Det er onsdag.

"Jeg tror kanskje du trenger å hvile litt, Annika," sier hun, i det jeg har krøpet sammen i trestolen med blått setetrekk som jeg alltid sitter på når det er tid for å skrive ny behandlingsplan. "Tja. Jeg kjenner meg ikke spesielt sliten akkurat," sier jeg, "jeg fungerer alltid. Selv da jeg var på mitt aller tynneste og jeg var dårlig i kroppen, fungerte jeg. Jeg har aldri ramlet om, alltid kunne gjøre noen ting - så jeg vet ikke. Men jeg kan jo ikke kjenne mine egne signaler, så..."
"Kanskje du trenger det likevel."

Kontoret er uforandret; det er akkurat slik som det var da jeg gikk fra forrige samtale for over fem uker siden, og det er nesten som om jeg aldri har vært bortreist. Vi snakker sammen om sommerferien og jeg forteller så godt det lar seg gjøre; nevner alle gangene jeg har igjen fått kjenne på den skrekkelige håpløsheten og det som burde vært dempet i løpet av disse sju månedene som har gått.

"Går det over?" spør jeg. Noen ganger mister man litt troen på at det kommer til å gjøre det, selv om man innerst inne vet at det er mulig. Jeg er fullstendig klar over det, men av og til glemmer man det som er viktigst å fokusere på.
"Ja, det gjør det. Men min erfaring er at det tar lang tid, og man må ta tiden til hjelp," svarer hun, fornuftig som dette kvinnemennesket er.
"Jeg er så uttålmodig."
"Ja, jeg skjønner det. Kanskje du burde bli litt snillere mot deg selv, klappe deg på skulderen for den jobben du har gjort, se på alle de forandringene du har gjort såpass raskt - og alle de tingene du har fått til. Senke skuldrene litt og være stolt av deg selv."
"Dommeren i hodet er så streng."

Egentlig er det litt unødvendig av meg å fortelle det, for hun vet det alt, og gir meg den responsen som jeg alt visste ville komme. Hun vet, hun kjenner til det, det evige strebet med å bli fort ferdig, være flink, være rask og være på beina fortere enn det er mulig. Jo, hun har rett i det også som så mange andre ting.

Etter det som ble slengt midt i fleisen på meg i morges, gjør slik at hun er beinhard på denne herlige Frisubin- greia. Jeg har kanskje ikke vært så flink.

"Hva tenker du?"
"Selvfølgelig vil jeg ikke. Har du noen andre alternativer da?" spør jeg.
"Egentlig er jeg åpen om det meste," sier hun.
"Pøh. Hvilke andre alternativer er det liksom da?"
"Nei..."
"Der ser du," hvisker jeg, "Det er nøyaktig det jeg skjønte."
"Men du vet," fortsetter jeg, "du vet at jeg nå kommer til å gnåle om hvordan det kommer til å bli inni meg, du vet hvordan jeg kommer til å kjenne kreftsvulsten, og du vet at jeg ikke har noe lyst."

Det er ikke noe alternativ. Man må hvis man skal komme seg videre, og ja, jeg har holdt igjen og holdt igjen. Hun snakker og snakker, og noe av det høres ut som BLABLABLA i ørene mine, spiseforstyrrelsens stemme, elefanthylets grusomhet og giftige ord, og joda, jeg vet hva som er rett. Jeg vet jo det.

"Åh, noen ganger er du så ufattelig sinnsykt teit," jeg himler med øynene og rister på hodet. Det resulterer i en latterkrampe fra hennes side av skrivebordet, og hun ler så høyt at, til og med jeg, må trekke på smilebåndet.
"Ja, du kan få sagt det."

Timen tar slutt, og så står jeg der igjen, med et papir i hånden der det står svart på hvitt: "3 stykker om dagen." 3 par frisubin, og jeg gleder meg allerede. Det må bare være sånn, uansett om det kommer til å bli forferdelig.

