Det er dager og noen av disse er fargeløse. Sorte, grå, gjennomsiktige – helt uten fargerike nyanser, dansende sommerfugler, fuglesang og duften av blomster. På slike dager snører alle sansene mine seg sammen, som om man knyter en tråd rundt en brødpose, strammer til, slik at det ikke skal være tilgang til noe tilnærmet oksygen. På slike dager blir halsen så tørr og fuktløs at det gjør vondt å svelge, vondt og snakke, vondt å ha munnen igjen, vondt og åpne den. Det er slike dager der jeg krøller meg sammen under ei alt for varm dyne, prøver å gråte en skvett, mens jeg kaster på meg frem og tilbake, før jeg dupper av til IL DIVO og ønsker meg hjemover igjen.


Sånn er det. Det er ingen hemmelighet. Ingen hemmelighet at det er tøft og at det gjør vondt å kjempe, ingen hemmelighet at jeg titt og ofte ønsker meg en DELETE knapp, og det er ingen hemmelighet at det er drøssevis med grusomme timer.


Stå i det. Våg og kjenn på følelsene dine, de er der, og når du blir kjent med dem, vet du hvordan du skal takle det. Ja, jeg prøver. Jeg prøver for harde livet. Det er litt som en berg- og dalbane. Noen dager er enklere enn andre, på disse dagene klarer jeg å fokusere på ting som er viktige, jeg klarer å unngå refleksjonen av meg selv i alle blanke overflater, jeg klarer å gjøre som jeg skal uten for mye tankekverning. Det er disse dagene jeg streber etter, det er disse dagene jeg vil ha – få oppleve dem lengre enn i korte øyeblikk. For det er jo sånn det skal være, er det ikke? Jo. Jeg tror det.


På mindre gode dager er svært lite fengende. Det hjelper ikke stort at 1 stk. personal står i kjøkkendøren og forteller meg noe om "hvor festlig det er å se Annika nå!!", og ja, det er godt ment, men det når ikke alltid inn. Muligens går det an å gjemme på ordene, slik at jeg kan ta dem frem en gang det føles naturlig. Kanskje er det det man burde gjøre; pakke inn de gode og fine ordene man får på dårlige dager, ord som ikke når helt inn der og da, legge dem i en skuff og ta pakkene frem igjen på et litt bedre tidspunkt. Kanskje det.

Egentlig kvier jeg meg litt for å blogge når jeg har det vondt, men så slår det meg at det vil være fullstendig latterlig og bare skrive om de gode dagene, når det ikke engang er sånn virkeligheten er for noen.


Det er langhelg her også, så jeg aner egentlig ikke helt hva jeg skal ta meg til – annet enn det der leilighetsprosjektet mitt som i grunnen tar nesten all tid og litt til. Det er meldt fint vær i helga også, heldigvis. I dag var det sommer, og jeg og ei av de andre jentene her, gikk til gamlebyen. Det var mennesker overalt; mennesker med softis, mennesker som satt på utekafeer, mennesker som lå på gresset og slikket sol.

Det er lenge siden jeg har kjent og følt varmen på en sånn måte som jeg gjorde i dag.

Det er langt fra bare-bare å være "leilighetsboer" i Fredrikstad. Denne plagleggingen og matlagingen gjør meg forferdelig sliten, og det er den ene utfordringen etter den andre.

...
Det har i alle fall vært godt over tjue grader her i dag, såpass at det ga meg hete-hodepine.

Månedens opptur: Være hjemme sammen med familien min, treffe venner igjen og oppdage at noen ting har kommet litt på avstand. En dose mestringsfølelse, solbærpiller som fungerer (det hadde jeg aldri i verden trodd!) og fine dager.

Månedens nedtur: Speilet.

BRATING denne måneden: Svømming, solarium og sol i F.stad

CRAPTING denne måneden: For, mot og ambivalens.

Beste shopping: Jeg vet ikke.

Verste shopping: Jeg vet ikke.

Nye uttrykk: Jeg har det "bra"

Jeg er hekta på: Kryssord

Jeg spyr av: Selvforakt, mørkets fyrste, elefantstemmen og tanke-maraton

Jeg er forelsket i: Fuglesang og det å kunne gå i t-skjorter uten å skjemmes.

