"Skal vi se... hjem fra skolen - helst med en gang, bla opp samfunnsfagboka, lese litt, spise middag - gudenemåvitehva, lese litt mer samfunnsfag, trening og så... sove.. når det blir tid for det..."
"Du må puste, Annika.Spise nok. Hvile nok. Finne en balanse mellom aktivitet og hvile, og da er det ikke bare snakk om trening, for du er flink til å regulere den. Men den vanlige hverdagslige aktiviteten. Det er ikke sånn at man må gjøre - gjøre - gjøre hele tiden. Det trenger ikke å gå så fort bestandig. Det er viktig å slappe av."
"Ja, men altså... jeg har så mye å gjøre. Så veldig, veldig mange ting. Burde, skal, må. Er nødt."
 "Det er alltid mye å gjøre. Men så har det seg sånn at mange av de tingene du er så sikker på at du må ha klar til da og da eller da, skaper du selv. Du skaper dine egne forventniger til deg og noen ganger kan det bli litt for mye."
"Ja, ja, ja...."

*
"Det er nok lesing i den samfunnsfagboka nå, Annika."
"Jammen... jeg føler at jeg ikke kan noenting!"
"Må jeg minne deg på dine egne mål dette skoleåret? Det med å ta ting som de kommer? Ikke kreve for mye, ikke prestere for mye - senke skuldrene og ikke legge den forbaskede lista så innmari høyt?"
"Ja, men..."
"Ikke noe men. Lukk igjen den boka. NÅ."

*
Jeg har prøve i samfunnsfag i morgen og jeg har nerver. Tankene flyr igjennom hodet mitt i en helt enorm hastighet; bremseknappen har for lenge siden forlatt synsfeltet mitt og prestasjonsangsten som jeg ikke har fått kjenne på slik som nå på en stund, blander seg med alt det andre tullet og gjør all tankevirksomhet til et salig kaos. Rot. Jeg husker ikke helt hvordan jeg pleide å lese til prøver. Hvilken metode jeg brukte for å huske ting, har glemt hvordan jeg lagrer stoffet i hjernen og får det til å forbli der. Hvordan vet man om man har lest nok? Jobbet nok med stoffet? Kan nok? Hvordan vet man det? Aner ikke. Har ikke peiling! Det eneste jeg kjenner igjen er alle de følelsene som hører med på lasset. Stresshormonene som produseres i det uendelige; et hamrende hjerte, tenking på mulige resultater og blablabla. Dadidadidada. Og jeg, jeg som vet så godt at det rett og slett ikke er et poeng i å drive meg selv sånn. Jeg som vet at det ikke kommer noe bra ut av det i det hele tatt, som vet hva stress og diverse gjør med meg - burde faktisk vite bedre. Problemet er bare det at jeg enda ikke helt har utviklet noen nye strategier for hvordan jeg skal takle slike ting som dette. Jeg har jobbet masse med meg selv, problemskapende tanker i forhold til sykdom, men når det kommer til skole, vel, der har jeg rett og slett ikke fylt opp den alternative verktøykassa mi enda. Da blir det fort slik at jeg henter frem det jeg kan fra før av, og det, vel, det er et evig salig kaos av både det ene og det andre.
Jobber beinhardt med å senke kravene til meg selv, men jeg ser at her er det et enormt forbedringspotensiale.

Når ting er som nå, er det fint å bo sammen med Inger som tar oppvasken mens jeg henger over kjøkkenbordet med nesa ned i samfunnsfagboka mens bokstavene svømmer forbi. Inger som minner meg på at jeg mest sannsynligvis ikke kommer til å få bruk for alt det jeg leser allikevel og at jeg ikke taper noe på å få en dårlig karakter eller to. For det er nemlig ikke verdens undergang om jeg ikke husker de fem samfunnsprosessene i morgen, eller om jeg glemmer av hvordan de tre viktigste forbrukerlovene er, eller om jeg rett og slett ikke husker nøyaktig hvor mye det er i kontantstøtte eller alle reglene for ekteskap. Det er ikke verdens undergang. Det finnes verre ting enn nettopp det å glemme av et par ting eller flere, og det burde jeg egentlig vite. Jeg gjør jo det, men det er så lett å glemme.Når man gjør det, er det fint å ha noen rundt seg som minner en på hva som er viktig i livet. Spesielt hvis man ikke alltid klarer å huske på det selv.