Tilbake innenfor dørstokken, tilbake på rom 206, tilbake til tryggheten, beskyttelsen, råd og samtaler, tilbake til medmenneskeligheten og klemmer når man trenger det. Tilbake til det skumle og vonde, som også skal være det, fordi det er sånn det er. Tilbake til det stedet der man skal lære seg MATematikk, der man etterhvert skal forstå at det ikke er skummelt å spise enkelte matvarer - tilbake til det stedet som har hjulpet meg tilbake til livet.

Jeg og jentene mine, de jeg er i leiligheten sammen med, har skvist hverandre i en trekant-klem, vi har snakket sammen og spist kveldsmat. Jeg har klemt favoritt-personalet som, hurra, var på jobb i dag.

Det er ikke så ille, det går bra. Jeg ser fram til å treffe behandleren min, for jeg trenger virkelig den der lufteventilen.
I morgen er det full fest med å få tallene slengt i fleisen og blodprøver.

Denne gangen har jeg med meg den sorte lille kofferten som jeg fikk i konfirmasjonsgave av gudmoren min, for fire år siden. Jeg trenger ikke noe større; jeg skal bare være der i syv dager - og alt jeg skal er å ha noen samtaler, gråte litt, være sammen med jentene i leiligheten og ta med meg resten av tingene mine som ligger der tilbake til Tromsø. Jeg tror det blir lenge til jeg skal til Fredrikstad igjen, og jeg kommer aldri (for håpentligvis) til å være der åtte uker i strekk en gang til. Hvis det er opp til meg, og det er det jo, skal jeg gjøre så godt jeg kan.

I dag drar jeg til Fredrikstad igjen, og jeg vet ikke hva jeg tenker om det. Jeg tror ikke jeg tenker noen ting som helst, topplokket er nesten helt tomt for ting og tank, bortsett fra det bittelille suget etter nikotin - jeg har vært snusfri i to og en halv dag, og har egentlig sluttet. Egentlig. Det eneste som kommer i veien for det prosjektet er denne turen til Fredrikstad, og jeg tror jeg trenger en liten dose nikotin for å komme meg igjennom denne uka som jeg vet at, bedre enn noen gang, kommer til å bli veldig, veldig vond. Men man skal jo ikke ta alle sorgene på forskudd.

Selv om maten har gått ganske så bra en god stund, selvfølgelig går det i bølgedaler, og selv om kroppen er stabil - noe som er en lettelse, har det ikke forhindret at tilstanden min har vært uutholdelig i blant. Det er grusomt men heldigvis vet jeg at det går over, og hver dag er ikke like vond som andre. Jeg gleder meg over det, synes at det er fryktelig fint å se de gode tingene selv på dårlige dager og faktisk fungere godt de øyeblikkene der det stormer så verst. For ett år siden +/- ville jeg meldt meg ut av samfunnet, så, ja, jeg er stolt av meg selv fordi jeg er kommet så veldig, veldig langt.

Egentlig var det ikke alt dette jeg skulle skrive om. Jeg husker ikke hva jeg hadde i tankene da jeg begynte å trykke inn saker og ting på tastaturet, men det spiller ingen rolle. Flyet mitt går klokken 1400, så jeg må pakke siste rest og finpusse litt i kantene. I dag spiste jeg Hapå, eller hvordan det skrives, som pålegg til frokost, og det er sånn ca. en av de få tingene der jeg virkelig har utfordret meg selv på ei lita stund. Og vet dere hva? Jeg liker å kunne spise ting jeg synes er godt!!!!!

Likevel: jeg gruer meg litt, har et snev av hjertebank og kaotisk topplokk, men... så er det vel sånn at når man er redd for å dra tilbake - det er da man trenger det mest.

Jeg har vært på ikke mindre enn to shoppingrunder med foreldrene mine for få tak i diverse turutstyr til Begen: en med mamma og en med pappa. Forskjellen mellom disse handleturene er enorme; pappa løper som en tulling og slenger den ene turbuksa etter den andre, mens mamma ser på bikinier og tusler innom andre butikker underveis.