Månedens drittsekk: Alle spøkelsene mine.

Angrer på: Tull og kalkulering.

Og ellers?
jeg skal treffe mia på mandag og vi skal til Oslo, jeg får begynne å trene, det er varmt ute, våren siger på, det er snart sommer, og jeg skal snart til mallorca.

Noen ganger er det litt sånn som man kan se i noen filmer. Der hovedpersonen står i en gang, eller en korridor, helt i ro, mens resten av verden flyr forbi i en forferdelig fart. Der hovedpersonen betrakter livet, tiden som ser ut til å sveve av sted for alle menneskene rundt – mens vedkommet selv ikke beveger seg en millimeter. Selv om jeg vet at jeg er i bevegelse, går fremover, selv om det bare er museskritt, virker det noen ganger som om det går forferdelig sakte. Det finnes en bok her på huset, med tittelen "Å leve et liv, ikke vinne en krig", en slik bok som er fylt fra perm til perm med avspenningstekster, føles det likevel litt mer som om jeg må vinne denne krigen, før jeg kan leve livet som er tilregnet meg. Selv om jeg har mindre BRALIV (som det så fint blir kalt) nå enn jeg noen gang har hatt, mer livslyst og flere gode dager, er det fortsatt litt sånn. Men det er greit, for jeg tror at man må bekjempe, i alle fall deler av elefantstemmen og andre trivelige skapninger, før man kan ha en god livskvalitet.


På sett og vis er det ganske skummelt å være tilbake til trygge Capio-rammer. Mest fordi forandringen vises littegranne allerede, noe som er både tøft og vanskelig å akseptere. Likevel vet jeg at det er den eneste veien å gå, for alle sammen har tydelig sakt at de kan hjelpe meg med å bli kvitt dritten i så stor grad som det er mulig å få til, men de kan ikke lære meg å leve med det. Man må gi slipp, for det er rett og slett umulig å stå med beina godt plassert på hver sin side av grensa. Med en fot her og en fot der.


Foreløpig går det greit i leiligheten. I dag har jeg spist frokost sammen med hun som har hovedansvaret for det som foregår her oppe, og ei av de andre jentene. Det er greit sånn, for vi har mye å snakke om, og tiden flyr av sted. Plutselig hadde det gått en hel time – en halvtime mer enn det man skal bruke på måltider, men det var ingenting galt med det. Vi hadde det hyggelig og det er fint. I går sto jeg for middagslagingen selv, jeg måtte bestemme hva jeg skulle lage, noe som var en utfordring. Jeg klarte det. Heldigvis.

Tirsdag.
blodprøver. overføring til leilighet. selvstendighet. egenhånd. usikkerhet. frykt. kaos. innslag av fine følelser og tidsfordriv. kryssord.
og i morgen skal jeg på pilates.

jeg er tom for ord.

"Det er rart, " sier jeg plutselig, der vi sitter på kontoret hennes. Hun, bak skrivebordet ved siden av datamaskinen og jeg på den andre siden. "Det er rart hvordan ting var for et år siden, eller sånn. Jeg var forferdelig redd for alt sammen, og bare tanken på å skulle foreta en endring skremte livsskitten av meg. Jeg var så usikker på hvordan ting kom til å bli og hvordan jeg kom til å være. Jeg var usikker på om jeg kom til å være noe som helst, og jeg tillot meg ikke å gi slipp på noen verdens ting. Ambivalensen var så voldsom og fryktelig, så dominerende at det var vanskelig å la gode stunder og gode tanker få slippe gjennom. Hvis det da fantes noen, det er jeg faktisk ikke så sikker på."


Jeg snakker på innpust og utpust, for når jeg først er i siget, er det like greit å fortsette. Fortelle ting som det er, for det blir lettere å akseptere endringer når ordene er sakt høyt.


