Kontroll

kontrol'l m1 (fra fr, av contre 'mot' og rôle 'liste', eg 'motregnskap')
1	tilsyn, oppsyn, overvåking føre streng k- med noe / utstyret er regelmessig til k- / gjennomføre en k- / fartsk-
2	makt, herredømme ha k- over elevene / ha alt under full k- / de militære har overtatt k-en i landet / miste k-en over noe
3	kontrollsted, kontrollmannskap gå gjennom k-en
4	knapp, apparat til justering volumk-

Dette er, i følge den norske bokmålsordboka, definisjonen på kontroll - ordet som, i alle fall etter min oppfatning, mine erfaringer og alt sånt fra mitt eget liv - det mest brukte ordet i sammenheng med spiseforstyrrelser, spesielt anoreksi. Kanskje ikke så rart med tanken på at det er fryktelig mye fokus på kontroll; det å skulle ha oversikten over absolutt alt. Kontrollere hver minste bittelille detalj; ha orden og system på alt, skrive lister som skal følges, lister som skal gjøres, ha "kontroll" maten, kroppen, følelsene - men først og fremst: ha kontroll over seg selv. I alle fall: tro at man har kontroll over seg selv. Jeg trodde i alle fall at så lenge jeg hadde kontroll over maten, vel, da hadde jeg også kontroll over meg og alt som måtte være i livet mitt. Lite forsto jeg da jeg var på mitt sykeste - i hodet vel og merke, at jeg ikke eide et fnugg av kontroll. Over noe.  Veldig lenge trodde jeg at det å ha "kontroll" over maten, kun innebar å spise fryktelig lite. Så få kalorier som mulig. Så lite som mulig. Helst ingenting, hvis det lot seg gjøre - noe det ikke gjorde. Jeg trodde at det var slik det skulle være og jeg var helt sikker på at jeg hadde rett. Overbevist om at jeg var herre over min egen tilværelse og kunne styre lyster og liv og behov akkurat slik som jeg følte for. Problemet var bare det at jeg ikke følte noen ting og at jeg fullt og helt trodde på at jeg ikke hadde behov. "Jeg er et sandfnugg. Jeg er luft. Jeg trenger ingenting. Jeg trenger ikke noe." Det var både helt normalt i følge meg selv, helt greit og veldig åpenbart. Mente jeg. Syntes jeg. Sånn er det heldigvis ikke lengre, og selv om det tok meg mange år å komme til det punktet der jeg innså at jeg måtte ta ansvar for mitt eget liv, lærte jeg til slutt at jeg bare er et menneske. At jeg har behov på lik linje med alle andre. Grunnleggende behov som søvn, hvile, fysisk aktivitet, ernæring - akkurat som hvert eneste menneske som vandrer rundt på jordkloden. Det tok tid, men på veien lærte jeg både ett og annet, og etter mye om og men forsto jeg. Jeg forsto, men det var ikke nok. Jeg måtte lære meg å akseptere det også. En ting er å vite, skjønne og forstå noe, det er liksom greit nok det, men når man plutselig skal begynne og akseptere også, vel, da blir alt fryktelig mye vanskeligere. "Jeg må elske det umulige," synger Kari Iveland i en av sangene sine som handler om den tiden da hun slet med anoreksi. En sår, litt vond men veldig fin sang. Og det er sånn det er: man må elske det som virker umulig å elske. Man må akseptere det som i blant virker umulig å akseptere. Alt med måte naturligvis, men når det kommer til vektoppgang eller mat i forhold til anoreksi, må man nesten akseptere at man må gå opp i vekt og man må spise det og så mye energi for å kunne bli frisk. Sånn er det bare. Jeg jobber fryktelig mye med meg selv for tiden. Nødvendig jobbing som gjør litt vondt, men som må til. Det blir mye tenking, mye planlegging og mye surr for å få ting på plass. Men det må vel til det også, som alt annet.For et par dager siden, søndag var det kanskje, begynte jeg å tenke på det med kontroll igjen. Hva er kontroll for meg? Hva betyr egentlig ordet? Hva legger jeg i det? Når har jeg kontroll og hva gjør den følelsen jeg får da med meg? Det var vel omentrent først da jeg forsto at det å ha kontroll på maten betyr noe helt annet i dag enn det det gjorde for, tja, et og et halvt år siden. Kontroll på maten er for meg i dag å få den til. Mestre maten. Mestre å spise den, istedet for å mestre det og ikke spise. Det med mestring er noe vi har snakket mye om på skolen i løpet av den tiden jeg har gått der og det er, i følge alle lærebøker og alt sånt, veldig viktig i alle menneskers liv. Beherske. Mestre. Få til.  Jeg har det best med meg selv når jeg mestrer maten. De dagene der jeg får det til, sånn som jeg skal og slik som jeg har planlagt, har jeg det best. De dagene er de fineste dagene mine - dager der jeg har overskudd til å gjøre skolearbeid, trene, være sosial - leve. Være ung. De dagene der jeg ikke får til, de dagene der maten er vanskelig, knotet å ha med å gjøre - dagene der brødskivene danser på bordet og middagsfatet har fått føtter å løpe på, dagene der kalkulatoren regner ustoppelig, de dagene er de verste. Det er de dagene som gjør vondest og som er de mest kaotiske.  Målet er å, til slutt, få til maten hele tiden. Hver dag.  Det ville vært fint.