mandag
I must take the baby steps ‘til I’m full grown, full grown
4/20/2009 10:14:00 a.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Til tross for at hjernecellene mine begynner å bli ganske veltrimmet og muskuløs, som i; beinhard jobbing for nye mestringsstrategier, er det ikke fritt for at tankene har begynt å løpe fullstendig løpsk. I går kveld var det igjen umulig for meg å sovne, selv ikke Valerina Natt og avspennings – cd, med både muskelavspenning og autogen trening, var spesielt effektivt. Det er fryktelig slitsomt. En god natts søvn er undervurdert.
Elefantstemmen er en utspekulert luring, som frister og trigger og sniker seg innpå i de mest sårbare øyeblikkene. Noen ganger skulle jeg ønske at dette monsteret hadde et eget legeme, en egen kropp som kunne dø. Da skulle jeg løftet ham opp, tatt ham i armene mine, båret ham til Sandesund brua og kastet ham utenfor. Så enkelt skulle det vært – "takk og farvel til deg, håper du ikke overlever," skulle jeg ropt etter kroppen hans, i det han ville forsvinne ned i dypet. Han kan nemlig ikke svømme.
Jeg trasker rundt i huset, kledd i superundertøy- bukse, singlet med sovelukt og en alt for stor ulljakke. Standard outfit på tidlige morgener og det er nesten sånn at jeg ikke orker å skifte. Jeg har spist frokost og løst kryssord, og det hjalp ikke det spor, jeg har spilt et par stykker (som var så langt unna salmene som det kunne være) i pappas Koral-salmebok, som han brukte på den tiden han en og annen gang var organist under enkelte Gudstjenester, det hjalp heller ikke noe særlig, jeg har til og med gnålt mens jeg trykket for harde livet på pianoet og det gjorde meg ikke annet enn fullstendig sentimental. Salmer rører fortsatt noe i meg, selv etter alle disse årene, og selv om jeg har valgt å ta litt avstand fra religionen som har vært dominerende i barndommen min. Jeg har sett på bilder fra gårsdagen, og det ga meg ikke noe annet enn en tom følelse, fordi det aner meg at denne dagen ikke kommer til å bli lik.
Rommet er ferdigryddet, det eneste som gjenstår er å skifte på senga, så det er ikke noe å ordne på der. Jeg orker ikke å lese igjennom gamle dagbøker, fordi de bare gjør meg triste, jeg orker ikke å lese i Eclipse fordi den er så utrolig langtråkkelig og det tar evigheter for noe skjer, jeg orker ikke å begynne på "Menn som hater kvinner", og jeg orker for all del ikke å se på en eneste film. Nei, jeg tror faktisk ikke at jeg orker noe som helst, annet enn å sette en deig til rundstykker, bare for å ha noe å putte i munnen til lunsjtider. Pappa sa noe lurt en dag, da han og mamma var i Narvik, og jeg og lillebror var alene hjemme: "Hvis du har problemer med å lage middag, kan du bare lage det du skal lage til Peter, selv om du ikke har spesielt lyst på det og er redd, og så kan du dekke på bordet, og… når middagen er ferdig, kan du fylle fatet med mat og si til deg selv: HAHAHA! Der lurte jeg deg!" Det var smart. Jeg er bare usikker på om jeg får det til.
Ja, nei, det er vel ikke annet å gjøre enn å lukke ørene og øynene, unngå alle idiotiske artikler på internett – sånne som man for all del ikke burde lese, vaske noen skuffer, lime inn noen bilder i et album, og prøve å gjøre det beste ut av situasjonen. Bare synd at det er mye lettere sagt enn gjort, men jeg nekter å grave meg ned i min egen dritt. Så det så.
I morgen kommer bestefar og bestemor, for det er klart for operasjonen hennes, og jeg har store planer om å dra en tur innom sykehuset for å hilse på henne. Det er ikke sikkert jeg får møte henne så mange ganger i fremtiden, så jeg må benytte muligheten når jeg har den. Bestefar skal overnatte her, noe jeg tror kan bli koselig.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
0 kommentarer: