En stund har jeg vært ganske usikker på hva jeg egentlig vil gjøre med denne bloggen.
Jeg er usikker på om det er noe "poeng" i å fortsette og publisere noe her. Ikke for noe annet
enn at  store deler av denne bloggen dreide seg om behandlingen jeg var igjennom og det å skulle komme seg tilbake til livet og hverdagen. Nå har jeg, som dere vet, avsluttet behandlingen min og jeg er tilbake. Alt dreier seg i hovedsak om det å fortsette, henge med og jobbe seg videre. Så... jeg vet ikke hva jeg vil. Det er ikke det at jeg planlegger å slutte bloggingen, men mer det å legge ned denne og kanskje begynne med noe annet.

Det har blitt slik at jeg ikke lengre føler at jeg kan formidle og skrive slik som jeg vil og har lyst til å gjøre. JA, jeg jobber videre og JA - jeg har fortsatt planer om å bli frisk - men det er liksom ikke det som er problemet. Ja, nei, jeg vet ikke.

 Og: hva vil dere jeg skal skrive om? Jeg trenger noen innspill her.

I går var pappa og jeg på møte med NAV og jeg vet ikke helt hva som kom ut av det. Meste parten av de åttifem minuttene jeg, pappa og saksbehandleren min, satt på et møterom, ble brukt til at saksbehandleren min fortalte hvor firkantet systemet er og at hun lette med ”lupe” etter noe, gudene må vite hva det skulle være. Jeg fikk en god innføring i at målet deres var å få folk ut i jobb og at alt ville vært så mye lettere hvis jeg var 26 år. Dessverre er jeg ikke 20 engang, noe som tydeligvis gjør ting fryktelig vanskelig. I alle fall når det kommer til utdanning, NAV og penger. Jeg gikk ut av rommet med et skjema som jeg skal fylle ut med ting jeg liker og hva jeg kunne tenkt meg å jobbe med, og som deretter skal sendes tilbake til denne saksbehandler dama. Og pappa, vel, han hadde med seg et ark med oversikt over alle de menneskene vi må få informasjon og bekreftelser fra. Jeg håper og tror at pappa fikk litt mer ut av dette møtet enn det jeg gjorde.


Så nå gjelder det bare å vente, da. Gå rundt i grøten, fylle ut papirer, vente på svar, vente på ditt og vente på datt. Vente på at noe skal skje slik at jeg slipper å bekymre meg mer for denne skolegreia og fremtiden.

Det har vært en veldig fin tur med mange prøvelser og det har til tider vært fryktelig vanskelig. Med en helt annen matkultur, mye reising og det å skulle forholde seg til andre menneskers matønsker/spisestedønsker, har det krevd ganske mye energi å finne en balansegang i alt sammen. Den evinnelige balansekunsten.

mail, skrevet til familien min. Bilder fra Irland og annet kommer når jeg er tilbake på norsk jord.

Hei hei!



Siden jeg klarte å glemme av klokkeslettet når vi skulle møte opp til teateret, fikk jeg plutselig masse tid både til å skrive mail og til å pakke/rydde. Vi reiser fra Dublin i morgen, skal innom en by som heter Galway før vi havner på Inis Oirr som er ei lita øy ute i havet. Med tanken på hvor mye det blåser her i storbyen, tør jeg ikke tenke på hvordan det er der ute.


For øyeblikket bor vi på et svært lytt hostel i sentrum av Dublin. Her bor det folk fra hele Europa og ellers rundt om kring i verden, og det er tydelig at vi kommer fra forskjellige kulturer. Noen dundrer høylytt på dørene klokken halv åtte på morningen, ikke at det plager meg - for på den tiden sitter jeg og enkelte andre morgenfugler i korridoren og skriver på dagens tekst, slik at vi ikke skal forstyrre de få som sover. Noen vandrer rundt i gangene i boxer og viser alle de hårete magene sine, andre skyller ikke ned etter seg på toalettet og enkelte vasker ikke hendene etter de har vært på do.


Vi dusjer i bittesmå dusjer med sånne trykknapper som det er på bassenget - forskjellen er bare det at dusjstrålen er veldig, veldig hard og man må trykke på knappen hele tiden hvis man vil at vannet skal renne. Dessuten er vannet ganske kaldt, og her må man trykke på knappen for å få det varmere. Det finnes ingen temperaturregulering. MEN! Det er slike "båser", slik at man får litt privatliv (noe som er mangelvare her), så jeg skal ikke klage.
På vasken er det to kranelignende ting. En for varmt vann og en for kaldt. Her må man også trykke for å få vann, og vannet renner i omentrent et halvt sekund eller så. Det er litt vanskelig å tørke hendene sine, for den greia som blåser varmluft er delvis ute av funksjon. Det har selvfølgelig sin sjarm det også.