"Jeg tror ikke jeg er så redd lengre. Ikke på samme måte, i alle fall, og selv om det er skummelt, når man ikke helt vet hva man går til, så har det likevel skjedd masse som gjør sånn at det ikke blir så skremmende likevel. For selv om noen dager er vanskeligere enn andre, har det i det lange løp vært flere gode dager enn det har vært siden… jeg var sånn omentrent tretten år. Det er lettere å gi slipp, og på slike dager, tenker jeg ikke så mye på ting som jeg gjorde for en stund siden. Før var jeg redd for dem, men nå, når jeg vet hvordan det er å ha det bra noen dager, vet jeg at det ikke er så skummelt som jeg trodde det var. Jeg hadde faktisk aldri trodd at det ville føles så… fantastisk!"


Hun smiler, sier noe om at hun nesten blir litt rørt der hun sitter, og ordene hennes får meg til å trekke på smilebåndet. Etter årevis med en surmulemaske er det endelig lov til å smile. Hun sier noe om at det er utrolig å se den jenta som sitter framfor henne nå, i akkurat dette øyeblikket, for endringen er så tydelig. Det er andre ord, det er et annet blikk som ikke flakker, et blikk som ikke vegrer seg fra å møte andre menneskers øyne – og best av alt: det er helt andre tanker.


Det er en ny sol som stiger opp i horisonten; det er tiden, det er livet, det er verden og det er skjønnheten som finnes der ute et sted – som endelig har fått lov til å bli en del av meg. Det er nesten akkurat sånn som det skal være, selv om elefantstemmen fortsatt står i veien for enkelte ting.


Fire måneder, og alt er endret. Alt sammen.


Vi snakker om det, vi snakker om mandagens resultater og vi blir til slutt enige om at det igjen er tid for en liten runde med Frisubin-coctail. Heldigvis forstår hun at det ikke blir helt greit å takle det som skjer med meg hvis jeg svelger tre stykker pr dag, så hun synes at forslaget mitt er greit nok: en om dagen. Vi snakker om trening (HURRA) og snakker om at det er tid for virkelighetsprøving i trenings- leiligheten. Jeg sier meg enig i det; for det er det jeg trenger. Jeg har kommet så langt at jeg ikke lengre behøver å ha personal rundt meg hele tiden, jeg trenger ikke samme veiledning som jeg en gang gjorde – for nå får jeg det til. Det går an, jeg klarer det, og det gjør meg stolt.


Vi ser på resultater, vi skriver ny behandlingsplan – en som jeg for engangsskyld er med på å formulere, og vi er stort sett enige om det meste. Det er en fin time. Veldig.

Jeg skal være ærlig: Da jeg kom tilbake til Tromsø fra mitt forrige opphold i Fredrikstad, var jeg nesten hellig overbevist om at jeg var fullstendig kurert for både pest og kolera, super-klar for verden, livet og hva nå enn som befinner seg der ute. Ja, jeg holdt nesten på å selverklære meg som friskmeldt for godt, ta opp telefonen, slå nummeret til Capio; spørre etter behandleren min, for så å si noe sånt som: "jeg er ferdig. Jeg trenger ikke å komme tilbake, ja, jeg kjenner det i hele meg!!"


Akkurat sånne ting som det, er Annika i et nøtteskall. Jeg har en tendens til å trekke konklusjoner som er ikke er så veldig nøye gjennomtenkt, spesielt på dager der jeg svever høyt oppe i rosa skyer sammen med englekor, hjerter, halleluja og hva enn det måtte være.


Den siste uka har jeg følt sannheten svømme i blodårene mine, som gullfisker mot strømmen. Den evinnelige krigen, som i eventyrene, der godt og vondt kriger mot hverandre, har innfiltret hele systemet mitt, og jeg skjønner nå at jeg er lagt fra ferdig med dette. Selv om jeg er på god vei; selv om jeg har kommet flere steg i motivasjonssirkelen deres, selv om jeg har gått flere trappetrinn, har jeg fått nok en påminnelse om at det er langt igjen. Heldigvis har jeg endelig utvidet ordforrådet mitt med det magiske ordet "erkjennelse", noe som gjør at jeg tror at jeg tør å stille meg på en stol og skrike ut alle ordene jeg ikke har turt å si før. "Jeg er ikke så sterk som jeg trodde at jeg var!"


