordan jeg skulle reagere, nikket jeg bare. "Mhmmmm....."

Jeg vet at det ikke var vondt ment, men allikevel forhindrer det ikke at tusenvis av tanker om ditten og datten flyr gjennom hodet mitt. Var det for mye den gang? Er det sånn at jeg faktisk var en bolle? Er det sånn at jeg helt fint kan se ut som jeg gjør i dag? At jeg godt kan bli litt lettere uten at det gjør noe? Fornuften forteller meg det motsatte. Jeg var jo ikke det, en bolle. Og jeg kan så absolutt ikke bli tynnere. Da bærer det rett nedenom og hjem. Jeg er klar over det.
Forrige høst, for et år siden fikk jeg hele tiden høre både det ene og det andre. Alle ordene fra menneskene jeg kjenner; behandleren jeg hadde på Capio, leger, venner, mamma og pappa bekreftet hele tiden at jeg, selv om jeg hadde lagt på meg ganske mange og veldig nødvendige kilo, fortsatt var veldig tynn. At jeg hadde mye å gå på før jeg ble en såkalt bolle. At jeg ikke kunne vært mindre på noen måter, at jeg, uten problemer godt kunne gått opp en god del kilo til. Det var i grunnen det som var planen også: tanken bak næringsdrikkene som behandleren jeg hadde på Capio så fint argumenterte for hver gang jeg var der - på en slik måte at jeg, etter mye om og men, gjorde som hun sa.

Jeg har ikke vært en bolle på flere år - nei, jeg har forresten aldri vært det. En bolle. Det har aldri vært slik at jeg av medisinske årsaker har hatt behov for en slankekur. En tankekur er det jeg alltid har trengt. Et nyansert perspektiv på tilværelsen. På meg selv. Et selvbilde som ikke er dominert av selvforakt, sunt og friskt og helt vanlig. Så lenge jeg kan huske har jeg hatt behov for å like meg selv for den jeg er, i stedet for å lengte etter alt jeg ikke var eller noen gang vil bli. Man kan kanskje fjerne noen kilo her og noen kilo der av kroppen sin, men man vil likevel alltid være seg selv. Det samme mennesket med den samme nesa, øyner som sitter på samme sted, ører som kanskje er forskjellige og bryst som ikke har nøyaktig samme størrelse. Å miste noen gram her og noen gram der, forflytter ikke de kroppsdelene man ikke er fornøyd med.

For ganske lenge siden kjente jeg ei jente som tidlig i puberteten hadde vanskeligheter med maten, kroppen og selvbildet sitt. I perioder var livet så vanskelig for henne at hun ikke kunne se et eneste lyspunkt i tilværelsen. "Jeg forsto at jeg måtte akseptere meg for den jeg er. Like meg selv, godta alle de tingene jeg egentlig ikke likte og som jeg gjerne ville forandre på. Det tok litt tid, men etter mye jobbing med å lære meg og akseptere det hele, klarte jeg det."
Jeg har ei venninne som pleier å si: "Nei, altså... jeg har forstått at jeg må like meg selv for sånn som jeg er. At jeg ikke kan endre på noe. Okei, så er ganske nesa sånn, leppa slik og øynene kunne helt sikkert vært plassert litt annerledes. Javel. Sånn er det. Og det er helt greit. Jeg kan ikke forandre på det uansett og ingenting blir bedre av å tenke at alt skulle vært annerledes."

Jeg har så mye å lære. Selv om jeg vet at de fleste kommentarene jeg får er godt ment, er de vanskelig å svelge. Vanskelig å plassere i riktig hylle, tenke at de er konstruktive i stedet for kritikk og negative. Det er ikke greit. Men, jeg fortsetter likevel. Jeg spiser maten min. Jeg prøver å være flink. Holde rett fokus, tenke som behandlere forteller meg, at maten er min medisin.

Hver dag, hvert øyeblikk, hvert måltid er en ny sjanse til å endre på ting. Gjøre en forandring. Før eller siden skal jeg bli frisk. Helst før. Det ville vært fint. Dessverre finnes det ingen tryllestav eller en magisk kur som forandrer alt med en gang. Jeg må gjøre jobben selv. Sånn er det bare.