I går var pappa og jeg på møte med NAV og jeg vet ikke helt hva som kom ut av det. Meste parten av de åttifem minuttene jeg, pappa og saksbehandleren min, satt på et møterom, ble brukt til at saksbehandleren min fortalte hvor firkantet systemet er og at hun lette med ”lupe” etter noe, gudene må vite hva det skulle være. Jeg fikk en god innføring i at målet deres var å få folk ut i jobb og at alt ville vært så mye lettere hvis jeg var 26 år. Dessverre er jeg ikke 20 engang, noe som tydeligvis gjør ting fryktelig vanskelig. I alle fall når det kommer til utdanning, NAV og penger. Jeg gikk ut av rommet med et skjema som jeg skal fylle ut med ting jeg liker og hva jeg kunne tenkt meg å jobbe med, og som deretter skal sendes tilbake til denne saksbehandler dama. Og pappa, vel, han hadde med seg et ark med oversikt over alle de menneskene vi må få informasjon og bekreftelser fra. Jeg håper og tror at pappa fikk litt mer ut av dette møtet enn det jeg gjorde.


Så nå gjelder det bare å vente, da. Gå rundt i grøten, fylle ut papirer, vente på svar, vente på ditt og vente på datt. Vente på at noe skal skje slik at jeg slipper å bekymre meg mer for denne skolegreia og fremtiden.