Det er sånn det er. Å bygge muskler i sjela og ta en diskopprydding i topplokket tar tid. Det er nesten som å restarte en laptop som har vært uten strømforbindelse på en god stund.


Jeg kjente denne sannheten svømme rundt omkring i kroppen min da jeg satt på flyplassen i Tromsø, nesten på gråten, kjente på den da jeg satt på flyet til Gardermoen, løste Sudoku for harde livet, kjente på den da jeg vandret mellom spisestedene og kioskene, kjente på den da jeg satt på bussen, kjente på den da jeg satt i en taxi som stinket svette og noe som lignet på våt hund. Kjenne. Føle.


Men, så er jeg tilbake i Fredrikstad, da. På sett og vis er det fint; mild temperatur, trærne begynner å bli grønne, fuglene synger utenfor og det er meldt strålende vær resten av uka. I alle fall nesten. I morgen begynner ei ny uke, en ny mandag som jeg helst vil slippe unna – men det er sånn det er og sånn det skal være, og jeg skal prøve å huske på at det viktigste man kan gjøre er å puste med magen. Gjøre som man skal. Og bruke disse to ukene for alt de er verd.


Brannalarmen gikk forresten på Gardermoen i dag. Det var et salig kaos.

Våren er langt unna. regnet og stormen lever sitt eget liv på innsiden av skallet, stjernene i pupillene har sluknet og han står midt på stuegulvet, smiler skjevt, med kofferten i hånden. "Denne gangen blir jeg en stund," hvisker stemmen, klangen jeg kjenner alt for godt. Vekta på bagasjebåndet kommer til å vise overvekt i morgen, for flyttelasset hans er alt for tungt. Jeg vet det, fordi jeg har prøvd å bære koffertene våre i årevis; holdt dem så høyt over den sorte brønnen som jeg fikk til. Jeg gjorde så godt jeg kunne. Jeg gjør så godt jeg kan.
Selv om jeg prøver, dag for dag, er jeg fortsatt ikke sterk nok. Jeg er ikke sterk nok til å bære alt alene.

I just can't help it
No matter what you say
It sounds you're far from okay
I know you're hurting
So please just stop the lie
Just say, say you'll try

Try to stop hiding, and show me how you are
I see through all the faces you put on
I know you're wondering, just how you got to this
All you've lost, all you missed

But it will be fine, and you'll be smiling
And you'll be grateful, for what's still there
And you'll be hoping that you still have it here
The things you thought you lost
The things you thought were gone

I wish I'd seen it
A long time ago
At least, now I know
I need your promise
No point of asking why
Just say, say you'll try

Lene Marlin

Og... det var egentlig både godt og vondt på samme tid. Som dere sikkert skjønner, gikk operasjonen bra, noe som vil si at hun fortsatt lever i nesten beste velgående. Uansett hvor rart det høres ut, var jeg nervøs da jeg gikk igjennom de gyselige korridorene på UNN sammen med mamma og bestefar. Nervøs fordi jeg ikke har sett henne på månedsvis, nervøs fordi hun har vært fryktelig opptatt av hvordan jeg har det - og nervøs for hvordan hun kom til å se ut. Hun var omentrent som forventet; bare eldre enn jeg kunne huske, og jeg måtte kjempe for å holde tårene tilbake i det jeg ga henne en forsiktig klem og hun sa noe om at det var så forferdelig godt å se meg.

Jeg hadde ikke så mye å si, så sykepleier-mamma, ektemann-bestefar og sønn-pappa fikk stå for selve pratingen. I løpet av den halvtimen vi var der, så hun på meg og sa:
"Det er så godt å se deg, Annika,"
"Ja," svarte jeg, "vi måtte jo komme på besøk. Det skulle bare mangle!"
"Du ser så bra ut. Så frisk," fortsatte hun med, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å nikke, mens klumpen i halsen vokste seg stor.
"Ja, du er som ei helt ny jente," og så smilte hun så godt hun kunne, der hun lå, innpakket i slanger og dyner og allverdens ting og tang. De ordene gjorde både godt og vondt på samme tid,
og fikk nesten begeret til å renne over. Men det gikk bra. Det gjorde det.

