Hvert øyeblikk er familien min og jeg, bokstavelig talt, stappet inn i bilen vår sammen med en haug med kofferter, ryggsekker og jeg vet ikke hva. Vi skal besøke tante og onkel i Luleå før vi drar videre til Stockholm om noen dager - jeg har aldri vært der, så det blir sikkert fint.

Dessverre er dette en forferdelig dag; en av disse der jeg har lyst til å gråte - men verken kan eller orker, fordi sminken forsvinner og fordi jeg alt har sakt noen fine ord som jeg egentlig ikke mener. Gidder ikke, orker ikke, ødelegger ferien, jeg blir hjemme og blablabla. Bare tull og idiotiske setninger som ikke betyr noe som helst, for ja, selvfølgelig vil jeg være med. Det er trist at det skal være sånn, akkurat i dag, når vi skal reise sammen og for håpentligvis ha det okei.
Det er typisk. Noen ganger blir jeg utrolig sint på meg selv.

Jaja. Sist jeg var i Sverige, hadde jeg to bein som lignet på q- tips, en kropp uten energi og et hode som var overfylt av søppel. Nå, når jeg ser på bildene i ettertid, er det ganske utrolig hvordan jeg klarte å smile på nesten alle.

Jeg har ikke sett tante og onkel siden jul, og alt jeg klarer å huske er hvordan de så på meg i det jeg ramlet inn dørene hos besteforeldrene mine da vi var på en eller annen familiemiddag. I dag forstår jeg hvorfor, og jeg skjønner bedre enn noen gang før hvorfor de så vidt ga meg en klem.
Det er nesten åtte måneder siden nå, og alt er annerledes. Det er nesten sånn at jeg gleder meg til å se dem igjen.