I går kveld, et sted mellom da jeg kom hjem igjen etter middagsbesøk hos mamma og pappa og sengetid, smalt rullegardinen plutselig igjen. Pang! Smekk; og verden ble litt sort, en anelse mindre nyansert enn tidligere på dagen og jeg gikk til sengs med den mindre gode følelsen av ingenting i brystet. I magen. I kroppen. Når ting blir sånn, er det fint lite som virker gjenomførbart. Aller minst å skulle stå opp kl.0550 som jeg pleier, ha klesproblemer fordi jeg ikke har funnet frem klær kvelden før, spise frokost, for så å bestemme meg for hvor jeg skal ta bussen fra og deretter gå til busstoppet. Jeg liker egentlig å ta buss, det er ikke det.
Når rullegardinen går igjen, har jeg ikke lyst til noenting.

Så jeg bestemte meg for at jeg, i morgen - som er i dag, skulle tilbringe tid hjemme i stedet for å gå på skolen. Kanskje ikke så smart og ikke særlig konstruktivt - jeg vet hvor stresset jeg blir av fravær som hoper seg opp, spesielt når jeg har bestemt meg for å komme meg gjennom skoleåret. Klare. Greie. Fullføre. Vet akkurat hvordan jeg kommer til å føle meg hvis jeg ikke klarer det denne gangen heller - mislykket. Heldigvis er jeg bedre utrustet på alle mulige måter enn tidligere år, og det er ingenting som tilsier at jeg ikke skal klare skoleåret. Gjelder bare å passe på det fraværet, men så langt går det greit og burde strengt tatt være fornøyd med meg selv og hva jeg får til.

Ting var litt annerledes da jeg sto opp i morges. Jeg våknet tidlig, selv om jeg ikke hadde på vekkerklokka og hadde bestemt meg for at jeg skulle sove så lenge jeg klarte. Hadde jo ikke planer om å dra på skolen uansett. Men jeg sto opp til samme tidspunkt som jeg alltid gjør de dagene jeg starter 0815, følte meg okei til tross for at jeg ikke hadde sovet spesielt godt i natt på grunn av irriterende bankelyder fra ventilen på veggen over senga. Mus? En fugl som har kommet seg inn på en eller annen måte? Aner ikke. Uansett hva det måtte være, er det fryktelig slitsomt. Etter mye om og men, noen runder med meg selv, diskusjoner opp og ned og i mente, bestemte jeg meg for å gi skolen et forsøk likevel. Gå, møte opp, være tilstede. Delta.  
Men så, så ble ting plutselig litt forandret, jeg kjørte inn på feil spor, surret bort mye tid på absolutt ingenting og det hele resulterte i at jeg sykemeldte meg for denne dagen og krøp tilbake i senga. Jeg valgte å fylle denne dagen med ingenting, i stedet for å gjøre det jeg vet jeg må.

Sånn er det, og jeg velger å ikke straffe meg selv for det med masse unødvendige destruktive tanker som bare underbygger den følelsen av å være mislykket som dukker opp fra tid til annen. Den energien jeg har, kan jeg heller bruke på noe annet. Det blir fort slik at sånne dager som denne; dager der jeg velger bort noen av aktivitetene og planene mine, for kan bli meningsløse. Skal ingenting til for at jeg blir rastløs og går rundt i mitt eget tankekaos, bare fordi jeg ikke helt vet hvordan jeg skal fylle tiden og fordi jeg ikke klarer å slå meg til ro med å ikke gjøre noe. Men kanskje er det noen slike dager man trenger. Dager der man velger å være hjemme, blir tvunget til å møte de tingene som er vanskelig, uten å distansere seg fra alt sammen med å fylle hodet opp med tidsfordriv som stenger alt annet ute. Det er naturligvis fint når dagene virker meningsfylte, men samtidig må man før eller siden konfrontere det som gjør slik at de "tomme" dagene blir destruktive.

Men hva vet vel jeg. Kanskje det bare er ønsketenking fra min side, et håp om å rettferdiggjøre meg selv for noen av de handlingene jeg gjør som ikke alltid fører til noe bra. Aner ikke. Har uansett valgt å være hjemme i dag, og den tiden får jeg bruke på meg selv slik at jeg er utrustet og klar for å møte skoledagen og alt som hører med i morgen. Og kanskje komme meg igjennom et kapittel i personlig hygiene, noe jeg må gjøre før eller siden.

Dessuten har jeg time med behandleren min i dag. 3.time. Vet ikke hvordan det kommer til å bli - det vet man i grunnen aldri, men foreløpig virker behandleren min okei. Det er da i det minste noe.