Ellers har jeg hatt en veldig trivelig dag sammen med Merete. Vi trasket igjennom byen, prøvde stygge klær på H&M, men fant ingen verdens ting.

Tøysko uten sokker, lillebrors alt for store jakke, og med hetta over hodet, trasker jeg nedover veien til butikken. Siden det regner, blir skoene mine til et par søledammer, men jeg kunne ikke brydd meg mindre. Det tok meg en halv evighet før jeg klarte å bestemme meg for hva jeg skulle ta meg til; og jeg er fortsatt usikker på om denne turen på butikken virkelig er nødvendig, der jeg går, klissbløt og nesten fornøyd, fordi det regner og ikke snør.

Mannen i kassa kjenner meg igjen i det jeg rekker ham en jeg-vil-ha-snus lapp, og jeg slipper heldigvis å vise passet mitt. Jeg har nemlig ikke fått bankkortet mitt ennå, selv om det er over to uker siden jeg bestilte et nytt på internett. Irriterende, og flaut, fordi jeg må drasse på passet siden jeg ikke har en annen form for legitimasjon.

Deretter går jeg hjem. Jeg er sint og irritert, elefantstemmen gnåler og gnelder i ørene mine, og jeg har vanskeligheter med å stenge ham ute. I vill frustrasjon åpner jeg et oppskrifthefte, og slenger noen ingredienser i en bakebolle. Nei, jeg skulle ikke bake i dag også, men frustrasjonen er så overveldende, at jeg gjør et forsøk på å kaste alt sammen i kakedeigen. Det fungerer. Det blir en selvkomponert blåbærkake som vissnok trenger en times steking, og jeg trykker i meg "fika" mens jeg løser kryssord.

Det er ikke kommet noen tilbakemelding fra sykehuset, så jeg har ikke en fjerneste anelse om operasjonen var vellyket - eller ikke. Har ikke peiling. Så. Det er ikke annet å gjøre enn å vente på en telefon eller mamma eller pappa eller bestefar for den saksskyld, mens jeg installerer nok ei The Sims plate på datamaskinen min som begynner å bli ganske så fullpakket.

Bestefar kom i går ettermiddag, og har dratt av sted til sykehuset. Egentlig tenker jeg at jeg kanskje burde vært med ham, for å holde han med selskap etter 12.

Bestemor skal opereres i dag. Jeg håper det går bra.

Jeg kjenner at jeg rett og slett blir både oppgitt og matt, når jeg titter innom enkelte blogger. Jeg er fullstendig klar over at man leser det som publiseres på eget ansvar, og man må selv være ansvarlig for det man velger å klikke seg innpå på det O'store World Wide Web. Joda, jeg vet at man selv velger hva man skal motta, hvordan man skal tolke det, og hvis man innerst inne er fullstendig klar over at det man leser ikke er bra for én, burde man virkelig styre unna det.


Over alt i verden finnes det jenter og gutter, for den saksskyld, som er hellig overbevist om at det å leve med en spiseforstyrrelse, virkelig er en livsstil. De har repetert setninger som; "åh, jeg blir nok aldri så dårlig," og "det går an å leve sånn, det tror jeg på" så mange ganger at det til slutt blir en sannhet for dem. Det er en god del av oss matvrakene som har vært der. Titt og ofte dumper jeg innom sider, der spesielt jenter, har publisert en "så kaldt fordelliste", og reaksjonen som oppstår fra min side, er ikke noe annet enn en ren og brutal irritasjon. Selv om jeg vet at de gjør det på eget ansvar, og at det nesten er umulig å få opp øynene deres – såpass at det egentlig er nytteløst å prøve å forklare noe som helst, synes jeg at det er min fulle rett å bli sinna. Rett og slett.


