Mandag, 1115 Lnsjtid- jeg  hadde begynt sent, ikke lenge siden frokost og jeg var så absolutt ikke sulten, men jeg spiste likevel. Fordi jeg måtte spise lunsj før eller siden. Og jeg synes det er hyggeligere å spise når de andre også gjør det.
"Og jeg som skulle slanke meg!" utbrøt hun da jeg hadde lest opp ukas tilbud på Eurospar fra reklameannonsen i avisa Nordlys. 40% på alle brød fra Bakerhuset; fint - gode brød, brød er dyrt, rabatt gjør ting billigere, flotters, ikke noe problem. Men det var derimot: 40% på alle 200g sjokoladeplater fra Freia, og det som ga grunnlaget til et mindre kjært jeg-skal-slanke-meg utsagn.
"??!??" responderte jeg i mangel på noe bedre å si.
"skal i selskap," sa hun, "om en stund. Fin kjole."

Matpakken min besto av to brødskiver med pålegg. Helt vanlig. Mens jeg satt der, tygde på disse skivene som i utgangspunktet ikke var så veldig fristende, kjente jeg hvordan brødet klumpet seg sammen og satte seg fast i halsen min. Midt i svelget. Ble til en sånn gigantisk deigklump som kun lot seg løsne ved at jeg drakk masseivs med vann, før det hele skled ned i magesekken min, og blandet seg med den voksende, gnagende marken - uroormen i magesekken. Den ekle, illevarslende lille drittsekken som sier hei og hallo i situasjoner som denne - eller lignende. En ekkel svart sak som presser mot brystet og som gjør det vanskelig å puste.

Slanking. Et ord det ikke er til å komme utenom; et ord som man kommer over hver eneste dag, et ord som forfølger deg og som er en så stor del av manges hverdag. Slanking. Et ord jeg hater og som gir meg et tusentalls med dårlige, skrekkelige assosiasjoner.

Jeg vet jeg burde vært vant til det. Jeg vet jeg burde bli vant til det. Forene meg med tanken på at det er slik livet er og at det er umulig å be om "temaskifte" (det gjorde vi på capio da det ble snakket om ting i miljøet som noen ikke syntes var spesielt okei) i hytt og gevær, bare fordi jeg har et, ja, litt anstrengt forhold til nettopp slanking. Jeg prøver og jeg prøver. Hver dag. Med tiden har jeg blitt flink til å styre unna blader, artikler, stenge igjen ørene når tilfeldig forbipasserende utyper sine tanker om den nye, flotte, slankende kuren de skal prøve eller noe annet. Jeg har blitt flinkere til det fordi jeg vet så inderlig godt hva alt det kan gjøre med meg. Hva det kan sette i gang. I perioder har jeg følt meg sikker - så sikker at jeg nesten er 99,9% overbevist om at jeg ikke lar meg trgge av en eller annen fjollet artikkel om for eksempel fettforbrenning. Men så kommer det store men'et: når vet man egentlig at man er helt sikker? Leser man slike ting fordi man synes det er... eh... interessant, eller fordi det ligger noe annet som presser i bakhodet? Hvordan vet man det? Man kan ikke vite. Men en ting vet jeg i alle fall: jeg har ingen fysiske behov eller ting som tilsier at jeg burde sette meg ned og bruke tiden min på, ja, en artikkel om fettforbrenning. Fettforbrenning og jeg skal ikke ha noe forhold. Ikke noe samhold. Ikke noe opplegg. Så jeg prøver og gjør så godt jeg kan for å holde meg unna slike ting. For jeg vet jo egentlig at jeg ikke har noe med det der å gjøre. Det gjelder ikke meg.

Uansett. Hver gang jeg er i samtale med - eller er rundt noen som snakker om å fjerne noen cm her og noen hudfolder der, kjenner jeg hvordan innvollene mine er på tur ut av systemet. Hvordan hjertet mitt sakte slår seg selv i stykker og hvordan jeg forblør. Ihjel. Innvendig. Det har seg nemlig slik at for meg er slanking nærmest synonymt med spiseforstyrrelser. Virkeligheten er noe annerledes; det er jo ikke sånn at alle som legger ut på en slankekur et par ganger i livet eller så, havner i den evinnelige kaotiske karusellen med matmisbruk på en eller annen måte - men siden det er de erfaringene jeg sitter med, trekker jeg raskt slike paralleller. Kanskje ikke så rart.

Da jeg ble syk ble jeg samtidig også veldig egosentrisk; alt dreide seg om meg og behovene mine som jeg liksom ikke skulle ha da, og ja, meg igjen. Selv om jeg ikke er like opptatt av MEG som det jeg var; livet er fylt meg så veldig mye mer enn meg og mat (HELDIGVIS) - trekker jeg fortsatt MEG inn i veldig mange ting som skjer. Sånn som den praten om slanking som oppsto på grunn av en reklameannonse. Jeg fikk veldig, veldig vondt inne i meg - kanskje mest fordi jeg ser meg selv hver gang slanking blir tatt opp som tema. Meg her og jeg der. Minner, følelser, hendelser. Alt som en gang har vært og som fortsatt følger meg. Slankesnakk skaper kaos i følelsene mine. Det, samt en uro for at noen andre, et menneske jeg kjenner og er glad i, plutselig skal havne ut i den samme grusomme smørja. Jeg er redd for at noen skal havne på sporet mitt. Ikke fordi jeg vil ha det for meg selv, men fordi det er så mye vondt på det sporet. Så mye sorg. Smerte. Og så lite liv.

Det er vanskelig å holde munnen igjen når slike temaer som dette kommer på banen. I fjor, da jeg gikk på folkehøgskolen, fortalte jeg alle jentene på internatet om situasjonen min en dag de jattet i vei om kalorier og dagsinntak. Det passet seg sånn. I år må jeg ikke bo sammen med noen av jentene i klassen min, jeg trenger ikke å tilbringe mer tid med dem enn det jeg vil utenom skolen og de har egentlig ikke noe behov for å vite hva som er min greie. I år har jeg bestemt meg for å forbli Annika. Bare det, ikke noe annet. Men det er, som sagt, vanskelig å holde munnen igjen når samtaleemnene får hjertet til å vri seg i smerte.
"det er skummelt det der," mumlet jeg mens jeg svelgte deigklumpene mine, "det med mat og sånn. Og slanking. Det kan fort gå ut av kontroll."

Pustepause. Jeg snakket masse; husker ikke om hva, ikke så nøye, ikke viktig, men jeg avsluttet i alle fall med en ekstra munnfull med brødskiver, en enorm slurk fra vannflaska samtidig som jeg sa ordene som jeg egentlig sklle holde kjeft om: "Jeg har hatt det veldig vanskelig med det der. Med maten. Kjempeproblem. Så hver gang noen som virkelig ikke trenger å slanke seg, snakker om det, får jeg helt vondt inne i meg."

Det er så mye enklere å si "jeg har hatt", "jeg har slitt med" eller "jeg har vært" i stedet for: "Jeg har det fortsatt vanskelig." Kanskje er det like greit. I alle fall akkurat nå.