Denne gangen har jeg med meg den sorte lille kofferten som jeg fikk i konfirmasjonsgave av gudmoren min, for fire år siden. Jeg trenger ikke noe større; jeg skal bare være der i syv dager - og alt jeg skal er å ha noen samtaler, gråte litt, være sammen med jentene i leiligheten og ta med meg resten av tingene mine som ligger der tilbake til Tromsø. Jeg tror det blir lenge til jeg skal til Fredrikstad igjen, og jeg kommer aldri (for håpentligvis) til å være der åtte uker i strekk en gang til. Hvis det er opp til meg, og det er det jo, skal jeg gjøre så godt jeg kan.

I dag drar jeg til Fredrikstad igjen, og jeg vet ikke hva jeg tenker om det. Jeg tror ikke jeg tenker noen ting som helst, topplokket er nesten helt tomt for ting og tank, bortsett fra det bittelille suget etter nikotin - jeg har vært snusfri i to og en halv dag, og har egentlig sluttet. Egentlig. Det eneste som kommer i veien for det prosjektet er denne turen til Fredrikstad, og jeg tror jeg trenger en liten dose nikotin for å komme meg igjennom denne uka som jeg vet at, bedre enn noen gang, kommer til å bli veldig, veldig vond. Men man skal jo ikke ta alle sorgene på forskudd.

Selv om maten har gått ganske så bra en god stund, selvfølgelig går det i bølgedaler, og selv om kroppen er stabil - noe som er en lettelse, har det ikke forhindret at tilstanden min har vært uutholdelig i blant. Det er grusomt men heldigvis vet jeg at det går over, og hver dag er ikke like vond som andre. Jeg gleder meg over det, synes at det er fryktelig fint å se de gode tingene selv på dårlige dager og faktisk fungere godt de øyeblikkene der det stormer så verst. For ett år siden +/- ville jeg meldt meg ut av samfunnet, så, ja, jeg er stolt av meg selv fordi jeg er kommet så veldig, veldig langt.

Egentlig var det ikke alt dette jeg skulle skrive om. Jeg husker ikke hva jeg hadde i tankene da jeg begynte å trykke inn saker og ting på tastaturet, men det spiller ingen rolle. Flyet mitt går klokken 1400, så jeg må pakke siste rest og finpusse litt i kantene. I dag spiste jeg Hapå, eller hvordan det skrives, som pålegg til frokost, og det er sånn ca. en av de få tingene der jeg virkelig har utfordret meg selv på ei lita stund. Og vet dere hva? Jeg liker å kunne spise ting jeg synes er godt!!!!!

Likevel: jeg gruer meg litt, har et snev av hjertebank og kaotisk topplokk, men... så er det vel sånn at når man er redd for å dra tilbake - det er da man trenger det mest.