Frokosten her er svært eksklusiv. Hvitt eller brunt brød (som også er hvitt, bare med en litt brunere farge i kantene), syltetøy (jeg vet enda ikke hvilken smak det er) med en herlig aroma av stivelse, ordentlig god ta-litt-vann-pluss-pulver-og-rør kaffe og... Ja, noe som ligner på kornblanding. Vi er så privilegerte at vi kan velge mellom tykk appelsinjuice med fruktkjøtt, melk og vann.


Og ellers sover hele klassen på samme rom; vi er tolv stykker, så ryddigheten, luftkvaliteten og søvnkvaliteten er det ingenting å si på. Siden jeg sover på den såkalte "hemsen" og har nesten et slags soverom, får jeg all den gode natteoksygenen opp dit. Det må jo sies at når jeg våkner hver eneste morgen, føles det ut som jeg har slått hodet i veggen i løpet av natten. For alt jeg vet kan det hende at jeg har gjort det. Muligheten er der.


Det har gått i ett siden vi kom hit og det kommer det nok til å gjøre resten av turen også. Vi har vært på gåturer her og der - sett på gamle statuer av fortidens forfattere - Irlands store stoltheter og helter, besøkt et bokmuseum, kjørt spøkelsesbuss og vært med på å rane en grav (...det var i alle fall det det sto på den lappen som beskrev hvordan turen var, men i virkeligheten var det bare et hull med en pinne som bar en maske oppi)... vi har fått høre de samme historiene om de samme forfatterne ganske så mange ganger. Vi har vært på en vikingbussbåttur sak og det var så kaldt at jeg trodde min siste time var kommet. Vi har vært på en fantastisk konsert, tatt bilder og i dag ventet jeg, Caroline og Siren i over 2 timer på å se en parade som varte i 1. Dere kan tro ryggen min hadde det fint etterpå!


Inne i mellom leker jeg kelner for å se hvor mange måltider jeg klarer å balansere på et brett, for her er det balanseregelen som gjelder. Takk og lov for at jeg har fått god opplæring på Capio. Hadde jeg ikke hatt det, ville jeg nok snublet og falt for lenge siden. Det er ikke veldig lett, for å si det sånn - men jeg har tatt med meg næringsdrikker som jeg svelger så det suser etter. Ingen grunn til store bekymringer! I går var jeg til og med apoteket for å handle noen nye, jeg holder på å gå tom. Jeg måtte bruke mine svært gode kunnskaper i engelsk (som om jeg vet hva næringsdrikker heter på engelsk!!??!??!), dra frem en tom beholder og forklare på en halveis forståelig måte hva jeg var ute etter. Heldigvis forsto hun dama i kassa, hun var riktig så trivelig, og fant frem fire rare greier med vaniljesmak. De smaker ordentlig rairai og hællane i taket, noe alle de andre også har gjort - det er godt og varmt nede i kofferten min.


Og ellers..


skriver vi. En tekst hver bidige dag med innleveringsfrist 1000 dagen derpå. Jeg får skrevet ganske mye og det er egentlig litt godt å skrive noe annet enn blogg og elendige dikt.


Dessuten har jeg fått meg en sommerfugl på venstre skulder, men det er dere ikke så begeistret for, så det hadde jeg vel egentlig ikke trengt å skrive. Men nå gjorde jeg det likevel. Hehehehehe.
Alt i alt er det en veldig fin tur og jeg stortives i Dublin. Jeg har, utrolig nok, fortsatt plass i kofferten.
Er hjemme om ca. ei uke!


Klemmer fra Annika




Ps. hvis jeg har skrevet dette slik at det virker som om alt er dritt og sånn, så må jeg bare si at det er det ikke. Jeg er glad for at jeg ikke ble igjen hjemme.

Ti over ti går jeg opp trappene til Åsane legekontor, inn igjennom dørene og plasserer meg på den stolen jeg alltid sitter på, i løpet av de minuttene jeg tilbringer på venterommet. Det er en vane jeg har: i terapitimene og timene hos legen, sitter jeg alltid på den samme stolen. Det samme stedet. På kontorene, på venterommet, på klasserommet, ved spisebordet hjemme og i noen perioder bruker jeg alltid det samme toalettet av de som finnes både på skolen og internatet. Kanskje er det et av disse spesielle mønstrene jeg har lagt til i løpet av årene som har gått, kanskje ikke.


