søndag
Fredrikstad. Igjen.
4/26/2009 10:24:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Jeg skal være ærlig: Da jeg kom tilbake til Tromsø fra mitt forrige opphold i Fredrikstad, var jeg nesten hellig overbevist om at jeg var fullstendig kurert for både pest og kolera, super-klar for verden, livet og hva nå enn som befinner seg der ute. Ja, jeg holdt nesten på å selverklære meg som friskmeldt for godt, ta opp telefonen, slå nummeret til Capio; spørre etter behandleren min, for så å si noe sånt som: "jeg er ferdig. Jeg trenger ikke å komme tilbake, ja, jeg kjenner det i hele meg!!"
Akkurat sånne ting som det, er Annika i et nøtteskall. Jeg har en tendens til å trekke konklusjoner som er ikke er så veldig nøye gjennomtenkt, spesielt på dager der jeg svever høyt oppe i rosa skyer sammen med englekor, hjerter, halleluja og hva enn det måtte være.
Den siste uka har jeg følt sannheten svømme i blodårene mine, som gullfisker mot strømmen. Den evinnelige krigen, som i eventyrene, der godt og vondt kriger mot hverandre, har innfiltret hele systemet mitt, og jeg skjønner nå at jeg er lagt fra ferdig med dette. Selv om jeg er på god vei; selv om jeg har kommet flere steg i motivasjonssirkelen deres, selv om jeg har gått flere trappetrinn, har jeg fått nok en påminnelse om at det er langt igjen. Heldigvis har jeg endelig utvidet ordforrådet mitt med det magiske ordet "erkjennelse", noe som gjør at jeg tror at jeg tør å stille meg på en stol og skrike ut alle ordene jeg ikke har turt å si før. "Jeg er ikke så sterk som jeg trodde at jeg var!"
Det er sånn det er. Å bygge muskler i sjela og ta en diskopprydding i topplokket tar tid. Det er nesten som å restarte en laptop som har vært uten strømforbindelse på en god stund.
Jeg kjente denne sannheten svømme rundt omkring i kroppen min da jeg satt på flyplassen i Tromsø, nesten på gråten, kjente på den da jeg satt på flyet til Gardermoen, løste Sudoku for harde livet, kjente på den da jeg vandret mellom spisestedene og kioskene, kjente på den da jeg satt på bussen, kjente på den da jeg satt i en taxi som stinket svette og noe som lignet på våt hund. Kjenne. Føle.
Men, så er jeg tilbake i Fredrikstad, da. På sett og vis er det fint; mild temperatur, trærne begynner å bli grønne, fuglene synger utenfor og det er meldt strålende vær resten av uka. I alle fall nesten. I morgen begynner ei ny uke, en ny mandag som jeg helst vil slippe unna – men det er sånn det er og sånn det skal være, og jeg skal prøve å huske på at det viktigste man kan gjøre er å puste med magen. Gjøre som man skal. Og bruke disse to ukene for alt de er verd.
Brannalarmen gikk forresten på Gardermoen i dag. Det var et salig kaos.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
2 kommentarer:
Ja, jeg tenkte på deg da jeg leste om brannalarmen på Gardermoen.
Stå på videre da du.
Kjære deg!
Sånn er det: det går opp og det går ned. Lik en berg-og dalbane som det er vanskelig å komme seg av. Men gå av banen, det kan du etterhvert..
Fortsett å gjør det jeg leser du gjør så flott; jobb mot friheten, jobb mot den dagen su kan se deg tilbake å tenke at "ja, jobben på C var verdt det"
Det er en herlig følelse det!