En runde med pappa ser slik ut:
"Du må ha vanntett ditt og vanntett datt, isolert her og der - ååh ja, denne er fin. Den har noen ekstra lommer til vannflasker og sånt og... Disse, ja, disse er lette saker!! De veier nesten ingenting og jøss, de får du plass til ullsokker også. Viktig at de ikke er for passelige, for da blir det kaldt på føttene. Hva med denne da? God støtte her og der??? Åssen skostørrelse bruker du? 40? Enn bukse da - jeg har tatt disse, tror du at de passer eller?"

"Pappa... alt er grønt og jeg vil IKKE ha militærgrønne ting. Jeg har jo sagt tusen ganger at jeg bruker 37 i sko, og nei, den der buksa blir for liten og den andre for stor."

"Oia. Men da henter jeg noen nye da. De der andre er forresten vanntette."
"Men herregud, da! Jeg skal jo ikke gå noen gå-på-fjellet linje! Jeg skal ikke gå på lange fjellturer hver eneste dag."

Uansett. Jeg er i alle fall ferdig med Tur-Utstyr-Shoppingen og jeg har ikke svidd av mindre enn over 3000 kroner på sekk, bukse og fjellsko. Ikke verst, hæ?
"Ja, nå har du jo sekk til pilgrimsreisa til neste år. Da slipper du å tenke på det, i alle fall."

For ja, pappa og jeg skal fortsatt gå den veien. Utover vinteren skal vi begynne å planlegge litt, og så skal vi bestille flybilletter.

Dessuten har behandleren min fra Capio ringt, jeg må pakke til Fredrikstad og Bergen i kveld og nå skal jeg snart ut for å spise middag på et eller annet sted sammen med Inger.

da du
og tegnet navnet mitt
med en pinne i sanden

så tok du hånden min
og lo
mens du blåste på mine
tydelige arr på armen

pusten din ble en kald vind
som tok
navnet mitt av sted
til ett virvar av sandkorn

dine blå øyne
fylt med et snev
av himmelen og regndråpene,
gjenspeilet seg i mine

du lot fingeren gli over
kinnet mitt
mens du sakte ramset opp
navnene, mitt var ikke blant dem

jeg trodde du hadde sett
sa jeg
mens regnet fant veien
fra øynene mine


du kledde av meg med blikket
fant fram saksa fra ingensteds
og sakte, sakte
klipte opp hjertet mitt i et puslespill
som ingen noen gang kan sette sammen

Annika, 14 år.

Jeg vet at jeg glemte å skrive en slik "farvel til måneden" greie i juni, og jeg tror det har noe med at jeg har vært på reisefot og dratt med meg kofferten hit og dit. Menmen. Her kommer en fra juli:

Månedens opptur og gode ting: Madeiratur, late dager og sånne typiske sommerting. Klemmer, mennesker som bryr seg, gode venner, solskinn, iskrem.

Månedens nedtur og dårlige ting: Haugevis med vonde dager.

Beste shopping: Aner ikke. Jeg har kjøpt så forferdelig mange ting.

Verste shopping: Nei, si det.

Nye uttrykk: denne måneden har jeg ingen.

Jeg er hekta på: ingenting, faktisk.

Jeg spyr av: spiseforstyrrelsen.

Jeg er forelsket i: ape-babyer, Madeira og Stockholm.

Månedens drittsekk: spiseforstyrrelsen

Angrer på: Jeg angrer ikke på noe.

Og ellers?
joda, jeg er ganske sliten og gleder meg til å komme meg til Bergen, slik at jeg kan senke skuldrene noen hakk og slipper all denne pendlingen hele tiden. Jeg gleder meg til å begynne på skolen igjen, jeg gleder meg til å treffe Fredrikstad-jentene igjen og jeg gruer meg til Fredrikstad. Bortsett fra det er det ikke så mye annet.

