Det at jeg henger over skrivebordet på det trivelige, men ekstremt rotete soverommet mitt en søndagsettermiddag, mens de store bokstavene på papiret jeg fikk i norsktimen på fredag "skriv en resonnerende artikkel til torsdag" fyller synsfeltet mitt, er nok en påminnelse om at hverdagen virkelig er i gang. Sånn på ordentlig. Jo da, jeg har gått på skolen i et par uker, tilbrakt lange dager i skolebygningen og i klasserommet sammen med de andre jentene (vi er bare jenter), men likevel, likevel, er alt dette med hverdag og rutiner og skole og sånne ting litt rart. Annerledes. Forskjellen fra folkehøgskolen er enorm - naturligvis.

Skole, krav, prestasjoner. Karakterer. Må. Skal. Er nødt. Greie, få til, klare, oppnå best mulig, være sosial, mestre og prestere. Og: leve. Ikke rart det går litt fort i svingene her. Da jeg bestemte meg for at jeg, høsten 2010, skulle begynne på skolen igjen - bli ferdig med videregående som henger over skuldrene mine, hadde jeg et mål: jeg skal ikke gå på skole for å være best, flinkest eller prestere uhorvelige mengder. Tidligere har det alltid vært sånn at jeg blir overfokusert på det å skulle være FLINK - kanskje fordi jeg da trodde at jeg ville se selv og/eller få den endelige bekreftelsen på at jeg var god nok, og det har aldri ført til noe hurra. Den bekreftelsen på å være "god nok", "bra nok" og "flink nok" fikk jeg vel egentlig alltid, men problemet mitt var bare det at jeg ikke KLARTE å se forskjellen på bekreftelse og krav. Da mattelæreren jeg hadde da jeg gikk grunnkurs Helse og sosialfag, roste prestasjonene mine opp i skyene, så jeg det bare som enda ei høy liste jeg måtte strekke meg etter. Jeg verken så eller forsto at den rosen jeg fikk, faktisk var en anerkjennelse. En bekreftelse på at jeg var god. Slik var det i mange andre sammenhenger også. Og på den måten ble alle bekreftelsene jeg fikk, begravd i mine egne voksende forventninger om meg selv, noe som førte til at jeg aldri klarte å sette pris på eller ta til meg alle de fine ordene jeg fikk. Kravene jeg hadde til meg selv, var alltid og har alltid vært titusenganger høyere enn det miljøet og menneskene rundt meg krevde.

Ja. Så da jeg bestemte meg for å begynne på skolen igjen, hadde jeg vokst litt både på det ene og det andre området. Jeg så og ser ting fra en litt annen vinkel enn tidligere, og kom derfor frem til at jeg DENNE gangen kanskje heller skulle konsentrere meg om å være tilstede, leve litt og i tillegg gå på skolen. Problemet er bare det at det er så veldig mye lettere sagt enn gjort; for jeg merker jo alt nå at dommeren har våknet litt til liv, at kravene for hva jeg skal prestere ligger så høyt at jeg må dra frem en kjøkkenstol for å nå opp og at jeg er nødt til å være forsiktig for å forhindre at jeg ikke havner tilbake på det samme, gamle vanlige sporet som tidligere. Det er så enkelt. Selv om det er lenge siden jeg har gått på den typen skole som jeg går på nå, ligger alle de gamle, vanlige være - handle - gjøre måtene mine godt lagret i systemet mitt.
Jeg jobber med å sette grenser for meg selv - ikke slike stramme, negative og ekstremt kritiske grenser, men slike som kan være med på å hjelpe meg med å ikke falle tilbake til rettsalen der dommeren ikke gjør så mye annet enn å skrike stygge ord om at jeg aldri er bra nok, mens han slår hammeren i bordet sitt. Bang, bang.

Foreløpig har jeg et mål når det kommer til skole: fullføre denne terminen. Det er viktig å ikke gape over for mye. For mange mål, planer, tanker, ideer og slikt skaper fullstendig kaos i et mindre organisert system, gir meg for mye å tenke på og trigger punkter som ikke skal trigges. Punkter, strategier som kan bli tatt i bruk hvis alt annet virker uhåndterlig.








Fredag ringte det en mann fra poliklinikken her. Endelig! Han skal muligens bli den nye terapeuten min (???) og jeg har fått time på tirsdag. Det er ikke lenge til.