Det er onsdag.

"Jeg tror kanskje du trenger å hvile litt, Annika," sier hun, i det jeg har krøpet sammen i trestolen med blått setetrekk som jeg alltid sitter på når det er tid for å skrive ny behandlingsplan. "Tja. Jeg kjenner meg ikke spesielt sliten akkurat," sier jeg, "jeg fungerer alltid. Selv da jeg var på mitt aller tynneste og jeg var dårlig i kroppen, fungerte jeg. Jeg har aldri ramlet om, alltid kunne gjøre noen ting - så jeg vet ikke. Men jeg kan jo ikke kjenne mine egne signaler, så..."
"Kanskje du trenger det likevel."

Kontoret er uforandret; det er akkurat slik som det var da jeg gikk fra forrige samtale for over fem uker siden, og det er nesten som om jeg aldri har vært bortreist. Vi snakker sammen om sommerferien og jeg forteller så godt det lar seg gjøre; nevner alle gangene jeg har igjen fått kjenne på den skrekkelige håpløsheten og det som burde vært dempet i løpet av disse sju månedene som har gått.

"Går det over?" spør jeg. Noen ganger mister man litt troen på at det kommer til å gjøre det, selv om man innerst inne vet at det er mulig. Jeg er fullstendig klar over det, men av og til glemmer man det som er viktigst å fokusere på.
"Ja, det gjør det. Men min erfaring er at det tar lang tid, og man må ta tiden til hjelp," svarer hun, fornuftig som dette kvinnemennesket er.
"Jeg er så uttålmodig."
"Ja, jeg skjønner det. Kanskje du burde bli litt snillere mot deg selv, klappe deg på skulderen for den jobben du har gjort, se på alle de forandringene du har gjort såpass raskt - og alle de tingene du har fått til. Senke skuldrene litt og være stolt av deg selv."
"Dommeren i hodet er så streng."

Egentlig er det litt unødvendig av meg å fortelle det, for hun vet det alt, og gir meg den responsen som jeg alt visste ville komme. Hun vet, hun kjenner til det, det evige strebet med å bli fort ferdig, være flink, være rask og være på beina fortere enn det er mulig. Jo, hun har rett i det også som så mange andre ting.

Etter det som ble slengt midt i fleisen på meg i morges, gjør slik at hun er beinhard på denne herlige Frisubin- greia. Jeg har kanskje ikke vært så flink.

"Hva tenker du?"
"Selvfølgelig vil jeg ikke. Har du noen andre alternativer da?" spør jeg.
"Egentlig er jeg åpen om det meste," sier hun.
"Pøh. Hvilke andre alternativer er det liksom da?"
"Nei..."
"Der ser du," hvisker jeg, "Det er nøyaktig det jeg skjønte."
"Men du vet," fortsetter jeg, "du vet at jeg nå kommer til å gnåle om hvordan det kommer til å bli inni meg, du vet hvordan jeg kommer til å kjenne kreftsvulsten, og du vet at jeg ikke har noe lyst."

Det er ikke noe alternativ. Man må hvis man skal komme seg videre, og ja, jeg har holdt igjen og holdt igjen. Hun snakker og snakker, og noe av det høres ut som BLABLABLA i ørene mine, spiseforstyrrelsens stemme, elefanthylets grusomhet og giftige ord, og joda, jeg vet hva som er rett. Jeg vet jo det.

"Åh, noen ganger er du så ufattelig sinnsykt teit," jeg himler med øynene og rister på hodet. Det resulterer i en latterkrampe fra hennes side av skrivebordet, og hun ler så høyt at, til og med jeg, må trekke på smilebåndet.
"Ja, du kan få sagt det."

Timen tar slutt, og så står jeg der igjen, med et papir i hånden der det står svart på hvitt: "3 stykker om dagen." 3 par frisubin, og jeg gleder meg allerede. Det må bare være sånn, uansett om det kommer til å bli forferdelig.