Samme greia som alltid: våkne fem-tusen-millioner ganger etterhverandre, nistirre på klokka, vri kroppen i all verdens merkelige stillinger med tusen tanker rasende igjennom hodet. "Er det ikke morgen snart? Kan jeg ikke stå opp?" Det er noe av det verste som finnes. Ligge i senga mens man venter på stå-opp-tid.

Selv om jeg til slutt sovnet igjen, fortsatte alle disse tankene å rase igjennom hodet mitt, og selv om jeg forstår mye mer enn det jeg gjorde for lenge siden, gjør det ikke alltid ting bedre. Men det er greit det også, i alle fall litt, for selv om kreftsvulsten vokser og gror, vet jeg at det alltid vil gå over etter en stund. Alltid. Jeg er veldig glad for det.

Det er slitsomme dager fremover, fordi det er så masse som må gjøres. I dag skal pappa og jeg til byen for å handle tur-utstyr, ryggsekk og andre ting, og jeg må pakke greier til Bergen. Kine, som jeg gikk sammen med på ungdomsskolen og som også skal gå på samme folkehøyskole som meg, har ei dame på besøk som skal kjøre til Bergen på tirsdag. Hun bor der; og denne damen skal ta med de største og tyngste tingene våre, slik at det blir mindre å drasse på når vi setter oss på flyet om ikke mindre enn 21dager. Det er mye å huske på, flere ting som skal ordnes og ja.

Jeg burde tilbringe mest mulig tid sammen med Merete, Inger og Sunniva, for det er ikke lenge til jeg skilles fra dem - og det kommer til å bli lenge til vi sees igjen. Inger skal riktig nok til Bergen for å studere noen biologi greier, men likevel.

Dessuten er det bare noen få dager til jeg drar tilbake til Fredrikstad og Capio, og jeg kan ikke si at jeg gleder meg så veldig mye. Jeg har vært uten behandler i fem uker, og selv om det kanskje blir vanskelig å åpne munnen igjen, savner jeg litt å få harde ord, som på samme tid er gode, hamrende i mot meg. Det kommer til å gjøre vondt, men det får bare være - for jeg vet at jeg trenger det.

Det kommer til å bli lenge til jeg skal tilbake til Capio igjen; for det første har jeg ikke mer enn fire-fem uker igjen av behandlingen, og for det andre skal jeg jo gå på skole. Jeg skal gjøre noe jeg har lyst til, og da må jeg virkelig jobbe beinhardt fremover, både med meg selv, maten og alt annet som er vanskelig og vondt. Jeg skal ikke ødelegge skolegang igjen. Ikke denne gangen.