onsdag
Lyder fra Irland: mail til familien.
3/17/2010 10:32:00 p.m. | Lagt inn av
Annika |
Rediger innlegg
Rediger innlegg
mail, skrevet til familien min. Bilder fra Irland og annet kommer når jeg er tilbake på norsk jord.
Hei hei!
Siden jeg klarte å glemme av klokkeslettet når vi skulle møte opp til teateret, fikk jeg plutselig masse tid både til å skrive mail og til å pakke/rydde. Vi reiser fra Dublin i morgen, skal innom en by som heter Galway før vi havner på Inis Oirr som er ei lita øy ute i havet. Med tanken på hvor mye det blåser her i storbyen, tør jeg ikke tenke på hvordan det er der ute.
For øyeblikket bor vi på et svært lytt hostel i sentrum av Dublin. Her bor det folk fra hele Europa og ellers rundt om kring i verden, og det er tydelig at vi kommer fra forskjellige kulturer. Noen dundrer høylytt på dørene klokken halv åtte på morningen, ikke at det plager meg - for på den tiden sitter jeg og enkelte andre morgenfugler i korridoren og skriver på dagens tekst, slik at vi ikke skal forstyrre de få som sover. Noen vandrer rundt i gangene i boxer og viser alle de hårete magene sine, andre skyller ikke ned etter seg på toalettet og enkelte vasker ikke hendene etter de har vært på do.
Vi dusjer i bittesmå dusjer med sånne trykknapper som det er på bassenget - forskjellen er bare det at dusjstrålen er veldig, veldig hard og man må trykke på knappen hele tiden hvis man vil at vannet skal renne. Dessuten er vannet ganske kaldt, og her må man trykke på knappen for å få det varmere. Det finnes ingen temperaturregulering. MEN! Det er slike "båser", slik at man får litt privatliv (noe som er mangelvare her), så jeg skal ikke klage.
På vasken er det to kranelignende ting. En for varmt vann og en for kaldt. Her må man også trykke for å få vann, og vannet renner i omentrent et halvt sekund eller så. Det er litt vanskelig å tørke hendene sine, for den greia som blåser varmluft er delvis ute av funksjon. Det har selvfølgelig sin sjarm det også.
Frokosten her er svært eksklusiv. Hvitt eller brunt brød (som også er hvitt, bare med en litt brunere farge i kantene), syltetøy (jeg vet enda ikke hvilken smak det er) med en herlig aroma av stivelse, ordentlig god ta-litt-vann-pluss-pulver-og-rør kaffe og... Ja, noe som ligner på kornblanding. Vi er så privilegerte at vi kan velge mellom tykk appelsinjuice med fruktkjøtt, melk og vann.
Og ellers sover hele klassen på samme rom; vi er tolv stykker, så ryddigheten, luftkvaliteten og søvnkvaliteten er det ingenting å si på. Siden jeg sover på den såkalte "hemsen" og har nesten et slags soverom, får jeg all den gode natteoksygenen opp dit. Det må jo sies at når jeg våkner hver eneste morgen, føles det ut som jeg har slått hodet i veggen i løpet av natten. For alt jeg vet kan det hende at jeg har gjort det. Muligheten er der.
Det har gått i ett siden vi kom hit og det kommer det nok til å gjøre resten av turen også. Vi har vært på gåturer her og der - sett på gamle statuer av fortidens forfattere - Irlands store stoltheter og helter, besøkt et bokmuseum, kjørt spøkelsesbuss og vært med på å rane en grav (...det var i alle fall det det sto på den lappen som beskrev hvordan turen var, men i virkeligheten var det bare et hull med en pinne som bar en maske oppi)... vi har fått høre de samme historiene om de samme forfatterne ganske så mange ganger. Vi har vært på en vikingbussbåttur sak og det var så kaldt at jeg trodde min siste time var kommet. Vi har vært på en fantastisk konsert, tatt bilder og i dag ventet jeg, Caroline og Siren i over 2 timer på å se en parade som varte i 1. Dere kan tro ryggen min hadde det fint etterpå!
