Tøysko uten sokker, lillebrors alt for store jakke, og med hetta over hodet, trasker jeg nedover veien til butikken. Siden det regner, blir skoene mine til et par søledammer, men jeg kunne ikke brydd meg mindre. Det tok meg en halv evighet før jeg klarte å bestemme meg for hva jeg skulle ta meg til; og jeg er fortsatt usikker på om denne turen på butikken virkelig er nødvendig, der jeg går, klissbløt og nesten fornøyd, fordi det regner og ikke snør.

Mannen i kassa kjenner meg igjen i det jeg rekker ham en jeg-vil-ha-snus lapp, og jeg slipper heldigvis å vise passet mitt. Jeg har nemlig ikke fått bankkortet mitt ennå, selv om det er over to uker siden jeg bestilte et nytt på internett. Irriterende, og flaut, fordi jeg må drasse på passet siden jeg ikke har en annen form for legitimasjon.

Deretter går jeg hjem. Jeg er sint og irritert, elefantstemmen gnåler og gnelder i ørene mine, og jeg har vanskeligheter med å stenge ham ute. I vill frustrasjon åpner jeg et oppskrifthefte, og slenger noen ingredienser i en bakebolle. Nei, jeg skulle ikke bake i dag også, men frustrasjonen er så overveldende, at jeg gjør et forsøk på å kaste alt sammen i kakedeigen. Det fungerer. Det blir en selvkomponert blåbærkake som vissnok trenger en times steking, og jeg trykker i meg "fika" mens jeg løser kryssord.

Det er ikke kommet noen tilbakemelding fra sykehuset, så jeg har ikke en fjerneste anelse om operasjonen var vellyket - eller ikke. Har ikke peiling. Så. Det er ikke annet å gjøre enn å vente på en telefon eller mamma eller pappa eller bestefar for den saksskyld, mens jeg installerer nok ei The Sims plate på datamaskinen min som begynner å bli ganske så fullpakket.