Hvor hensiktsmessig det er å publisere dette innlegget, spesielt med tanken på fortsettelsen av dette skribleriet, vet jeg ikke. Jeg vet ikke hvordan dere kommer til å reagere, og jeg aner ikke om det vil gi en helt motsatt effekt, så langt fra det jeg egentlig prøver å formidle. Jeg velger likevel å publisere hele greia, for hvis jeg, på ett eller annet vis, klarer å treffe en søkende sjel som holder på å forville seg inn på stien til helvete, på en såpass måte at vedkommet begynner å reflektere litt over hvor hun/han er på vei, er jeg fornøyd. Da har det i alle fall kommet noe godt ut av det.


Så, here we go:

Denne greia har fått ett eller annet navn, som jeg rett og slett ikke klarer å huske, men det er ikke viktig. Det er ikke det som er relevant. Den består i alle fall av en rekke helt idiotiske punkter, som jeg kjenner at jeg blir KVALM innvendig av å lese. Jeg har, av diverse grunner, bare valgt å trekke ut noen punkter.



falskhet 1: Du kommer til å bli tynn.

Sannhet 1: Ja, sannsynligheten for at du blir tynn er stor. Problemet er bare at du aldri i verden kommer til å bli tynn nok, og for hvert kilo som forsvinner av deg og jo mer usynlig du blir, desto større ser du ut i speilet. Noen innbilder seg at det å være lykkelig, er synonymt med tynnhet – men de tar fullstendig feil. Når du først holder på å forsvinne, vil du aldri klare å oppleve "liksom-gleden". Det er ikke bare det utvendige som blir mindre, det er også det innvendige. Til slutt er det ingenting igjen av det mennesket du en gang var, alle kvalitetene dine, alle interessene du hadde, lysten til å være sammen med mennesker du bryr deg om, forsvinner i takt med deg.



Falskhet 2: Du kommer til å se dødsbra ut uansett hva du har på deg.

Sannhet 2: Bullshit! Når klærne henger og slenger som en søppelsekk, ser du ikke dødsbra ut lengre. Du ser ikke ut som noe som helst, og du drukner i alt stoffet. Til slutt orker du ikke å ordne eller fikse deg lengre på noen måte, for du har verken lyst eller ork til å prøve engang. Alt du gjør er å føle deg grusom og forferdelig.


Falskhet 3: Menn vil synes du er mer attraktiv.

Sannhet 3: Nei, det gjør de ikke. Du ser ut som du har overlevd en sultkatastrofe i et u-land, og mennesker frastøter deg fordi du er så skjør. Menn kommer ikke til å se din vei engang, og om de gjør det, er det bare fordi de synes at du ser direkte skrøpelig ut. Dessuten kommer du til å miste all interessen du noen gang har hatt for det motsatte kjønn, og ting som er fine i livet; som forhold og fysisk kontakt, blir rett og slett umulig. Mennesker kommer til å få store problemer med å ta i deg, i frykt for at du kommer til å knekke sammen.


Falskhet 4: Du kommer til å føle deg mer selvsikker og fornøyd med livet.

Sannhet 4: Ja,ja,ja!!! for all del! Kjempefornøyd. Etter hvert som tiden går, blir du aldri god nok, aldri bra nok, aldri fin nok, og du blir så usikker på deg selv at du ikke vet hvilken fot du skal stå på. Du forsvinner, matmonsteret vokser og gror, før den til slutt overtar hele deg. Livet blir en jammerdal fordi hver dag blir en krig, og til slutt går det så langt at du egentlig bare ønsker å dø. Du slutter å si hva du mener, fordi din egen stemme forsvinner bak elefantstemmens ord, og alt som kommer ut av munnen din blir løgner på løgner, og mumlende, hviskende ord der du prøver å forklare deg selv.


Falskhet 5: Du kommer til å ha fullstendig kontroll over livet ditt, og andre mennesker vil se det.

Sannhet 5: Du kommer ikke til å ha et snev av kontroll. Hvordan kan du ha det, når du ikke har makt over deg selv? Alt andre mennesker kommer til å se, er et forvirret menneske som ikke vet helt hvordan det skal fikse livet.



Falskhet 6: Tykk er en lat, slaskete, grådig og uintelligent person. Tynn er en intelligent og flink person som har kontroll over livet sitt.