Det er de samme spørsmålene som alltid, de samme ordene som raser av sted alt fra jeg går over dørstokken og setter meg ned. Ord som kommer og går mens legen skriver på datamaskinen etter hvert som jeg snakker. Hei, Annika. Hvordan går det? Hvordan er humøret for tiden? Svinger det mye? Maten da? Spiser du som du skal? Drikker du nok? Hvor mye væske får du i deg? Henger du med på skolen? Deltar du? Hvordan er sosiallivet? Får du skrevet noe? Enn det da? Og det eller det eller det? Jeg svarer så godt jeg kan, er ærlig på alle mulige måter og prøver virkelig å få frem det som er viktig. Hvis man skal få noe ut av timene, så må man snakke. Sånn er det. Ja, og så er det dommedag, da. Den første på flere uker og selv om jeg har blitt flink til å akseptere tingenes tilstand, er det ikke det enkleste jeg gjør. Jeg er veldig redd for at noe skal være galt.

Et eller annet sted mellom alle ordene, tall, spørsmål, snakk om å ta en beintetthetsprøve for å sjekke risikoen for beinskjørhet (noe man er i faresonen for når man har en spiseforstyrrelse pga. mangel på kalsium), resept på noen sovetabelletter som forhåpentligvis vil gi meg en god natts søvn i Irland, får jeg plutselig lyst til å gråte. Jeg vet ikke hvorfor. Ja, ja. Jeg tar blodprøver og forlater legesenteret med kun en tanke i hodet: ”nå skal jeg spise lunsj. Uten å tenke. Bare gjøre. Bare handle. Og du, Elefantstemmen, kan si hva det enn måtte være. Jeg hører ikke på deg.”

Jeg raser inn på Åsane storsenter, fort, løp, ikke tenk, og jeg er klar, jeg er klar til å hoppe i det som er vanskelig og gjøre noe jeg ikke er så flink til. Det oppstår selvfølgelig et problem: strømmen på kjøpesenteret har gått og alle butikkene er ute av drift. Det kunne ikke kommet på et mindre passende tidspunkt: jeg er så klar for å gjøre det motsatte av det Elefantstemmen gnåler om, så bestemt på å utfordre monsteret og jobbe for harde livet. Dessuten er jeg sulten. Det neste alternativet er Ikea og jeg trosser regnvær, løper forbi den proppfulle parkeringsplassen utenfor senteret, går opp trappene, inn på kafeen, kjøper mat, vann, VG, ned ved et bord, gaffelen i hånden, dagens nyheter på bordet fremfor meg og klar – ferdig – spis. Jeg spiser og jeg føler meg nesten litt dum der jeg sitter, nærmest kaster i meg maten, tygger og svelger på autopilot – som om jeg aldri skulle ha smakt mat på veldig lenge. Men jeg driter i det, gir blaffen i alle lunsjmenneskene som sitter rundt om kring, skraper fatet og forlater stedet.

Klapp, klapp på skulderen.




I dag har jeg handlet inn de siste småtingene jeg trenger å ha med meg til Irland. Dagbok, reisedagbok og ei notatblokk til å skrive ”dagens tekst” i. Hver eneste dag i løpet av de tolv vi skal tilbringe på øya, skal vi skrive noe. Tekster med innleveringsfrister og jeg kjenner at det blir godt. Tidsfrister, tidspress. Akkurat sånn som jeg liker det og for øyeblikket passer det meg perfekt: jeg har hodet fullt av historier som jeg ikke får ut fordi jeg ikke har ork eller energi til å gjøre det helt på egenhånd. Kofferten er nesten ferdigpakket, omentrent fylt til randen som vanlig og jeg har stappet både Nutridrikk, noe pålegg og andre ting som jeg anser som nødvendig. Nå er jeg klar. Jeg har gjort det nødvendige; jeg tar ansvar for meg selv og gjør det jeg vet jeg må og burde. Sånn er det. Sovepiller, mat – medisiner, medisiner.

Det har alt vært en lang dag og jeg er fryktelig sliten. Resten av kvelden skal jeg spille litt The Sims sammen med Caroline, ringe mamma og ta tidlig kveld. Jeg trenger det.

Hei, Dublin! Hei, Irland!

