mandag
Nok en mandag,
4/27/2009 01:22:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
"Det er rart, " sier jeg plutselig, der vi sitter på kontoret hennes. Hun, bak skrivebordet ved siden av datamaskinen og jeg på den andre siden. "Det er rart hvordan ting var for et år siden, eller sånn. Jeg var forferdelig redd for alt sammen, og bare tanken på å skulle foreta en endring skremte livsskitten av meg. Jeg var så usikker på hvordan ting kom til å bli og hvordan jeg kom til å være. Jeg var usikker på om jeg kom til å være noe som helst, og jeg tillot meg ikke å gi slipp på noen verdens ting. Ambivalensen var så voldsom og fryktelig, så dominerende at det var vanskelig å la gode stunder og gode tanker få slippe gjennom. Hvis det da fantes noen, det er jeg faktisk ikke så sikker på."
Jeg snakker på innpust og utpust, for når jeg først er i siget, er det like greit å fortsette. Fortelle ting som det er, for det blir lettere å akseptere endringer når ordene er sakt høyt.
"Jeg tror ikke jeg er så redd lengre. Ikke på samme måte, i alle fall, og selv om det er skummelt, når man ikke helt vet hva man går til, så har det likevel skjedd masse som gjør sånn at det ikke blir så skremmende likevel. For selv om noen dager er vanskeligere enn andre, har det i det lange løp vært flere gode dager enn det har vært siden… jeg var sånn omentrent tretten år. Det er lettere å gi slipp, og på slike dager, tenker jeg ikke så mye på ting som jeg gjorde for en stund siden. Før var jeg redd for dem, men nå, når jeg vet hvordan det er å ha det bra noen dager, vet jeg at det ikke er så skummelt som jeg trodde det var. Jeg hadde faktisk aldri trodd at det ville føles så… fantastisk!"
Hun smiler, sier noe om at hun nesten blir litt rørt der hun sitter, og ordene hennes får meg til å trekke på smilebåndet. Etter årevis med en surmulemaske er det endelig lov til å smile. Hun sier noe om at det er utrolig å se den jenta som sitter framfor henne nå, i akkurat dette øyeblikket, for endringen er så tydelig. Det er andre ord, det er et annet blikk som ikke flakker, et blikk som ikke vegrer seg fra å møte andre menneskers øyne – og best av alt: det er helt andre tanker.
Det er en ny sol som stiger opp i horisonten; det er tiden, det er livet, det er verden og det er skjønnheten som finnes der ute et sted – som endelig har fått lov til å bli en del av meg. Det er nesten akkurat sånn som det skal være, selv om elefantstemmen fortsatt står i veien for enkelte ting.
Fire måneder, og alt er endret. Alt sammen.
Vi snakker om det, vi snakker om mandagens resultater og vi blir til slutt enige om at det igjen er tid for en liten runde med Frisubin-coctail. Heldigvis forstår hun at det ikke blir helt greit å takle det som skjer med meg hvis jeg svelger tre stykker pr dag, så hun synes at forslaget mitt er greit nok: en om dagen. Vi snakker om trening (HURRA) og snakker om at det er tid for virkelighetsprøving i trenings- leiligheten. Jeg sier meg enig i det; for det er det jeg trenger. Jeg har kommet så langt at jeg ikke lengre behøver å ha personal rundt meg hele tiden, jeg trenger ikke samme veiledning som jeg en gang gjorde – for nå får jeg det til. Det går an, jeg klarer det, og det gjør meg stolt.
Vi ser på resultater, vi skriver ny behandlingsplan – en som jeg for engangsskyld er med på å formulere, og vi er stort sett enige om det meste. Det er en fin time. Veldig.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
7 kommentarer:
Blir så gald og stolt av deg når jeg leser dette ;-D Du er virkelig et stort forbilde for meg nå, mens jeg selv går å venter på behandling. Du viser at det er fullt mulig å få et bedre liv. Takk!
Det er fantastisk å lese det du skriver, Annika! Du har stor grunn til å være stolt! Selv kommer jeg aldri til å glemme den herlige følelsen av å endelig kunne se fremover med glede. Se at det er en fremtid der - og ikke bare et stort svart hull. Og jeg følte minst like stor mestring over å tørre og ta stegene videre - gå videre i programmet, kjenne på gleden, innrømme at maten faktisk smaker godt, som jeg tidligere hadde da jeg fulgte anorkesistemmen. Stå på videre! Kjenn på gleden og frihetsfølelsen. Du fortjener å leve nå!
Åh, dette var hyggelig lesning! Du gir meg håp ved å vise at det er mulig å komme seg ut av SF-helvete, og det gir meg motivasjon til å prøve litt hardere. Tusen takk!
Helt fantastisk :D
Du skriver nydelig.
Din erkjennelse og styrke rører dypt inni meg.
Og åpenheten du viser om eget liv er til stor hjelp for andre i lignende situasjoner.
fra M i vest
:)
Å, så fantastisk!
Det skal vel mye til for å kunne si de ordene høyt, å kunne innse det selv.
Nå ble jeg glad av å lese dette, selv om jeg egentlig ikke kjenner deg..
Så flott!