12.mars pakket jeg sakene mine og dro på den mye omtalte turen til Irland. JA, jeg var fryktelig usikker på om jeg kom til å greie all den reisingen hit og dit - mest med tanken på mat. Det går helt fint å dra til utlandet og tilbringe tid på et sted men det å skulle reise rundt... vel, ja, jeg var redd for hvordan det kom til å bli. Kanskje fordi jeg tenktelitt på sist sommer, da familien min og jeg dro på bilferie i Sverige og ting ikke gikk så brasom jeg trodde det ville gjøre. Begynner jeg først å rote med ting, trenger jeg hjelp til å kommeinn på rett spor igjen. Heldigvis har jeg et bra opplegg i Bergen og det er betryggende.

Uansett. Ja, turen var vanskelig og krevende, men også veldig fin på samme tid. De gode sidene og

øyeblikkene veide opp for de som ikke var så fine, noe som gjorde slik at det alt i alt var en bra tur.

Det er ikke bare - bare å forholde seg til tolv andre mennesker i fjorten dager; sove sammen med dem,

spise sammen med dem, forholde seg til alle de forskjellige personlighetene som finnes og alt som hører

med. Det er mange man må ta hensyn til og det er mye man må forholde seg til. Det sier seg selv at det er krevende. Jeg brukte uhorvelig med tid og energi på å henge med i matsvingene, spise som jeg skal og det krevde mye planlegging, innkjøp og all verdens for å få det til. Noen dager var ikke så mye å rope hurra for og det var øyeblikk som var langt fra morsomme. MEN jeg er så heldig at jeg har gode venner å tilbringe tid sammen med, mennesker som kjenner meg og som gjør meg i godt humør selv på dårlige dager. Som dere ser er jeg fortsatt fullstendig levende, jeg kom meg helskinnet igjennom turen og det var en fantastisk tur med mange gode opplevelser.

Ferdigpakket og klar til å forlate internatet med et

snev av reisenerver og alt som hører med.