Inne i mellom leker jeg kelner for å se hvor mange måltider jeg klarer å balansere på et brett, for her er det balanseregelen som gjelder. Takk og lov for at jeg har fått god opplæring på Capio. Hadde jeg ikke hatt det, ville jeg nok snublet og falt for lenge siden. Det er ikke veldig lett, for å si det sånn - men jeg har tatt med meg næringsdrikker som jeg svelger så det suser etter. Ingen grunn til store bekymringer! I går var jeg til og med apoteket for å handle noen nye, jeg holder på å gå tom. Jeg måtte bruke mine svært gode kunnskaper i engelsk (som om jeg vet hva næringsdrikker heter på engelsk!!??!??!), dra frem en tom beholder og forklare på en halveis forståelig måte hva jeg var ute etter. Heldigvis forsto hun dama i kassa, hun var riktig så trivelig, og fant frem fire rare greier med vaniljesmak. De smaker ordentlig rairai og hællane i taket, noe alle de andre også har gjort - det er godt og varmt nede i kofferten min.
Og ellers..
skriver vi. En tekst hver bidige dag med innleveringsfrist 1000 dagen derpå. Jeg får skrevet ganske mye og det er egentlig litt godt å skrive noe annet enn blogg og elendige dikt.
Dessuten har jeg fått meg en sommerfugl på venstre skulder, men det er dere ikke så begeistret for, så det hadde jeg vel egentlig ikke trengt å skrive. Men nå gjorde jeg det likevel. Hehehehehe.
Alt i alt er det en veldig fin tur og jeg stortives i Dublin. Jeg har, utrolig nok, fortsatt plass i kofferten.
Er hjemme om ca. ei uke!
Klemmer fra Annika
Ps. hvis jeg har skrevet dette slik at det virker som om alt er dritt og sånn, så må jeg bare si at det er det ikke. Jeg er glad for at jeg ikke ble igjen hjemme.
Hei hei!
Siden jeg klarte å glemme av klokkeslettet når vi skulle møte opp til teateret, fikk jeg plutselig masse tid både til å skrive mail og til å pakke/rydde. Vi reiser fra Dublin i morgen, skal innom en by som heter Galway før vi havner på Inis Oirr som er ei lita øy ute i havet. Med tanken på hvor mye det blåser her i storbyen, tør jeg ikke tenke på hvordan det er der ute.
For øyeblikket bor vi på et svært lytt hostel i sentrum av Dublin. Her bor det folk fra hele Europa og ellers rundt om kring i verden, og det er tydelig at vi kommer fra forskjellige kulturer. Noen dundrer høylytt på dørene klokken halv åtte på morningen, ikke at det plager meg - for på den tiden sitter jeg og enkelte andre morgenfugler i korridoren og skriver på dagens tekst, slik at vi ikke skal forstyrre de få som sover. Noen vandrer rundt i gangene i boxer og viser alle de hårete magene sine, andre skyller ikke ned etter seg på toalettet og enkelte vasker ikke hendene etter de har vært på do.
Vi dusjer i bittesmå dusjer med sånne trykknapper som det er på bassenget - forskjellen er bare det at dusjstrålen er veldig, veldig hard og man må trykke på knappen hele tiden hvis man vil at vannet skal renne. Dessuten er vannet ganske kaldt, og her må man trykke på knappen for å få det varmere. Det finnes ingen temperaturregulering. MEN! Det er slike "båser", slik at man får litt privatliv (noe som er mangelvare her), så jeg skal ikke klage.
På vasken er det to kranelignende ting. En for varmt vann og en for kaldt. Her må man også trykke for å få vann, og vannet renner i omentrent et halvt sekund eller så. Det er litt vanskelig å tørke hendene sine, for den greia som blåser varmluft er delvis ute av funksjon. Det har selvfølgelig sin sjarm det også.
Frokosten her er svært eksklusiv. Hvitt eller brunt brød (som også er hvitt, bare med en litt brunere farge i kantene), syltetøy (jeg vet enda ikke hvilken smak det er) med en herlig aroma av stivelse, ordentlig god ta-litt-vann-pluss-pulver-og-rør kaffe og... Ja, noe som ligner på kornblanding. Vi er så privilegerte at vi kan velge mellom tykk appelsinjuice med fruktkjøtt, melk og vann.
