Og... det var egentlig både godt og vondt på samme tid. Som dere sikkert skjønner, gikk operasjonen bra, noe som vil si at hun fortsatt lever i nesten beste velgående. Uansett hvor rart det høres ut, var jeg nervøs da jeg gikk igjennom de gyselige korridorene på UNN sammen med mamma og bestefar. Nervøs fordi jeg ikke har sett henne på månedsvis, nervøs fordi hun har vært fryktelig opptatt av hvordan jeg har det - og nervøs for hvordan hun kom til å se ut. Hun var omentrent som forventet; bare eldre enn jeg kunne huske, og jeg måtte kjempe for å holde tårene tilbake i det jeg ga henne en forsiktig klem og hun sa noe om at det var så forferdelig godt å se meg.

Jeg hadde ikke så mye å si, så sykepleier-mamma, ektemann-bestefar og sønn-pappa fikk stå for selve pratingen. I løpet av den halvtimen vi var der, så hun på meg og sa:
"Det er så godt å se deg, Annika,"
"Ja," svarte jeg, "vi måtte jo komme på besøk. Det skulle bare mangle!"
"Du ser så bra ut. Så frisk," fortsatte hun med, og jeg kunne ikke gjøre annet enn å nikke, mens klumpen i halsen vokste seg stor.
"Ja, du er som ei helt ny jente," og så smilte hun så godt hun kunne, der hun lå, innpakket i slanger og dyner og allverdens ting og tang. De ordene gjorde både godt og vondt på samme tid,
og fikk nesten begeret til å renne over. Men det gikk bra. Det gjorde det.

Ellers har jeg hatt en veldig trivelig dag sammen med Merete. Vi trasket igjennom byen, prøvde stygge klær på H&M, men fant ingen verdens ting.