Sannhet 6: Hva som er tykk og tynt er forskjellig fra menneske til menneske. Er du radmager, er også hjernecellene dine døde, og det finnes ikke mer intelligens og flinkhet igjen. Farvel fornuft og forstand, hei galskap.



Falskhet 7: Du får mer tid. Bare tenk på all den tiden man bruker på å handle, lage mat, spise og rydde vekk? Du kan gjøre andre, morsommere ting.

Sannhet 7: Du får ikke mer tid. Du kommer til å bruke hvert eneste minutt av hverdagen til å tenke på mat, lese om mat, fokusere på mat, etc. Det kommer til å være det eneste som fyller dagene, timene, ukene dine, og det kommer til å gå ut over alt annet. Ingenting kommer til å bli morsomt lengre; du orker ingenting, ikke være sammen med venner, drive med interesser og hobbyer.


Falskhet 8: Du vil være mindre utsatt for en rekke sykdommer. Hjerteinfarkt, diabetes osv.

Sannhet 8: Akkurat, ja. Mennesker med spiseproblemer har økt risiko for beinskjørhet, hjerteproblemer, ødemer, elektrolyttforstyrrelser, håravfall, hullete tenner, dårlige negler og hud, blåmerker. Det er fantastisk pent. I tillegg blir huden grå, tærne blå og kroppsdeler verker til hver tid.


Falskhet 9: Du kan gå i bikini, og være STOLT!

Sannhet 9: Jeg kan love deg at du ikke kommer til å ta på deg en eneste bikini.



Jeg må innrømme at jeg er litt redd for å publisere dette, men jeg gjør det likevel. Hvis noen mener at dette ikke er passende, vil jeg gjerne ha tilbakemeldinger på det – så skal jeg fjerne alt sammen.

"Mamma...? Hvis det snør like mye som nå, i morgen, skal vi orke å dra i svømmehallen da?"spør jeg mens jeg nistirrer ut på de herlige hvite dottene som siger ned fra himmelen.
"Kan vi ikke bare se det litt an, da?" svarer mamma, etterfult av; "Nei, jeg tror vi drar uansett, jeg".
"Okeida," svarer jeg.

Så ble det sånn da. Klokken sju var det opp fra senga, på med klærne, kaste en lyseblå bikini i baggen (jeg har gitt opp badedrakten) samt noen ROSA svømmebriller, opp i stua, og inn på kjøkkenet, der pappa leser avisa og mamma spiser frokost.
"Ja, er du klar?" spør hun. "Joda," svarer jeg, mens jeg ser for meg hvordan jeg kommer til å svelge nok et par liter klorvann og kave meg fremover som en idiot. Det er nesten sånn at jeg blir litt flau av mine mindre-gode-svømmeevner, men så prøver jeg å snu på tankegangen, for så å minne meg på at jeg en gang i tiden ikke var så ille.

Deretter blir jeg stående på gulvflisene en liten stund, mens jeg tenker meg om, før jeg kommer fram til at det helt sikkert er veldig lurt å spise frokost før man er i aktivitet. Etterpå kjører vi avgårde i snøværet, mamma og jeg. Inn i garderoben, plaskplask, opp av bassenget, inn i dusjen, badstu og banan som påfyll. "Det er viktig med påfyll etter trening, for ellers blir effekten det motsatte," jeg hører behandlerens stemme i bakhodet, og biter tennene sammen. STOLT, det er det jeg er.

Vi drar griller oss i solarium, drar på butikken for å kjøpe mel, stabler oss inn døren hjemme, og jeg har ikke før tatt av meg skoene, før jeg løper inn på kjøkkenet og finner fram bakeboka jeg fikk av Helle i julegave.

Tredobbelt foccacia deig og en dobbel deig til rundstykker, bare fordi jeg på død og liv skal ha AKKURAT disse til lunsj. H-A-L-L-O, sier jeg bare, og angrer nesten på at jeg produserte så store mengder, der jeg står og kjevler for hardet livet.

Jaja.