Samme greia som alltid: våkne fem-tusen-millioner ganger etterhverandre, nistirre på klokka, vri kroppen i all verdens merkelige stillinger med tusen tanker rasende igjennom hodet. "Er det ikke morgen snart? Kan jeg ikke stå opp?" Det er noe av det verste som finnes. Ligge i senga mens man venter på stå-opp-tid.

Selv om jeg til slutt sovnet igjen, fortsatte alle disse tankene å rase igjennom hodet mitt, og selv om jeg forstår mye mer enn det jeg gjorde for lenge siden, gjør det ikke alltid ting bedre. Men det er greit det også, i alle fall litt, for selv om kreftsvulsten vokser og gror, vet jeg at det alltid vil gå over etter en stund. Alltid. Jeg er veldig glad for det.

Det er slitsomme dager fremover, fordi det er så masse som må gjøres. I dag skal pappa og jeg til byen for å handle tur-utstyr, ryggsekk og andre ting, og jeg må pakke greier til Bergen. Kine, som jeg gikk sammen med på ungdomsskolen og som også skal gå på samme folkehøyskole som meg, har ei dame på besøk som skal kjøre til Bergen på tirsdag. Hun bor der; og denne damen skal ta med de største og tyngste tingene våre, slik at det blir mindre å drasse på når vi setter oss på flyet om ikke mindre enn 21dager. Det er mye å huske på, flere ting som skal ordnes og ja.

Jeg burde tilbringe mest mulig tid sammen med Merete, Inger og Sunniva, for det er ikke lenge til jeg skilles fra dem - og det kommer til å bli lenge til vi sees igjen. Inger skal riktig nok til Bergen for å studere noen biologi greier, men likevel.

Dessuten er det bare noen få dager til jeg drar tilbake til Fredrikstad og Capio, og jeg kan ikke si at jeg gleder meg så veldig mye. Jeg har vært uten behandler i fem uker, og selv om det kanskje blir vanskelig å åpne munnen igjen, savner jeg litt å få harde ord, som på samme tid er gode, hamrende i mot meg. Det kommer til å gjøre vondt, men det får bare være - for jeg vet at jeg trenger det.

Det kommer til å bli lenge til jeg skal tilbake til Capio igjen; for det første har jeg ikke mer enn fire-fem uker igjen av behandlingen, og for det andre skal jeg jo gå på skole. Jeg skal gjøre noe jeg har lyst til, og da må jeg virkelig jobbe beinhardt fremover, både med meg selv, maten og alt annet som er vanskelig og vondt. Jeg skal ikke ødelegge skolegang igjen. Ikke denne gangen.

Og så, halleluja for det, er jeg hjemme i Tromsø igjen. Føttene er godt plantet på stuebordet som vanlig, mens resten av kroppen er presset ned i skinnsofaen. Det er ikke det at jeg ikke har sittet nok på rumpa de siste 48 timene, men det er virkelig noe annet å sitte hjemme i sitt eget hus enn i en traurig svett bil der man så vidt kan bevege beina.

Som flere av dere har fått med dere, har jeg hatt en ufrivillig bloggpause i over ei uke. Jeg har vært fullstendig offline på alle mulige måter; leiligheta vi leide i Stockholm var uten tilgang til internett, mobilen min ble tømt for ringe-penger, jeg har ikke lest ei eneste avis (eller bok for den saksskyld), ikke sett på nyheter – absolutt ingenting. Velvel.

Jeg vet ikke hvor mye det er å skrive om den eviglange bilturen; det har vært slitsomt, men veldig okei. Vi har vært på outlet, i dyrepark, vært på Grøna Lund, trasket i et tusentalls butikker, spilt minigolf, kjørt litt rundt i ring, grillet, tatt metroen, spilt The Sims 3 til den store gullmedaljen, sett en filmting på et museum og allverdens andre ting og tang. Jeg har til og med mistet skinnjakka mi, flink som jeg er.

