Jeg har vært på ikke mindre enn to shoppingrunder med foreldrene mine for få tak i diverse turutstyr til Begen: en med mamma og en med pappa. Forskjellen mellom disse handleturene er enorme; pappa løper som en tulling og slenger den ene turbuksa etter den andre, mens mamma ser på bikinier og tusler innom andre butikker underveis.

En runde med pappa ser slik ut:
"Du må ha vanntett ditt og vanntett datt, isolert her og der - ååh ja, denne er fin. Den har noen ekstra lommer til vannflasker og sånt og... Disse, ja, disse er lette saker!! De veier nesten ingenting og jøss, de får du plass til ullsokker også. Viktig at de ikke er for passelige, for da blir det kaldt på føttene. Hva med denne da? God støtte her og der??? Åssen skostørrelse bruker du? 40? Enn bukse da - jeg har tatt disse, tror du at de passer eller?"

"Pappa... alt er grønt og jeg vil IKKE ha militærgrønne ting. Jeg har jo sagt tusen ganger at jeg bruker 37 i sko, og nei, den der buksa blir for liten og den andre for stor."

"Oia. Men da henter jeg noen nye da. De der andre er forresten vanntette."
"Men herregud, da! Jeg skal jo ikke gå noen gå-på-fjellet linje! Jeg skal ikke gå på lange fjellturer hver eneste dag."

Uansett. Jeg er i alle fall ferdig med Tur-Utstyr-Shoppingen og jeg har ikke svidd av mindre enn over 3000 kroner på sekk, bukse og fjellsko. Ikke verst, hæ?
"Ja, nå har du jo sekk til pilgrimsreisa til neste år. Da slipper du å tenke på det, i alle fall."

For ja, pappa og jeg skal fortsatt gå den veien. Utover vinteren skal vi begynne å planlegge litt, og så skal vi bestille flybilletter.

Dessuten har behandleren min fra Capio ringt, jeg må pakke til Fredrikstad og Bergen i kveld og nå skal jeg snart ut for å spise middag på et eller annet sted sammen med Inger.