torsdag
Enda flere dager.
4/30/2009 11:00:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
Det er dager og noen av disse er fargeløse. Sorte, grå, gjennomsiktige – helt uten fargerike nyanser, dansende sommerfugler, fuglesang og duften av blomster. På slike dager snører alle sansene mine seg sammen, som om man knyter en tråd rundt en brødpose, strammer til, slik at det ikke skal være tilgang til noe tilnærmet oksygen. På slike dager blir halsen så tørr og fuktløs at det gjør vondt å svelge, vondt og snakke, vondt å ha munnen igjen, vondt og åpne den. Det er slike dager der jeg krøller meg sammen under ei alt for varm dyne, prøver å gråte en skvett, mens jeg kaster på meg frem og tilbake, før jeg dupper av til IL DIVO og ønsker meg hjemover igjen.
Sånn er det. Det er ingen hemmelighet. Ingen hemmelighet at det er tøft og at det gjør vondt å kjempe, ingen hemmelighet at jeg titt og ofte ønsker meg en DELETE knapp, og det er ingen hemmelighet at det er drøssevis med grusomme timer.
Stå i det. Våg og kjenn på følelsene dine, de er der, og når du blir kjent med dem, vet du hvordan du skal takle det. Ja, jeg prøver. Jeg prøver for harde livet. Det er litt som en berg- og dalbane. Noen dager er enklere enn andre, på disse dagene klarer jeg å fokusere på ting som er viktige, jeg klarer å unngå refleksjonen av meg selv i alle blanke overflater, jeg klarer å gjøre som jeg skal uten for mye tankekverning. Det er disse dagene jeg streber etter, det er disse dagene jeg vil ha – få oppleve dem lengre enn i korte øyeblikk. For det er jo sånn det skal være, er det ikke? Jo. Jeg tror det.
På mindre gode dager er svært lite fengende. Det hjelper ikke stort at 1 stk. personal står i kjøkkendøren og forteller meg noe om "hvor festlig det er å se Annika nå!!", og ja, det er godt ment, men det når ikke alltid inn. Muligens går det an å gjemme på ordene, slik at jeg kan ta dem frem en gang det føles naturlig. Kanskje er det det man burde gjøre; pakke inn de gode og fine ordene man får på dårlige dager, ord som ikke når helt inn der og da, legge dem i en skuff og ta pakkene frem igjen på et litt bedre tidspunkt. Kanskje det.
Egentlig kvier jeg meg litt for å blogge når jeg har det vondt, men så slår det meg at det vil være fullstendig latterlig og bare skrive om de gode dagene, når det ikke engang er sånn virkeligheten er for noen.
Det er langhelg her også, så jeg aner egentlig ikke helt hva jeg skal ta meg til – annet enn det der leilighetsprosjektet mitt som i grunnen tar nesten all tid og litt til. Det er meldt fint vær i helga også, heldigvis. I dag var det sommer, og jeg og ei av de andre jentene her, gikk til gamlebyen. Det var mennesker overalt; mennesker med softis, mennesker som satt på utekafeer, mennesker som lå på gresset og slikket sol.
Det er lenge siden jeg har kjent og følt varmen på en sånn måte som jeg gjorde i dag.
Sånn er det. Det er ingen hemmelighet. Ingen hemmelighet at det er tøft og at det gjør vondt å kjempe, ingen hemmelighet at jeg titt og ofte ønsker meg en DELETE knapp, og det er ingen hemmelighet at det er drøssevis med grusomme timer.
Stå i det. Våg og kjenn på følelsene dine, de er der, og når du blir kjent med dem, vet du hvordan du skal takle det. Ja, jeg prøver. Jeg prøver for harde livet. Det er litt som en berg- og dalbane. Noen dager er enklere enn andre, på disse dagene klarer jeg å fokusere på ting som er viktige, jeg klarer å unngå refleksjonen av meg selv i alle blanke overflater, jeg klarer å gjøre som jeg skal uten for mye tankekverning. Det er disse dagene jeg streber etter, det er disse dagene jeg vil ha – få oppleve dem lengre enn i korte øyeblikk. For det er jo sånn det skal være, er det ikke? Jo. Jeg tror det.
På mindre gode dager er svært lite fengende. Det hjelper ikke stort at 1 stk. personal står i kjøkkendøren og forteller meg noe om "hvor festlig det er å se Annika nå!!", og ja, det er godt ment, men det når ikke alltid inn. Muligens går det an å gjemme på ordene, slik at jeg kan ta dem frem en gang det føles naturlig. Kanskje er det det man burde gjøre; pakke inn de gode og fine ordene man får på dårlige dager, ord som ikke når helt inn der og da, legge dem i en skuff og ta pakkene frem igjen på et litt bedre tidspunkt. Kanskje det.
Egentlig kvier jeg meg litt for å blogge når jeg har det vondt, men så slår det meg at det vil være fullstendig latterlig og bare skrive om de gode dagene, når det ikke engang er sånn virkeligheten er for noen.
Det er langhelg her også, så jeg aner egentlig ikke helt hva jeg skal ta meg til – annet enn det der leilighetsprosjektet mitt som i grunnen tar nesten all tid og litt til. Det er meldt fint vær i helga også, heldigvis. I dag var det sommer, og jeg og ei av de andre jentene her, gikk til gamlebyen. Det var mennesker overalt; mennesker med softis, mennesker som satt på utekafeer, mennesker som lå på gresset og slikket sol.
Det er lenge siden jeg har kjent og følt varmen på en sånn måte som jeg gjorde i dag.
Etiketter:
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
4 kommentarer:
jeg håper begge to klarer legge igjen alt det dumme på togstasjonen. det fortjener vi. jeg tror sola skinner bittebitte litt for oss.
<3
tenker på deg, har ikke stort annet å si..
<3
Pågangsmotet ditt smitter, og det er jeg evig glad for!
Du kjemper ikke alene<3
Nei, dårlige dager er ikke verdt og sjule, for det er jo virkligheten! Klem <3