I løpet av min tid som "Annika som skriver om spiseforstyrrelser", har jeg fått endel spørsmål om hvordan jeg klarte å få/finne motivasjon, hvordan jeg klarte å begynne, hva det var som skjedde med meg og så videre. Jeg har også fått spørsmål om hvordan man kan gå fram dersom man for eksempel har erkjent at man har en spiseforstyrrelse. Hva er det neste steget? Hva gjør man når man vet? Hvor begynner man? Hvordan skal man klare å kjempe alle kampene? Hvordan går man fra A til Å? Og når er man egentlig frisk?


Jeg er ikke terapeut, jeg har ingen utdannelse innenfor behandling av spiseforstyrrelser og jeg vet ikke om jeg har kompetanse nok til å svare på enkelte av spørsmålene. Men det jeg derimot kan noe om, det jeg derimot forstår endel om og det jeg har en viss kompetanse innenfor er spiseforstyrrelser. Jeg vet hvordan det kjennes på kroppen. I hodet. Hvordan livet med en spiseforstyrrelse er og jeg vet også hvordan det er å ikke forstå at man er syk, føle seg hjelpeløs, ikke vite hvor man skal begynne, ikke vite hvordan man skal få hjelp - og trenger man i det hele tatt egentlig hjelp? Og jeg vet hvordan det er å begynne på kampen, tape for sykdommen igjen, bli sykere og så begynne forfra atter en gang. Eller for tredje gang. Eller fjerde.
Jeg vet også hvordan det er å få livet tilbake igjen.


Når det kommer til behandling av spiseforstyrrelser og matproblematikk, kan jeg bare svare for meg selv. Jeg vet kun hva som har fungert for meg og jeg vet litt om hva som har fungert for andre mennesker som jeg har snakket med. Vi er alle individuelle og har ulike behov. Selv om sykdommen kanskje er den samme, er vi som mennesker ulike.
Likevel kan jeg kanskje komme med noen tips som kan fungere. Kanskje bærer jeg på noe som noen andre kan få nytte av. Kanskje, kanskje ikke.


Min historie om begynnelsen av kampen kan leses her. Teksten: det riktige tidspunktet eksisterer ikke, kan leses her. Å ri to hester på en gang: her.


Så, hva er frisk? Hvordan blir man det? Og hvorfor er det så hinsides vanskelig å "bare" begynne på veien? Og hvorfor er det enda vanskeligere å opprettholde det man først har begynt på? Hvorfor, hvorfor, hvorfor?


Jeg vet ikke, men jeg kan tenke meg.


Å bli frisk fra en spiseforstyrrelse eller jobbe mot en spiseforstyrrelse som har tatt over livet i større eller mindre grad over tid, er ikke enkelt. Det er ingen hemmelighet. Det skal jeg ikke legge skjul på. I begynnelsen oppleves ofte spiseforstyrrelsen som trygt og sikkert, et holdepunkt i hverdagen, men over tid forstår mange det samme som jeg opplevde: spiseforstyrrelsen er destruktiv. Heldigvis går det an å bli bedre og heldigvis går det an å bli frisk! 


Å skulle begynne på kampen på egenhånd uten hjelp er ikke enkelt. En spiseforstyrrelse er ikke noe man bare kan "ta bort" helt uten videre, det er ikke noe som kan repareres uten at man forstår hvordan man skal gjøre det og det er heller ikke en sykdom som det finnes en enkel kur mot. Per dags dato kjenner jeg ingen som har klart å hjelpe seg selv uten å få hjelp til å gjøre det - men det går an. Likevel krever det en enorm ståpåvilje og viljestyrke som i alle fall ikke jeg har hatt. Ofte er det smart å ha en tredjepart inne i bildet; mennesker med kompetanse, mennesker som forstår hva spiseforstyrrelser er for noe og noen som vet hva man kan gjøre for å bekjempe sykdommen. Denne tredjeparten kan være hvem eller hva som helst. For noen holder det å ha jevnlig kontakt med fastlege, andre har behov for ernæringsfysiolog til å forstå hvorfor kroppen trenger mat og hva næringen gjør med en, noen trenger poliklinisk oppfølging av en psykolog eller en annen type behandler, mens andre igjen får mye ut av å ha kontakt med Interessegruppen for kvinner med spiseforstyrrelser og Rådgivning for spiseforstyrrelser.


