I dag ga datamaskinen min meg nærmest hjerteinfarkt: den fungerte ikke som den skulle, skrudde seg av i det jeg slo den på og ja, jeg trodde den var død for en god stund fremover. Min kjære følgesvenn igjennom ukene på Capio, ferier, timer som går fryktelig sakte, triste dager, gode dager, den første halvdelen av skoleåret - hele prosessen jeg har vært igjennom og dagene i dag - kveld. Det er utrolig hvor avhengig man blir av teknologiske duppeditter.
Til tross for en lettere forkjølelse, lever den nesten som den skal.

Gårsdagen var så som så. Den begynte kjempefint, utviklet seg til noen tårer på puta og ble til slutt ganske så okei.

Dette er en slik dag der jeg får gjort det meste jeg skrev på lista over "søndagens gjøremål" i natt. Jeg har vasket klær, jeg har skrevet pakke og handleliste til Irlandturen, jeg har blitt ferdig med den Irske Mytologien som har tatt en halv evighet, jeg har svart på mail, jeg har ordnet opp i småting som jeg burde ordnet for en stund siden og ting er sånn passe der jeg vil at de skal være. Det føles bra.
I dag føler jeg meg... ja, jeg finner ikke helt det riktige ordet. Flink, kanskje. Jeg stirrer Elefantstemmen inn i øynene, sparker ham i baken, roper tilbake og joda, det fungerer. Han ser på meg med stygge øyne som gjør litt vondt, men han har i alle fall halene mellom beina. I dag får jeg til. Dette er min dag. Dette er en ordentlig søndag i slaskeklær og med håret til alle kanter. En søndag der jeg dusjer lenge i alt for varmt vann, bruker haugevis med bodylotion, lakker neglene røde og trivelige ting.