Det har vært en fin tur, til tross for at jeg har vært en prøvelse for både familien min og meg selv. Med anoreksi, og alle andre sykdommer, er det sånn: når et menneske i en familie blir syk, blir det ikke bare personens egen sykdom. Det blir hele familiens. Jeg blir sliten av meg selv når jeg oppfører meg som en grinete drittunge fordi ting ikke blir helt som jeg hadde planlagt; jeg blir sliten av meg selv når jeg sitter på toalettet og gråter på grunn av det folk flest vil kalle "ingenting" – og som garantert er det også. Både titt og ofte skjemmes jeg over denne grinete delen av meg som plutselig kan slå ut i hytt og gevær i de mest upassende situasjoner – som når man er sammen med flere andre mennesker, og egentlig burde oppføre seg ordentlig. Mesteparten av tiden er jeg som regel snill pike, biter tennene sammen og lar den hylende frustrasjonen for ting som egentlig ikke er noe problem, bli værende der den er, men noen ganger renner det rett og slett bare over.

Selv om, ja, den psykiske formen min kanskje ikke er så veldig bra – det kryper noe vondt på innsiden, har det gått relativt greit. Jeg er litt sliten. Og litt trist.

bilder fra turen: se innlegget under

Det regner i Luleå i dag; noe som er litt synd, siden det vil si at jeg ikke får testet badetemperaturen i Luleelva i år - nå som jeg faktisk har lyst til å bade.

Både lillesøster og jeg ligger som slaktet i hver vår seng, på soverommet til søskenbarn nr.29832908, som jobber et eller annet sted i landet. Vi har vært på ferie i... tre dager, og jeg er veldig sliten.

Egentlig hadde jeg mange ting jeg skulle skrive, både om det ene og det andre, men alle ordene har for lenge siden falt bort og det er ikke noen vits i å skrape dem frem igjen.

Jeg har lenge tenk å skrive noe som kanskje kan forklare hvordan det er å være skrekkelig dårlig, selv om det er vanskelig. Jeg vet ikke om denne teksten er upassende, og som alltid: si i fra om den skulle være det. Denne teksten er et håpløst forsøk på å beskrive hvordan det kan være å ha en spiseforstyrrelse, før man kommer i en form for behandling som fungerer. Før man kanskje forstår at man trenger hjelp.



Du våkner klokken halv fire, to timer etter du sovnet, langt fra uthvilt – men du er sånn passe fornøyd med de få timene kroppen har ligget omentrent i ro. Søvn er ikke akkurat hverdagskost lengre, og du har etter hvert lært å sette pris på de øyeblikkene der du kan holde øynene igjen, stenge verden og livet ute et øyeblikk og sveve av sted til drømmeland. Det er ikke det at drømmeland er noe spesielt beroligende det heller; om nettene drømmer du om mat. Du har noe som ligner, i alle fall for deg, eviglange mareritt om mat. Akkurat slike bilder man kan se for seg når man har spist alt for mye på julaften, så mye at magen verker og det nesten er umulig å få sove fordi det sprenger sånn i kroppen og matretter surrer rundt om kring i hodet – nesten sånn at man blir kvalm. Forskjellen er bare det at du drømmer om store mengder mat som renner innover deg, gigantiske kaker med sjokoladekrem, enorme mengder brødskiver, baguetter som renner over av ost og flere liter med Cola. Disse drømmene får deg til å våkne med panikk i brystet, mens hendene dine veiver febrilsk rundt om kring i rommet, bare for å kjenne at du fortsatt eksisterer.



Før du sovner piner du deg selv med liksom-godnatt historier, som som regel består av kokebøker, pugging av oppskrifter og diverse annet, uten å vite hvorfor. Det er umulig å lese vanlige bøker, fordi tankene ikke henger med på setningene, de klarer ikke å feste seg til en fengslende historie – de er fullstendig overfylt av en ting: mat.