Det regner, det lukter vår, det er vår og jeg hopper nedover veien til internatet i gummistøvler fra Spar Kjøp som jeg betalte åttini kroner for, billige, svarte hullette gummistøvler med fór inni – gummistøvler som ikke puster, og som gir deg klamme føtter. Fuktige føtter, våte føtter, ja, nesten som om man skulle ha plasket i den dypeste søledammen på veien til barneskolen. Det gjør ingenting, det spiller ingen rolle, jeg bryr meg ikke. Jeg trenger ikke å bry meg; verken om det eller noen andre irriterende småting, det er ikke vits, ikke poeng, ikke nå, ikke nå som det er vår og varmt og jeg kan hoppe nedover veien sånn som jeg gjør nå, uten jakke, glad, fornøyd og tilfreds. For det er jo det jeg er, det er lunsjtid, jeg har spist brødskiver med filadelfiaost og syltetøy og agurk, jeg har drukket kaffe og kanskje litt for mye av det, men det gjør jo ingenting det heller, for jeg er glad, ja, jeg er så glad så glad så glad at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre på internatet, jeg vet ikke hva jeg skal hente, jeg vet ikke hvor eller hvordan eller når da, men jeg bare måtte ut, jeg bare måtte røre på meg, jeg vil ikke sitte stille, jeg er ikke der nå, jeg vil være i bevegelse, jeg vil leve, jeg vil danse, skjønner du? Jeg hopper, halvveis danser og det siver vann inn i hullene på støvlene, føttene er våte og jeg ser farger. Jeg ser så mange farger at jeg holder på å bli blind; de danser fremfor øynene mine, alle på en gang, og jeg, jeg bare er. Jeg ler.





Det regner. Det er varmt, snøen smelter og jeg bryr meg ikke. Jeg driter i det, det spiller ikke noen rolle, det betyr ingenting. Ingenting. Noe er feil, noe er alvorlig galt. Jeg får ikke puste. Jeg klarer ikke å puste. Det har vært noen på innsiden, revet i stykker noen koblinger, stukket hull i lungealveolene og glemt å lappe dem sammen igjen. Innbrudd i systemet. Virusinfeksjon. Drapsforsøk, ja, det er det dét er: drapsforsøk. Kroppen min føles rar. Alt er feil. Alt blir feil; hver eneste setning, hvert eneste ord – ja, til og med hver eneste tegnsetting blir feil. Kommafeil. Punktumfeil. Dårlig. Elendig. Forferdelig. Grusomt. Jeg skjønner ikke, jeg forstår ikke, jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg vil ikke sove, jeg vil ikke være våken, jeg orker ikke føle og jeg orker ikke å ikke føle, jeg har ikke lyst til å være alene og jeg har ikke lyst til å være sammen med noen. Jeg er sint. Det er mye som gjør meg sint. Verden. Lyder. Stillhet. Lukter. Mangelen på lukter. Jeg gjør MEG sint. Jeg er en dritt, ja, jeg er en dritt. Jeg har glemt å sende det forbaskede meldekortet til nav, jeg har glemt det jeg absolutt ikke skulle glemme og nå er det rot i systemet. Kaos. Jeg er kaos, dette er kaos, verden er kaos og alt suser faretruende fort. Bom. Krasj. Stopp. Jeg vil av. Jeg har lukket romdøren hardt igjen. Jeg har meldt meg ut av samfunnet. Jeg skal ligge her, råtne langsomt bort, slik at jeg ikke kan ødelegge noe for noen. Paint it black. Ja, for all del, gjør det. Mal alt svart.




Det regner. Jeg sitter på senga til Caroline og dingler med den ene foten. Jeg tygger på en tyggegummi. Jeg snakker og jeg lytter. Jeg smiler og jeg smiler ikke. Ordene mine er der; hele skalaen. Fra gråtoner til farger. Ikke mer, ikke mindre.