De to siste er begge veldig flotte organisasjoner som jobber konkret med spiseforstyrrelser. Alle medlemmene/ arbeiderne i interessegruppene har selv personlig erfaring med spiseforstyrrelser. Mammaen min har for eksempel vært i kontakt med ROS ved flere anledninger, jeg har vært på kurs om Kropp og selvfølelse der, sommerleir ved IKS etc. Det er mulig å få samtaler, være med i selvhjelpsgrupper og andre tilbud. Trykk på linkene over for å finne ut hvilke tilbud organisasjonene har.


Anne, som har en hjemmeside skriver følgende om å bli frisk:


Jeg er ikke frisk. Men jeg er ”frisk” nok til å skjønne at jeg ikke er det. Skjønner? Jeg vil bli
bedre – bli frisk! Eller vil jeg det? Jeg vil vel det? Det er skremmende. Hvis vi ikke lenger har
den ”muren” vi spiseforstyrrede har rundt oss lenger, hva har vi da? Da vil vi være nakne. Vi må finne oss noen klær. Ja, nettopp! Klær! Ikke lenger noen mur. Men hvordan gjør vi det? Jeg kan ikke gi noen fasit på det, for jeg har ikke turt å rive ned hele muren min enda. Jeg har prøvd flere ganger, men jeg fikk det ikke til – jeg var ikke sterk nok. Jeg vet at jeg ikke kan klare det alene. Jeg trenger flere for å hjelpe meg med å knuse muren, og ikke minst; finne noen passende klær til megetterpå! Men hittil har vi ikke funnet den ”rette” måten å gjøre det på for meg.


Selv om jeg sliter med ambivalensen, vil jeg bli frisk. Det vil si at jeg har lyst til å bli mer fornøyd med livet mitt og meg selv. Det å bli frisk er ikke bare å kvitte seg med en spiseforstyrret oppførsel. Det er mer enn bare å spise riktig og opprette en sunn vekt. Det er mer enn å bearbeide følelsene. Hvis det å bli frisk var så lett, da hadde jeg sikkert vært frisk for lenge siden. Det å bli frisk er mye mer enn å arbeide med problemene sine. Det er bare halvparten. Å bli frisk handler om å finne ut hvem du er. Hvem du er uten spiseforstyrrelsen, for husk; du er ikke din spiseforstyrrelse. Ingen er en vandrende spiseforstyrrelse. Og selv om det er vanskelig å huske noen ganger; hver og en av oss er en person med unike kvaliteter og egenskaper som strekker seg milevis forbi mat, vekt og utseende.

Jeg har snakket med en del mennesker om min spiseforstyrrelse. Både terapeuter, andre spiseforstyrrede de var aldri helt klare på hvordan de gjorde det. Det var mest snakk om hvordan sykdommen (ellerlidelsen, eller hva du vil kalle det) utviklet seg, hvor ille det ble, og hvor mye bedre livet ble uten den. Men hoveddelen manglet alltid. Hvordan gikk du fra en dag å ødelegge deg selv, til den neste å ødelegge spiseforstyrrelsen? Vi vet alle at man ikke bare våkner en morgen, og vips, så er den borte!
Så hva er hemmeligheten?


Siden jeg ikke er frisk enda, kan jeg ikke vite med sikkerhet, men jeg har noen teorier. Man kan ikke bare gi opp en spiseforstyrret oppførsel uten å finne en ”sunn” erstatning. Det er, som nevnt tidligere, at det nytter ikke bare å rive ned muren. Man må bytte muren ut med noe annet. Med klær, slik at man ikke står igjen naken og sårbar. Vi bruker så mye tid på mat, vekt, kalorier og fysisk aktivitet, at hvis det plutselig, magisk forsvant, ville vi være uten struktur og være uten aning hva å gjøre. Dette tror jeg ofte er hvorfor vi føler at vi ikke er noe uten vår spiseforstyrrelse.


