Et klapp på skulderen når ryggen henger. En klem når blikket flakker. Lette berøringer på kinnet når leppa henger mot brystet. Pjusking i håret og ledinge fang når kroppen er sliten. Et bank på romdøren når dagene blir lange og hodet tungt. Noen å gå på butikken sammen med når man trenger en tur ut og ikke noen steder å gå. Noen å snakke i telefonen med når veggen er faretruende nær. Noen som fremkaller latter på dager der tårene svir bak øyelokkene. Noen å le sammen med på gode dager. Noen å danse sammen på lørdager. Noen å krype under pledd sammen med. Noen å se film sammen med. Noen å sitte sammen med i stua, være sosial og usosial på samme tid på hver sin datamaskin. Noen som er der. Alltid.

"Kan jeg få lov til å whine litt til deg?" spurte jeg forsiktig da jeg og Matias var alene igjen på klasserommet.
"Ja, selvfølgelig," svarte han. 
"Det er ikke en selvfølge det. Jeg bare... Nei. Kan jeg få si alle de tingene som folk synes er fullstendig latterlig og patetisk? De tingene bare jeg synes men som ingen andre ser eller mener?"
"Ja."
"Er du sikker? Jeg har ikke lyst til å... gjøre noe verre eller være til bry eller... plage deg. Det er liksom..."
"Nei, du gjør ikke det. Du er ikke til bry."
"Er du sikker?"
"Ja, jeg er sikker," sa han. "Jeg er helt sikker."

Det er ikke ofte jeg gjør det; åpner munnen og forteller ting nesten som de er, selv ikke den korte, mindre detaljerte utgaven. Selv etter alle disse årene i terapi og selv om skammen ikke er der, i alle fall ikke slik som den en gang var, synes jeg fortsatt det er fryktelig vanskelig å snakke om det som gjør vondt - når det virkelig svir. Det er enklere å fortelle hvordan jeg har hatt det, hvordan ting er, hva som har hendt, hvordan det er å kjempe og alt det der, i de øyeblikkene der man har det hele litt på avstand. Det er ikke så vanskelig å SNAKKE om selve spiseforstyrrelsen, men det er problematisk å fortelle HVA den gjør med meg. HVORDAN den påvirker ting og HVORDAN alt det tullet får meg til å føle, hvordan det roter til hodet mitt i blant og ja, alt som hører med. Jeg er fortsatt ikke flink til å snakke om følelsene mine og når jeg prøver å gjøre det med, ja, ta for eksempel mamma, ender det opp med at jeg slenger på telefonrøret uten å si hadet. Jeg er flink til å snakke om meg selv. Men ikke om dette.

I dag ga jeg Matias en lettere utgave av hvordan det er, var, i dag og for tiden. Og selv om det ikke var mer enn et par setninger, så var det godt å ha noen der, noen som fulgte med og som lyttet til ordene mine, selv om det meste bare egentlig er tull og garantert høres helt ekstremt idiotisk ut. Jeg er glad for at det finnes mennesker som forstår at dette er en del av meg og som skjønner at dritt og kaos og tull en del av min "verden" og for meg er det virkelig. I alle fall når ting slår meg i magen med verdens hardeste knyttneve. Selv om det meste av det jeg sliter med kan være uforståelig for mennesker som ikke vet hvordan det er, er det fullstendig realistisk for meg. Det er ikke bare, bare. Det er ikke enkelt. Så mye av meg har vært et helt annet sted enn her og nå i mange år, jeg har stått utenfor mitt eget liv og levd i et indre kaos, flyktet av sted til noe som sakte men sikkert ble det eneste jeg hadde igjen - og da tar det tid å komme tilbake. Jeg har riktig nok stått opp fra de døde, jeg har vendt fra graven og jeg lever livet mitt igjen, men likevel, likevel er det fortsatt så mye som sitter igjen og som er en... ja, nå gjentar jeg meg selv her, men ja, det er en del av det universet jeg lever i. Det er vanskelig å forklare.

Ja, jøss. Jeg er litt usikker på hvordan dagen har vært; den begynte dårlig, jeg forsov meg, hadde ikke lyst til å stå opp, jeg har vært mye sliten og jeg har fått verdens fineste kort av June, jeg har vært litt lei meg - men så har jeg også tilbrakt timevis i stua på internatet sammen med trivelige mennesker og jeg har sett Norske talenter (tre stykker fra skolen min er med), jeg har ledd masse og hatt en fin kveld.
Humøret er bedre og jeg er ganske sikker på at det kommer til å bli ei fin helg. Alice in wonderland i 3D, seminar om Rockens historie, treffe Inger og... Irsk mytologi.