Det regner, det lukter vår, det er vår og jeg hopper nedover veien til internatet i gummistøvler fra Spar Kjøp som jeg betalte åttini kroner for, billige, svarte hullette gummistøvler med fór inni – gummistøvler som ikke puster, og som gir deg klamme føtter. Fuktige føtter, våte føtter, ja, nesten som om man skulle ha plasket i den dypeste søledammen på veien til barneskolen. Det gjør ingenting, det spiller ingen rolle, jeg bryr meg ikke. Jeg trenger ikke å bry meg; verken om det eller noen andre irriterende småting, det er ikke vits, ikke poeng, ikke nå, ikke nå som det er vår og varmt og jeg kan hoppe nedover veien sånn som jeg gjør nå, uten jakke, glad, fornøyd og tilfreds. For det er jo det jeg er, det er lunsjtid, jeg har spist brødskiver med filadelfiaost og syltetøy og agurk, jeg har drukket kaffe og kanskje litt for mye av det, men det gjør jo ingenting det heller, for jeg er glad, ja, jeg er så glad så glad så glad at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre på internatet, jeg vet ikke hva jeg skal hente, jeg vet ikke hvor eller hvordan eller når da, men jeg bare måtte ut, jeg bare måtte røre på meg, jeg vil ikke sitte stille, jeg er ikke der nå, jeg vil være i bevegelse, jeg vil leve, jeg vil danse, skjønner du? Jeg hopper, halvveis danser og det siver vann inn i hullene på støvlene, føttene er våte og jeg ser farger. Jeg ser så mange farger at jeg holder på å bli blind; de danser fremfor øynene mine, alle på en gang, og jeg, jeg bare er. Jeg ler.





Det regner. Det er varmt, snøen smelter og jeg bryr meg ikke. Jeg driter i det, det spiller ikke noen rolle, det betyr ingenting. Ingenting. Noe er feil, noe er alvorlig galt. Jeg får ikke puste. Jeg klarer ikke å puste. Det har vært noen på innsiden, revet i stykker noen koblinger, stukket hull i lungealveolene og glemt å lappe dem sammen igjen. Innbrudd i systemet. Virusinfeksjon. Drapsforsøk, ja, det er det dét er: drapsforsøk. Kroppen min føles rar. Alt er feil. Alt blir feil; hver eneste setning, hvert eneste ord – ja, til og med hver eneste tegnsetting blir feil. Kommafeil. Punktumfeil. Dårlig. Elendig. Forferdelig. Grusomt. Jeg skjønner ikke, jeg forstår ikke, jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg vil ikke sove, jeg vil ikke være våken, jeg orker ikke føle og jeg orker ikke å ikke føle, jeg har ikke lyst til å være alene og jeg har ikke lyst til å være sammen med noen. Jeg er sint. Det er mye som gjør meg sint. Verden. Lyder. Stillhet. Lukter. Mangelen på lukter. Jeg gjør MEG sint. Jeg er en dritt, ja, jeg er en dritt. Jeg har glemt å sende det forbaskede meldekortet til nav, jeg har glemt det jeg absolutt ikke skulle glemme og nå er det rot i systemet. Kaos. Jeg er kaos, dette er kaos, verden er kaos og alt suser faretruende fort. Bom. Krasj. Stopp. Jeg vil av. Jeg har lukket romdøren hardt igjen. Jeg har meldt meg ut av samfunnet. Jeg skal ligge her, råtne langsomt bort, slik at jeg ikke kan ødelegge noe for noen. Paint it black. Ja, for all del, gjør det. Mal alt svart.




Det regner. Jeg sitter på senga til Caroline og dingler med den ene foten. Jeg tygger på en tyggegummi. Jeg snakker og jeg lytter. Jeg smiler og jeg smiler ikke. Ordene mine er der; hele skalaen. Fra gråtoner til farger. Ikke mer, ikke mindre.