DPS, Tirsdag, kl.12:
Jeg satt som vanlig i den blå stolen bakerst i rommet, den som er nærmest veggen og snurret frem og tilbake. Mens jeg satt der snakket om alt mulig, så hun plutselig på meg og lo. Ikke noen sarkastisk, vond eller negativ latter - bare en av den vanlige typen som man gjør når noen sier noe morsomt.
"Ja, du trenger ikke å gå i terapi. Du er så opplyst om både det ene og det andre." Hehehehehe. Neida, det er ikke det at hun er dum på noen som helst måte og jeg var og er fullstendig klar over at slike ord aldri er vondt ment. Likevel setter det alltid et lite "støkk" i meg, eller hva man skal kalle det. Jeg vet at det bare er tull. Jeg vet at de setningene bare blir sakt for å fortelle meg at jeg vet og er klar over både tilstanden min, handlinger og så videre, men at viten og kunnskap ikke er det viktigste. Det er det å gjøre, sette ting i praksis og bruke det man har lært som betyr noe. Likevel får jeg i blant en tanke om at jeg kanskje ikke har behov for terapi likevel. I det jeg plutselig begynner å tenke slik, blir jeg alltid usikker. Har jeg behov for å gå til timer hver eneste uke? Er jeg for stabil, for frisk eller noe i den duren, for å gjøre det? Tar jeg opp unødvendig plass og bruker opp ressurser som andre kanskje burde fått?
Innerst inne vet jeg at det ikke er slik. Mennesker går i terapi for alt mulig av en grunn: de trenger det. Hadde det ikke vært nødvendig, ville jeg sikkert forstått det selv og jeg ville nok ikke oppfylt et eller annet kriterier i den loven om psykisk helse som tilsier at man har rett til å gå i behandling. Det fikk jeg også bekreftet da behandleren min begynte å snakke om sommerferien og om hvilke tilbud som finnes i Tromsø. Okei. Så tar jeg kanskje ikke opp plass likevel. I alle fall ikke slik som jeg av og til tror.



Resten av timen gikk til å snakke om Irland, tiden fremover, litt skolegang og noe om det behandlingsopplegget jeg kanskje skal starte med til høsten. Dialektisk atferdsterapi eller DBT, som det kalles. Endringsstrategier, avspenning/mindfullness, akseptering og lignende. Det høres veldig bra ut og ligner litt på det jeg jobbet med på Capio.

Det var en god time. Jeg setter pris på slike som jeg får ganske mye ut av og som gir meg noe å tenke over, nyttige ting som jeg kan bruke til noe. Resten av dagen var veldig okei. Timene suste av sted og jeg var en tur i byen, spiste en utfordrende middag som gikk utrolig bra på en trivelig kafe og var innom biblioteket for å låne ei bok. Her om dagen leste jeg ut "Djevelen og frøken Prym", den første boka jeg har lest siden jul.

Nå er det ikke mange dager igjen til vi reiser til Irland, og dagen i dag blir brukt til å gjøre fornuftige småting som er greit å ha klart til fredag. Blant annet en liten tur på butikken for å handle noen matvarer som kan være greit å ha med seg. Jeg tror det kommer til å bli en trivelig dag; badstue sammen med Caroline, The sims og andre ting.
Fredag kl.10 tar vi bussen fra skolen og til den velkjente flyplassen. Jeg gleder meg!

I dag ga datamaskinen min meg nærmest hjerteinfarkt: den fungerte ikke som den skulle, skrudde seg av i det jeg slo den på og ja, jeg trodde den var død for en god stund fremover. Min kjære følgesvenn igjennom ukene på Capio, ferier, timer som går fryktelig sakte, triste dager, gode dager, den første halvdelen av skoleåret - hele prosessen jeg har vært igjennom og dagene i dag - kveld. Det er utrolig hvor avhengig man blir av teknologiske duppeditter.
Til tross for en lettere forkjølelse, lever den nesten som den skal.

Gårsdagen var så som så. Den begynte kjempefint, utviklet seg til noen tårer på puta og ble til slutt ganske så okei.

Dette er en slik dag der jeg får gjort det meste jeg skrev på lista over "søndagens gjøremål" i natt. Jeg har vasket klær, jeg har skrevet pakke og handleliste til Irlandturen, jeg har blitt ferdig med den Irske Mytologien som har tatt en halv evighet, jeg har svart på mail, jeg har ordnet opp i småting som jeg burde ordnet for en stund siden og ting er sånn passe der jeg vil at de skal være. Det føles bra.
I dag føler jeg meg... ja, jeg finner ikke helt det riktige ordet. Flink, kanskje. Jeg stirrer Elefantstemmen inn i øynene, sparker ham i baken, roper tilbake og joda, det fungerer. Han ser på meg med stygge øyne som gjør litt vondt, men han har i alle fall halene mellom beina. I dag får jeg til. Dette er min dag. Dette er en ordentlig søndag i slaskeklær og med håret til alle kanter. En søndag der jeg dusjer lenge i alt for varmt vann, bruker haugevis med bodylotion, lakker neglene røde og trivelige ting.

