La Vita é Bella: Tiden etterpå.

tirsdag

Tiden etterpå.

3/30/2010 08:01:00 p.m. | Lagt inn av Annika |

Nå, tiden etter Capio, er det mange ting som plutselig har gått opp for meg. Det var først like før vinterferien at jeg forsto noe jeg kanskje burde forstått for lenge siden, noe jeg også etter mye om og men klarte å innrømme både for meg selv og for behandleren min i Bergen. Jeg gjorde mange feil under behandlingen min. Jeg tok valg som jeg nå, i ettertid, ser at jeg kanskje ikke burde gjort. Det er råd jeg burde fulgt og handlinger jeg skulle gjort mens jeg var på Capio, slik at jeg ble ferdig med det. Men av og til tror man selv at man vet hva som er best for en selv, og der og da virket de tingene jeg valgte å gjøre fornuftig. Jeg er et slikt menneske som liker å tro at alt går greit. Jeg innbiller meg selv at jeg klarer, får til og fikser det som måtte fikses. Slik er det selvfølgelig ikke og, som for folk flest, går det ikke alltid greit. Det er tøft og vanskelig å jobbe mot en spiseforstyrrelse og veien er fryktelig lang, men den er verdt å gå. Alle de tårene man har grått og alt det man går igjennom underveis, er bare småbagateller tatt et liv med en spiseforstyrrelse i betraktning. Dessuten veier alle de gode øyeblikkene, de fine timene, dagene og kanskje ukene, opp for alt det som ikke er så bra.

Uansett. For meg, og helt sikkert for mange andre, krever det litt for å kunne se og innrømme sine egne feil i noen sammenhenger. Spesielt når man allerhelst bare vil grave det ned og late som om problemet eller hva det måtte være, ikke eksisterer.

Det har seg nemlig slik: jeg var veldig syk da jeg ble innlagt og under oppholdet mitt gikk jeg opp mange og livsnødvendige kilo. Dette var og er, som alle andre med en spiseforstyrrelse vet, en veldig vanskelig og vond prosess. Jeg gikk ikke mer opp enn noen få kilo før vekta stabiliserte seg og deretter drakk jeg næringsdrikker i tillegg til matprogrammet, mer eller mindre frivillig, for å gå videre opp i vekt. Naturligvis likte jeg det ikke, ikke fordi næringsdrikkene smaker vondt men fordi jeg var fullstendig klar over hvorfor jeg drakk dem. Men så visste jeg også at det var nødvendig, det var og er den eneste veien å gå hvis man vil bli frisk: man kan ikke være radmager og frisk på samme tid. Det går ikke. Og så lenge man er opphengt i å være ekstremt tynn, nei, da er man heller ikke frisk.

Vel. Jeg drakk disse næringsdrikker i evigheter. Det virket i alle fall slik; hver eneste gang jeg kom til Capio, skrev behandleren min ”2 næringsdrikker” eller ”3 næringsdrikker” pr. dag på behandlingsplanen min. Uansett hvor mye jeg drakk dem, følte jeg at det aldri ble godt nok. Hensikten med næringsdrikkene i tillegg til maten, er rett og slett å komme seg opp i vekt, for så å ta dem bort igjen når man har kommet dit at man ikke lengre har behov for dem. Jeg drakk næringsdrikkene i de periodene jeg tilbrakte på Capio, men siden jeg bare var der ei uke av gangen den siste tiden, klarte jeg aldri å komme meg helt til topp. Selv om jeg fikk gode karakterer på Capio – vitnemålet, fikk jeg ikke de aller beste karakterene på den siste eksamen. Jeg ble faktisk… lei meg.

I dag angrer jeg på at jeg ikke gjorde meg helt ferdig med vektoppgangen. Det ville gjort ting enklere og det hadde vært ute av systemet for lenge siden. Det er bedre sånn: hoppe i det, uten å tenke for mye over ting og tang og la det gå sin gang – i stedet for å tviholde fast i noe man vet ikke varer.

Hadde jeg forstått og visst det jeg vet nå, ville jeg gjort ting litt annerledes. For hvis det er noe jeg angrer på, noe jeg skulle endret på, så er det nettopp det: jeg skulle gjort meg helt ferdig med vektoppgangen mens jeg var i behandlingen der. Det er lettere å gjøre det i trygge rammer som f.eks en institusjon, der man har mennesker rundt seg hele tiden og som stryker deg over håret når livet er vondt og vanskelig. Hvis dere vil ha et tips fra meg: gjør dere ferdig med vektoppgangen når dere er innlagt. Det er mye enklere. For min del er det for sent å gjøre nettopp det og jeg må ordne opp i det selv. Men med litt støtte og hjelp fra det apparatet jeg har rundt meg, klarer jeg det nok.

Jeg er fortsatt usikker på hvordan det blir med denne bloggen, men fremtil jeg bestemmer meg kommer jeg til å fortsette. Vi får se.