Noe av det fineste som finnes er de øyeblikkene der jeg og meg er ett. De øyeblikkene der jeg henger sammen med hele meg; kropp, hode, sjel og alt annet på samme tid. De øyeblikkene der jeg ser meg selv akkurat slik som jeg er, om kanskje ikke helt - så i alle fall nesten, det andre ser når de ser på meg. Akkurat det vet man aldri, men likevel. Disse, nok en gang øyeblikkene, er slike man må pakke varsomt inn i en uknuselig boks, gjemme dem på et trygt sted (som man ikke glemmer) og ta dem frem igjen når man har behov for det. Bare for å se og minne seg selv på, spesielt de dagene der man tviler mest på hva det enn måtte være, at det faktisk går an. Det er mulig.

Jeg hadde et slikt øyeblikk da jeg gikk ut av dusjen for en liten stund siden og sto fremfor speilet. Et sånt der forbauset: "åh, så dette er altså meg ja. Okei. Så det er sånn jeg ser ut, ja. Oi." Ikke negativt på noen som helst måte, bare rart. Spesielt siden den o'mindre kjære følges"vennen", Elefantstemmen, satt på toalettlokket, dyppet tærne i vannet fra dusjen og som vanlig: sendte meg verdens styggeste blikk. Drittsekk. Men akkurat der og da var det kanskje litt fint at han var tilstedet, for jeg, vel, jeg så på ham og lo. "Du lyver. Alt du forteller meg at jeg er, er løgn. Jeg ser det ikke så ofte som jeg skulle ønske, men jeg ser det nå. Jeg ser det og det jeg ser NÅ er VIRKELIG. Pell deg vekk."

Det har vært en bra dag.

...den Irske mytologien ligger fortsatt der nesten urørt og jeg har nesten ikke sett på den

og