Ti over ti går jeg opp trappene til Åsane legekontor, inn igjennom dørene og plasserer meg på den stolen jeg alltid sitter på, i løpet av de minuttene jeg tilbringer på venterommet. Det er en vane jeg har: i terapitimene og timene hos legen, sitter jeg alltid på den samme stolen. Det samme stedet. På kontorene, på venterommet, på klasserommet, ved spisebordet hjemme og i noen perioder bruker jeg alltid det samme toalettet av de som finnes både på skolen og internatet. Kanskje er det et av disse spesielle mønstrene jeg har lagt til i løpet av årene som har gått, kanskje ikke.


Det er de samme spørsmålene som alltid, de samme ordene som raser av sted alt fra jeg går over dørstokken og setter meg ned. Ord som kommer og går mens legen skriver på datamaskinen etter hvert som jeg snakker. Hei, Annika. Hvordan går det? Hvordan er humøret for tiden? Svinger det mye? Maten da? Spiser du som du skal? Drikker du nok? Hvor mye væske får du i deg? Henger du med på skolen? Deltar du? Hvordan er sosiallivet? Får du skrevet noe? Enn det da? Og det eller det eller det? Jeg svarer så godt jeg kan, er ærlig på alle mulige måter og prøver virkelig å få frem det som er viktig. Hvis man skal få noe ut av timene, så må man snakke. Sånn er det. Ja, og så er det dommedag, da. Den første på flere uker og selv om jeg har blitt flink til å akseptere tingenes tilstand, er det ikke det enkleste jeg gjør. Jeg er veldig redd for at noe skal være galt.

Et eller annet sted mellom alle ordene, tall, spørsmål, snakk om å ta en beintetthetsprøve for å sjekke risikoen for beinskjørhet (noe man er i faresonen for når man har en spiseforstyrrelse pga. mangel på kalsium), resept på noen sovetabelletter som forhåpentligvis vil gi meg en god natts søvn i Irland, får jeg plutselig lyst til å gråte. Jeg vet ikke hvorfor. Ja, ja. Jeg tar blodprøver og forlater legesenteret med kun en tanke i hodet: ”nå skal jeg spise lunsj. Uten å tenke. Bare gjøre. Bare handle. Og du, Elefantstemmen, kan si hva det enn måtte være. Jeg hører ikke på deg.”

Jeg raser inn på Åsane storsenter, fort, løp, ikke tenk, og jeg er klar, jeg er klar til å hoppe i det som er vanskelig og gjøre noe jeg ikke er så flink til. Det oppstår selvfølgelig et problem: strømmen på kjøpesenteret har gått og alle butikkene er ute av drift. Det kunne ikke kommet på et mindre passende tidspunkt: jeg er så klar for å gjøre det motsatte av det Elefantstemmen gnåler om, så bestemt på å utfordre monsteret og jobbe for harde livet. Dessuten er jeg sulten. Det neste alternativet er Ikea og jeg trosser regnvær, løper forbi den proppfulle parkeringsplassen utenfor senteret, går opp trappene, inn på kafeen, kjøper mat, vann, VG, ned ved et bord, gaffelen i hånden, dagens nyheter på bordet fremfor meg og klar – ferdig – spis. Jeg spiser og jeg føler meg nesten litt dum der jeg sitter, nærmest kaster i meg maten, tygger og svelger på autopilot – som om jeg aldri skulle ha smakt mat på veldig lenge. Men jeg driter i det, gir blaffen i alle lunsjmenneskene som sitter rundt om kring, skraper fatet og forlater stedet.

Klapp, klapp på skulderen.




I dag har jeg handlet inn de siste småtingene jeg trenger å ha med meg til Irland. Dagbok, reisedagbok og ei notatblokk til å skrive ”dagens tekst” i. Hver eneste dag i løpet av de tolv vi skal tilbringe på øya, skal vi skrive noe. Tekster med innleveringsfrister og jeg kjenner at det blir godt. Tidsfrister, tidspress. Akkurat sånn som jeg liker det og for øyeblikket passer det meg perfekt: jeg har hodet fullt av historier som jeg ikke får ut fordi jeg ikke har ork eller energi til å gjøre det helt på egenhånd. Kofferten er nesten ferdigpakket, omentrent fylt til randen som vanlig og jeg har stappet både Nutridrikk, noe pålegg og andre ting som jeg anser som nødvendig. Nå er jeg klar. Jeg har gjort det nødvendige; jeg tar ansvar for meg selv og gjør det jeg vet jeg må og burde. Sånn er det. Sovepiller, mat – medisiner, medisiner.

Det har alt vært en lang dag og jeg er fryktelig sliten. Resten av kvelden skal jeg spille litt The Sims sammen med Caroline, ringe mamma og ta tidlig kveld. Jeg trenger det.

Hei, Dublin! Hei, Irland!