Du holder deg i senga frem til klokken seks, sånn at dagen ikke skal bli alt for lang. Den er lang nok som den er fra før, og alle blikkene på klokken i løpet av dagen, gjør det nesten uutholdende å være våken. Du setter beina på gulvet, beveger litt på dem for å få blodsirkulasjonen i gang igjen, med iskalde tær og reiser deg opp. Joda, lårene, leggene er der fortsatt, ikke noe problem. "Da er alt i orden, jeg kan fortsatt gå, " tenker du, inntil du tar de første skrittene og legger merke til at pipestilk-beina holder på å falle sammen. De klarer ikke å bære vekta av din egen kropp lengre. Sakte men sikkert, et skritt av gangen, åpner du soveroms døra mens svimmelheten surrer rundt i hele kroppen. Du kjenner hjertet slå, og hvisker overbevisende til deg selv: "Jo, da er alt fortsatt okei. Ikke noe problem." Det er så vidt du kommer deg opp de femten trappetrinnene opp til stua, og "oppoverbakken" som for folk flest bare tar noen sekunder, krever flere minutter og uendelig med krefter.



Det er som om du har vært på fylla hver eneste dag i ei hel uke.



Du er takknemmelig for at det ikke finnes noen dører som må åpnes før man kommer inn på kjøkkenet, og som hver eneste morgen, er den veien du går. Hjertet, det lille hjertet som fortvilt prøver å holde deg levende, banker panisk i brystet, dunk- dunk, i det du åpner døra til kjøleskapet. Døra med det store skiltet: "FORBUDT. KUN ADGANG FOR EIERE." Du eier det jo ikke, for du har ikke betalt for noe der, men likevel lar du øynene følge hyllene opp og ned, før du smeller igjen forbindelsen mellom hvitost og kjøkkengulvet, mens stemmen, den forferdelige brølende greia i hodet skriker fæle ord som ikke passer å fortelle noen. Deretter åpner du alle skuffer og skap, på jakt etter noe som kanskje har falt ut fra en pose eller ei eske. Det er egentlig ikke lov det heller. Asjettene etter gårdagens kveldsmat som familien fortærte, står plassert på kjøkkenbenken; oppvaskmaskinen var full da lyset ble slukket. Du stirrer lengselsfullt på dem, fukter fingrene, lar dem gli over porselenet, og putter dem i munnen. Slikker kniver og gafler som fortsatt har et snev av inntørket sjokoladepålegg.



Deretter kommer skammen; den endeløse skammen fordi du oppfører deg som en hund, en liten lodden skapning, som sitter under bordet når resten er plassert på hver sin stol, i håp om at noe skal falle på gulvet. Det er ikke lov, det er ikke lov og det er flaut. Det er flaut for du vet like godt som alle andre at dette ikke er normalt, det er en sinnssyk oppførsel som kun noen spisesyke gjør. Du er en av disse som plukker, pirker og slikker benken. Brutalt, men sant, for det er sånn det er. Akkurat sånn.



Du skjønner ikke hvordan det ble sånn, kan ikke forstå hvorfor du reagerer slik, kan ikke fatte og begripe hvorfor hendene sklir over benken, kan ikke bli klok på føttene som går den samme veien hver eneste dag. Veien mot badet virker uendelig lang, og du prøver å gå så stille som mulig siden resten av huset sover. Inn på badet, en tur på toalettet for å tømme blæra som normale folk, håndvask og deretter en titt i speilet. De evinnelige speilet. Hver eneste gang du ser i det, klarer du ikke å se hvem det mennesket som står fremfor deg er, du klarer ikke å skjønne hvor denne forferdelige skapningen kommer fra: et vesen med sorte øyne, likblek hud og med noen hårtuster på hodet. Du snur og vender på deg, speilbildet gjør de samme bevegelsene; snurr, armer som beveges opp og ned, og ja, lignende greier. Det tar et øyeblikk før det går opp for deg at denne tingen faktisk er deg.



"Jeg ser ikke slik ut," hvisker du, selv om du vet hva som egentlig er sant. Og så begynner du å gråte, du gråter fordi noe er feil, fordi hodet ikke fungerer, fordi du ikke ser det andre legger merke til; fordi elefant-brillene som sitter framfor deg ikke går bort, fordi hodet er fylt med en selvforakt som ikke kan beskrives og fordi… fordi… fordi all fornuft og kognitiv tankegang er forsvunnet som dugg for solen.



