Tilbake innenfor dørstokken, tilbake på rom 206, tilbake til tryggheten, beskyttelsen, råd og samtaler, tilbake til medmenneskeligheten og klemmer når man trenger det. Tilbake til det skumle og vonde, som også skal være det, fordi det er sånn det er. Tilbake til det stedet der man skal lære seg MATematikk, der man etterhvert skal forstå at det ikke er skummelt å spise enkelte matvarer - tilbake til det stedet som har hjulpet meg tilbake til livet.

Jeg og jentene mine, de jeg er i leiligheten sammen med, har skvist hverandre i en trekant-klem, vi har snakket sammen og spist kveldsmat. Jeg har klemt favoritt-personalet som, hurra, var på jobb i dag.

Det er ikke så ille, det går bra. Jeg ser fram til å treffe behandleren min, for jeg trenger virkelig den der lufteventilen.
I morgen er det full fest med å få tallene slengt i fleisen og blodprøver.