Til tross for at hjernecellene mine begynner å bli ganske veltrimmet og muskuløs, som i; beinhard jobbing for nye mestringsstrategier, er det ikke fritt for at tankene har begynt å løpe fullstendig løpsk. I går kveld var det igjen umulig for meg å sovne, selv ikke Valerina Natt og avspennings – cd, med både muskelavspenning og autogen trening, var spesielt effektivt. Det er fryktelig slitsomt. En god natts søvn er undervurdert.

Elefantstemmen er en utspekulert luring, som frister og trigger og sniker seg innpå i de mest sårbare øyeblikkene. Noen ganger skulle jeg ønske at dette monsteret hadde et eget legeme, en egen kropp som kunne dø. Da skulle jeg løftet ham opp, tatt ham i armene mine, båret ham til Sandesund brua og kastet ham utenfor. Så enkelt skulle det vært – "takk og farvel til deg, håper du ikke overlever," skulle jeg ropt etter kroppen hans, i det han ville forsvinne ned i dypet. Han kan nemlig ikke svømme.


Jeg trasker rundt i huset, kledd i superundertøy- bukse, singlet med sovelukt og en alt for stor ulljakke. Standard outfit på tidlige morgener og det er nesten sånn at jeg ikke orker å skifte. Jeg har spist frokost og løst kryssord, og det hjalp ikke det spor, jeg har spilt et par stykker (som var så langt unna salmene som det kunne være) i pappas Koral-salmebok, som han brukte på den tiden han en og annen gang var organist under enkelte Gudstjenester, det hjalp heller ikke noe særlig, jeg har til og med gnålt mens jeg trykket for harde livet på pianoet og det gjorde meg ikke annet enn fullstendig sentimental. Salmer rører fortsatt noe i meg, selv etter alle disse årene, og selv om jeg har valgt å ta litt avstand fra religionen som har vært dominerende i barndommen min. Jeg har sett på bilder fra gårsdagen, og det ga meg ikke noe annet enn en tom følelse, fordi det aner meg at denne dagen ikke kommer til å bli lik.


Rommet er ferdigryddet, det eneste som gjenstår er å skifte på senga, så det er ikke noe å ordne på der. Jeg orker ikke å lese igjennom gamle dagbøker, fordi de bare gjør meg triste, jeg orker ikke å lese i Eclipse fordi den er så utrolig langtråkkelig og det tar evigheter for noe skjer, jeg orker ikke å begynne på "Menn som hater kvinner", og jeg orker for all del ikke å se på en eneste film. Nei, jeg tror faktisk ikke at jeg orker noe som helst, annet enn å sette en deig til rundstykker, bare for å ha noe å putte i munnen til lunsjtider. Pappa sa noe lurt en dag, da han og mamma var i Narvik, og jeg og lillebror var alene hjemme: "Hvis du har problemer med å lage middag, kan du bare lage det du skal lage til Peter, selv om du ikke har spesielt lyst på det og er redd, og så kan du dekke på bordet, og… når middagen er ferdig, kan du fylle fatet med mat og si til deg selv: HAHAHA! Der lurte jeg deg!" Det var smart. Jeg er bare usikker på om jeg får det til.


Ja, nei, det er vel ikke annet å gjøre enn å lukke ørene og øynene, unngå alle idiotiske artikler på internett – sånne som man for all del ikke burde lese, vaske noen skuffer, lime inn noen bilder i et album, og prøve å gjøre det beste ut av situasjonen. Bare synd at det er mye lettere sagt enn gjort, men jeg nekter å grave meg ned i min egen dritt. Så det så.


I morgen kommer bestefar og bestemor, for det er klart for operasjonen hennes, og jeg har store planer om å dra en tur innom sykehuset for å hilse på henne. Det er ikke sikkert jeg får møte henne så mange ganger i fremtiden, så jeg må benytte muligheten når jeg har den. Bestefar skal overnatte her, noe jeg tror kan bli koselig.

Når jeg ser ut vinduet, kan jeg faktisk ikke helt forstå hvorfor noen har lyst til å bosette seg her i Nord. Den ulende vinden og snøfokken kan ikke sees på dette bildet, men jeg kan love dere at det er et HERLIG syn.
Jeg var så skuffet da jeg sto opp, så skuffet, at ingen ord kan beskrive hvor herlig det er utenfor døren.