"Hva legger du i det å være frisk, da?" spurte mannen i kontorstolen da han var ferdig med alle de vanlige hei-du-er-her-for-første-gang- spørsmålene, og jeg hadde fortalt hva det endelige målet mitt med alt sammen er: å bli frisk. Å bli fri.
"Frisk og frisk," sa jeg, "nei... jeg tenker sånn: i første omgang finne en måte å leve med problemet på, på et sånn måte at det ikke står i veien for andre ting. Viktige ting. Livet og sånn. Ha et mer avslappet forhold til mat, ja, du vet, ikke bruke så mye tid på akkurat det. Maten. Bruke mer tid på å være - være meg, altså. Og... ja, den kroppen og den vekta og alle de tallene. Ikke bruke så mye tid på å tenke på det heller. Bare rett og slett være... normal? Det er vel kanskje ordet? I alle fall... ja... noe sånt. Så langt det lar seg gjøre, hvis du skjønner. Det er ikke sånn at jeg tenker at alt er superflott og superbra og dødsfantastisk når man er frisk og at man ikke har noen problemer av noe slag, nei, det er ikke sånn. Det er bare det at... ja..."

Fire måneder. Fire hele måneder omentrent på egenhånd; nesten ikke et eneste voksent menneske med den typen fagbagrunn å snakke med, bare alene. Jeg'et og meg'et og selv'et - den hellige treenigheten. Og Elefantstemmen så klart. Og Mørkets Fyrste. Fire måneder med venting, kikking i postkassa, noen telefoner, litt mer venting og plutselig, plutselig satt jeg der. Igjen. På et snakkekontor hos et snakkemenneske i ei stor, slitt bygning som bærer navnet Åsgård. Psykiatriske sykehus og Psykiatrisk poliklinikk for voksne. Min tur. Endelig!

I går møtte jeg den nye behandleren min for første gang. Det er en han - en mann, en ganske så ung legemann med behersket stemme og rolige bevegelser. Et fint møte; et ganske greit et som, selv om jeg er usikker på det å skulle snakke igjen, ga et godt første inntrykk. Denne nye mannen i livet mitt er ikke noen spesialist på matproblemer, noe han gjorde klart for meg med en gang - jeg er nemlig hans første pasient/klient/blablabla noensinne med spiseforstyrrelse som hovedproblem. Jeg tror faktisk det kan være greit sånn. Etter hvert som årene har gått, har jeg mistet litt troen på de såkalte spesialistene og svært kompetente menneskene. Om man da ser bort fra Capio, da. Der kan de sakene sine. Men ofte når jeg har vært borti slike personer som skal ha det eller det som spesialfelt og være utdannet dittogdattogdaiddadida, har det ofte blitt med at jeg bare blir "enda en med den eller den problematikken," og sykdommen blir i hovedfokus. De har ikke sette hele meg og hva jeg har behov for, men sykdommen.

En gang for lenge siden, hadde jeg en behandler som så fint fortalte meg at jeg ikke var en typisk anorektiker: jeg hoppet ikke opp og ned hele dagen, jeg løp ikke rundt på avdelingen og jeg utnyttet ikke alle mulighetene jeg fant til å forbrenne kalorier. Den gangen var jeg på et statie i sykdomsbildet der det ikke var noe trivelig å få høre slike ting; jeg passet ikke inn i rammen til de som ikke hadde et matproblem, men jeg passet jaggumeg ikke inn i gruppa for spiseforstyrrelser heller. Nei - det er ikke noe særlig når det bare er sykdommen som er i fokus. Jeg er først og fremst meg - ikke et sykt menneske, og ja, det er mange som har en eller annen form for spiseforstyrrelse, men vi er likevel ikke like. Noen ganger tror jeg faktisk at noen av disse superultrakompetente menneskene glemmer det. Gleder meg i alle fall veldig til å se hvordan prosjekt "ny behandler" kommer til å utvikle seg!