Og så havner du på sofaen. Du orker ikke å bevege deg, orker ikke å gå ut – kulden river igjennom marg og bein, og det eneste som kan holde tankene unna for noen minutter, er idiotiske spill på internett. Dagene blir lengre og lengre, de tar aldri slutt, det stopper aldri, og hver gang klokken slår 0600 er det samme runden om igjen.



Mareritt, det er det det er. Et liv fylt med håpløse og ting uten mening, en ensomhet så sterk og gjennomtrengende, forferdelige dager og timer som formerer seg i det uendelige, til du, til slutt mister tidsperspektivet. Det er først når du ligger våken hver eneste natt, håper på at Gud skal bli litt barmhjertig og la deg få dø slik at du slipper flere timer med denne uendelige stemmen, dette maratonet av kokebøker, og slik at du slipper unna robot zombien som forfølger deg uansett hvor du går - det er først da du forstår at noe er alvorlig galt.



Du er blitt en bil. Biler kan ikke kjøre uten bensin.

Opp klokken åtte, frokost, svimmel, bytur, vanskelig lunsj fullstappet med ambivalens, surking, handling, hjem, hit og dit, grilling, en sykkeltur som bar feile veier, knall og fall - og en haug med andre ting. Det har vært en lang dag, og jeg er sliten.

Vi har hørt på Harry Potter i seks timer, kjørt flere kilometer på grusvei, surket, sukket, passert milevis med øde steder uten bebyggelse, spist verdens styggeste middag på den eneste vei-kroa i mils omkrets, og... ja, det som hører med bilferier.

Ellers er det ikke så mye å fortelle. Vi har i alle fall kommet frem, og det er kveld.

Hvert øyeblikk er familien min og jeg, bokstavelig talt, stappet inn i bilen vår sammen med en haug med kofferter, ryggsekker og jeg vet ikke hva. Vi skal besøke tante og onkel i Luleå før vi drar videre til Stockholm om noen dager - jeg har aldri vært der, så det blir sikkert fint.

Dessverre er dette en forferdelig dag; en av disse der jeg har lyst til å gråte - men verken kan eller orker, fordi sminken forsvinner og fordi jeg alt har sakt noen fine ord som jeg egentlig ikke mener. Gidder ikke, orker ikke, ødelegger ferien, jeg blir hjemme og blablabla. Bare tull og idiotiske setninger som ikke betyr noe som helst, for ja, selvfølgelig vil jeg være med. Det er trist at det skal være sånn, akkurat i dag, når vi skal reise sammen og for håpentligvis ha det okei.
Det er typisk. Noen ganger blir jeg utrolig sint på meg selv.

Jaja. Sist jeg var i Sverige, hadde jeg to bein som lignet på q- tips, en kropp uten energi og et hode som var overfylt av søppel. Nå, når jeg ser på bildene i ettertid, er det ganske utrolig hvordan jeg klarte å smile på nesten alle.

Jeg har ikke sett tante og onkel siden jul, og alt jeg klarer å huske er hvordan de så på meg i det jeg ramlet inn dørene hos besteforeldrene mine da vi var på en eller annen familiemiddag. I dag forstår jeg hvorfor, og jeg skjønner bedre enn noen gang før hvorfor de så vidt ga meg en klem.
Det er nesten åtte måneder siden nå, og alt er annerledes. Det er nesten sånn at jeg gleder meg til å se dem igjen.

En kjapp tur på Peppes sammen med lillesøster, søskenbarn, Inger og Sunniva, før vi plantet oss godt ned i stolene på kinoen og nistirret på skjermen i to og en halv time. Filmen var utrolig bra, til tross for en del mangler og duppeditter som burde vært lengre. Sånn er det alltid.
Strålende fornøyd. Det var verdt hver eneste krone.