Og ellers sover hele klassen på samme rom; vi er tolv stykker, så ryddigheten, luftkvaliteten og søvnkvaliteten er det ingenting å si på. Siden jeg sover på den såkalte "hemsen" og har nesten et slags soverom, får jeg all den gode natteoksygenen opp dit. Det må jo sies at når jeg våkner hver eneste morgen, føles det ut som jeg har slått hodet i veggen i løpet av natten. For alt jeg vet kan det hende at jeg har gjort det. Muligheten er der.
Det har gått i ett siden vi kom hit og det kommer det nok til å gjøre resten av turen også. Vi har vært på gåturer her og der - sett på gamle statuer av fortidens forfattere - Irlands store stoltheter og helter, besøkt et bokmuseum, kjørt spøkelsesbuss og vært med på å rane en grav (...det var i alle fall det det sto på den lappen som beskrev hvordan turen var, men i virkeligheten var det bare et hull med en pinne som bar en maske oppi)... vi har fått høre de samme historiene om de samme forfatterne ganske så mange ganger. Vi har vært på en vikingbussbåttur sak og det var så kaldt at jeg trodde min siste time var kommet. Vi har vært på en fantastisk konsert, tatt bilder og i dag ventet jeg, Caroline og Siren i over 2 timer på å se en parade som varte i 1. Dere kan tro ryggen min hadde det fint etterpå!
Inne i mellom leker jeg kelner for å se hvor mange måltider jeg klarer å balansere på et brett, for her er det balanseregelen som gjelder. Takk og lov for at jeg har fått god opplæring på Capio. Hadde jeg ikke hatt det, ville jeg nok snublet og falt for lenge siden. Det er ikke veldig lett, for å si det sånn - men jeg har tatt med meg næringsdrikker som jeg svelger så det suser etter. Ingen grunn til store bekymringer! I går var jeg til og med apoteket for å handle noen nye, jeg holder på å gå tom. Jeg måtte bruke mine svært gode kunnskaper i engelsk (som om jeg vet hva næringsdrikker heter på engelsk!!??!??!), dra frem en tom beholder og forklare på en halveis forståelig måte hva jeg var ute etter. Heldigvis forsto hun dama i kassa, hun var riktig så trivelig, og fant frem fire rare greier med vaniljesmak. De smaker ordentlig rairai og hællane i taket, noe alle de andre også har gjort - det er godt og varmt nede i kofferten min.
Og ellers..
skriver vi. En tekst hver bidige dag med innleveringsfrist 1000 dagen derpå. Jeg får skrevet ganske mye og det er egentlig litt godt å skrive noe annet enn blogg og elendige dikt.
Dessuten har jeg fått meg en sommerfugl på venstre skulder, men det er dere ikke så begeistret for, så det hadde jeg vel egentlig ikke trengt å skrive. Men nå gjorde jeg det likevel. Hehehehehe.
Alt i alt er det en veldig fin tur og jeg stortives i Dublin. Jeg har, utrolig nok, fortsatt plass i kofferten.
Er hjemme om ca. ei uke!
Klemmer fra Annika
Ps. hvis jeg har skrevet dette slik at det virker som om alt er dritt og sånn, så må jeg bare si at det er det ikke. Jeg er glad for at jeg ikke ble igjen hjemme.
Etiketter:
Livet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Bloglovin'
3 kommentarer:
Høres ut som en fin, men annerledes tur.
Bodde på et lignende hostell da jeg var i NY med folkehøgskolen for noen år siden, men vi var "bare" 6 stk som delte rom.
Oi! Det er skummelt med de tatoveringene. Vi har begge ei på håndleddet for å minne oss på hvorfor vi ikke skal gi opp. Nå har du tatt en sommerfugl på skuldra, og for et par uker siden bestilte jeg tatoveringstime til å ta en sommerfugl i nakken.
Fint å høre fra deg og at ting fungerer...
Go tur vidre
Gleder oss til å se deg snart
klem Mamma