Et klapp på skulderen når ryggen henger. En klem når blikket flakker. Lette berøringer på kinnet når leppa henger mot brystet. Pjusking i håret og ledinge fang når kroppen er sliten. Et bank på romdøren når dagene blir lange og hodet tungt. Noen å gå på butikken sammen med når man trenger en tur ut og ikke noen steder å gå. Noen å snakke i telefonen med når veggen er faretruende nær. Noen som fremkaller latter på dager der tårene svir bak øyelokkene. Noen å le sammen med på gode dager. Noen å danse sammen på lørdager. Noen å krype under pledd sammen med. Noen å se film sammen med. Noen å sitte sammen med i stua, være sosial og usosial på samme tid på hver sin datamaskin. Noen som er der. Alltid.

"Kan jeg få lov til å whine litt til deg?" spurte jeg forsiktig da jeg og Matias var alene igjen på klasserommet.
"Ja, selvfølgelig," svarte han. 
"Det er ikke en selvfølge det. Jeg bare... Nei. Kan jeg få si alle de tingene som folk synes er fullstendig latterlig og patetisk? De tingene bare jeg synes men som ingen andre ser eller mener?"
"Ja."
"Er du sikker? Jeg har ikke lyst til å... gjøre noe verre eller være til bry eller... plage deg. Det er liksom..."
"Nei, du gjør ikke det. Du er ikke til bry."
"Er du sikker?"
"Ja, jeg er sikker," sa han. "Jeg er helt sikker."

Det er ikke ofte jeg gjør det; åpner munnen og forteller ting nesten som de er, selv ikke den korte, mindre detaljerte utgaven. Selv etter alle disse årene i terapi og selv om skammen ikke er der, i alle fall ikke slik som den en gang var, synes jeg fortsatt det er fryktelig vanskelig å snakke om det som gjør vondt - når det virkelig svir. Det er enklere å fortelle hvordan jeg har hatt det, hvordan ting er, hva som har hendt, hvordan det er å kjempe og alt det der, i de øyeblikkene der man har det hele litt på avstand. Det er ikke så vanskelig å SNAKKE om selve spiseforstyrrelsen, men det er problematisk å fortelle HVA den gjør med meg. HVORDAN den påvirker ting og HVORDAN alt det tullet får meg til å føle, hvordan det roter til hodet mitt i blant og ja, alt som hører med. Jeg er fortsatt ikke flink til å snakke om følelsene mine og når jeg prøver å gjøre det med, ja, ta for eksempel mamma, ender det opp med at jeg slenger på telefonrøret uten å si hadet. Jeg er flink til å snakke om meg selv. Men ikke om dette.

I dag ga jeg Matias en lettere utgave av hvordan det er, var, i dag og for tiden. Og selv om det ikke var mer enn et par setninger, så var det godt å ha noen der, noen som fulgte med og som lyttet til ordene mine, selv om det meste bare egentlig er tull og garantert høres helt ekstremt idiotisk ut. Jeg er glad for at det finnes mennesker som forstår at dette er en del av meg og som skjønner at dritt og kaos og tull en del av min "verden" og for meg er det virkelig. I alle fall når ting slår meg i magen med verdens hardeste knyttneve. Selv om det meste av det jeg sliter med kan være uforståelig for mennesker som ikke vet hvordan det er, er det fullstendig realistisk for meg. Det er ikke bare, bare. Det er ikke enkelt. Så mye av meg har vært et helt annet sted enn her og nå i mange år, jeg har stått utenfor mitt eget liv og levd i et indre kaos, flyktet av sted til noe som sakte men sikkert ble det eneste jeg hadde igjen - og da tar det tid å komme tilbake. Jeg har riktig nok stått opp fra de døde, jeg har vendt fra graven og jeg lever livet mitt igjen, men likevel, likevel er det fortsatt så mye som sitter igjen og som er en... ja, nå gjentar jeg meg selv her, men ja, det er en del av det universet jeg lever i. Det er vanskelig å forklare.

Ja, jøss. Jeg er litt usikker på hvordan dagen har vært; den begynte dårlig, jeg forsov meg, hadde ikke lyst til å stå opp, jeg har vært mye sliten og jeg har fått verdens fineste kort av June, jeg har vært litt lei meg - men så har jeg også tilbrakt timevis i stua på internatet sammen med trivelige mennesker og jeg har sett Norske talenter (tre stykker fra skolen min er med), jeg har ledd masse og hatt en fin kveld.
Humøret er bedre og jeg er ganske sikker på at det kommer til å bli ei fin helg. Alice in wonderland i 3D, seminar om Rockens historie, treffe Inger og... Irsk mytologi.