"dette er det vanskeligste av alt;

å være seg selv

og synes det duger."

Hans Børli

"Du er flink, Annika. Men du må ikke tenke så mye. Det virker som om tankene flyr så fort igjennom hodet ditt. Du må huske på å slappe av før du legger deg om kvelden; alt skal ikke gå i ett hele tiden, vet du. Det skal være tid til litt Facebook og chatting og sånne ting som ungdommer liker også. Ikke stresse så mye." 

Jeg har en klok klassekontakt. Ei litt surrete dame som har noen år på baken, erfaringer på både det ene og det andre området, et snakkesalig kvinnemenneske som ikke er redd for å fortelle oss ting som ikke ville vært akseptable da hun ble utdannet. Hun har en tendens til å glemme ting, men det gjør ikke noe. Hun er ekte. 

Jeg har også en lærer, ei dame som ba oss om å tegne hus den første dagen vi hadde henne. "Tegn drømmehuset ditt," sa hun da hun introduserte oss for oppgaven. Drømmehuset? Ja, jøss. I begynnelsen av timene vi har med henne, i faget Prosjekt til fordypning, introduserer hun oss for noe nytt. Forskjellige modeller og tester utarbeidet av psykologer og allverdens mennesker. Smarte ting for å lære oss noe om oss selv, og det fungerer faktisk. Jeg lærer noe nytt hver eneste dag.

Her en dag sa hun: "Jeg er kanskje sånn eller sånn og sånn, men jeg er god nok. Jeg er god nok for meg selv og det er dere også. God nok for dere selv."

God nok for meg selv. Det er ikke enkelt å tenke slik, selv om det er sant. Jeg er god nok for meg selv. Jeg øver meg på å tenke slik, øver meg på å senke krav og skuldre og tankegangen. Ikke overdrive, ikke tenke for mye, ikke jobbe for hardt. Så langt går det bra. Jeg får til allikevel, og selv om skolen tar mye tid, klarer jeg å holde riktig fokus. Så langt har jeg ikke prestasjonsangst. Tar ting litt som det kommer. Gjør skolearbeidet mitt uten å begynne forfra om og om og om igjen. Orker ikke å lese igjennom, rette, omskrive, omordne - bare fordi jeg innbilder meg at det blir så mye bedre da. 

Foreløpig går det bra. Foreløpig går skolen veldig greit.

Og jeg blir så veldig, veldig stolt over meg selv når jeg går på skolen selv om det i utgangspunktet ikke ser ut til å bli en bra dag, og fullfører. Jeg blir så stolt over meg selv når jeg trosser mine egne forestillinger om hvordan morgendagen blir, står opp uten å trekke ned rullegardinen, kler på meg og velger å møte verden. Velger å prøve. Velger å tørre.

Og jeg må innrømme at jeg blir stolt over meg selv når jeg velger å gjøre noe morsomt i kveld som å gå på en artig time på treningsstudioet - en av disse timene med fokus på mental styrke, og se noen episoder True Blood + En moderne familie sammen med Inger og Sunniva, i stedet for å sitte med nesa ned i samfunnsfagboka for å lese til en prøve vi har på tirsdag.

Livet skal leves.