onsdag

Museskritt.



Noen ganger er det litt sånn som man kan se i noen filmer. Der hovedpersonen står i en gang, eller en korridor, helt i ro, mens resten av verden flyr forbi i en forferdelig fart. Der hovedpersonen betrakter livet, tiden som ser ut til å sveve av sted for alle menneskene rundt – mens vedkommet selv ikke beveger seg en millimeter. Selv om jeg vet at jeg er i bevegelse, går fremover, selv om det bare er museskritt, virker det noen ganger som om det går forferdelig sakte. Det finnes en bok her på huset, med tittelen "Å leve et liv, ikke vinne en krig", en slik bok som er fylt fra perm til perm med avspenningstekster, føles det likevel litt mer som om jeg må vinne denne krigen, før jeg kan leve livet som er tilregnet meg. Selv om jeg har mindre BRALIV (som det så fint blir kalt) nå enn jeg noen gang har hatt, mer livslyst og flere gode dager, er det fortsatt litt sånn. Men det er greit, for jeg tror at man må bekjempe, i alle fall deler av elefantstemmen og andre trivelige skapninger, før man kan ha en god livskvalitet.


På sett og vis er det ganske skummelt å være tilbake til trygge Capio-rammer. Mest fordi forandringen vises littegranne allerede, noe som er både tøft og vanskelig å akseptere. Likevel vet jeg at det er den eneste veien å gå, for alle sammen har tydelig sakt at de kan hjelpe meg med å bli kvitt dritten i så stor grad som det er mulig å få til, men de kan ikke lære meg å leve med det. Man må gi slipp, for det er rett og slett umulig å stå med beina godt plassert på hver sin side av grensa. Med en fot her og en fot der.


Foreløpig går det greit i leiligheten. I dag har jeg spist frokost sammen med hun som har hovedansvaret for det som foregår her oppe, og ei av de andre jentene. Det er greit sånn, for vi har mye å snakke om, og tiden flyr av sted. Plutselig hadde det gått en hel time – en halvtime mer enn det man skal bruke på måltider, men det var ingenting galt med det. Vi hadde det hyggelig og det er fint. I går sto jeg for middagslagingen selv, jeg måtte bestemme hva jeg skulle lage, noe som var en utfordring. Jeg klarte det. Heldigvis.

1 kommentarer:

mia sa...

jeg syns det mer er snakk om sjumils-skritt, jeg. det er jo en helt utrolig, fantastisk utvikling. du er kjempekjempeflink jenta mi!

Related Posts with Thumbnails

Annika

Skriverier: Mai 2008 - mars 2012.


Kontakt

annika_alexandersen @hotmail.com



Bloglovin'

Follow La vita e bella
Follow La vita e bella

Blog Archive