Mens vi gir opp en usunn oppførsel, må vi finne noe å erstatte det med. Hvis du for eksempel brukte altfor mange timer på å overtrene hver dag, må du finne andre ”mindre ødeleggende” aktiviteter for å fylle de samme timene. Disse aktivitetene bør være noe som du liker å gjøre. Kanskje noe du pleide å gjøre før du kuttet det ut til fordel for overtreningen. Eller hvis du ikke kommer på noe som du likte å gjøre før, er det på tide å utforske nye muligheter. Finn en hobby, skriv dikt, dagbok, spill eller
lag musikk, syng, mal eller tegn, gjør frivillig arbeid, plant planter, ta et kurs, lag en internettside. Mulighetene er der, og det er mange av dem. Jeg tror det bare er opp til oss å finne dem, og tørre å bytte de ut med våre usunne vaner. Jeg vet det er lettere sagt enn gjort…

Du vil oppnå mer enn bare å finne ting å gjøre enn å bruke din spiseforstyrrelse. Du vil finne ut hvem du er, hva du liker, hva du er flink til, måter å uttrykke deg på, måter å påvirke andre på, osv. Til slutt vil du være i stand til å ta et skritt til siden, og reflektere over dine prestasjoner og være stolte av dem. Du vil være i stand til å identifisere deg selv som mer enn ”den og den” med en spise- forstyrrelse. Du vil være ”den og den” maleren, forfatteren, sangeren, osv. Din unike samling av karaktertrekk, evner og personlighet er det som vil forme den du er. Ikke et nummer på vekta, eller identiteten til jenta som ikke spiser, spiser, spiser for mye, kaster opp, ”tømmer seg”, overtrener eller ikke trener. Det å ha en spiseforstyrrelse gjør deg ikke unik eller spesiell. Hvis det var sant, ville ikke det vært over 120 000 mennesker i Norge med spiseforstyrrelser.


Det å være kjent for din spiseforstyrrelse er ikke mye av en identitet i det hele tatt! Det er en
begrenset interesse i noen som ikke gjør annet enn å bekymre seg om mat og vekt, og unngår sosiale sammenkomster på grunn av det. Forestill deg en av de mest levende, bemerkelsesverdige menneskene du vet om. Er de morsomme og interessante å være sammen med fordi de har en viss størrelse eller pga noe mer? Kanskje deres personlighet, humor, deres arbeid, eller deres talenter er det som er mest til-
trekkende, og det er det som teller mest!


Ved å ta en sjanse og oppdage ting i livet, vil du jobbe mot å bli et mer helt menneske. Du vil oppdage hva som gjør deg, deg. Du vil finne vidunderlige, hyggelige ting å bruke tiden din på, og ta stolthet av sider av deg selv som virkelig betyr noe for andre, og i livet. Så når det blir anbefalt at du prøver nye ting, og å jobbe for å finne aktiviteter utenom mat, vekt og trening – ikke vær så rask med å fnyse av det. Det kan virke ubetydelig, eller bare noe av det som terapeutene grav opp av bøkene sine for å si, men jeg tror virkelig er en av de essensielle stegene mot å bli frisk.


Anne nevner det med å erstatte spiseforstyrrelsen med noe annet. For noen kan det kanskje fungere, men det er ikke slik at du hvis du finner en ny interesse, forsvinner spiseforstyrrelsen over natten. For meg måtte jeg finne meg igjen underveis, mens jeg gikk veien, mens jeg fortsatt går den. Jeg jobber fortsatt med det. Da jeg var alvorlig underernært var det ikke plass til så mange andre ting i livet mitt. Etter hvert som jeg la på meg, etter hvert som energinivået økte, etter hvert som hodet kom på plass og jeg begynte å føle igjen, dukket det opp lyster og interesser som hadde vært i dvale en stund. Det var da det var tid for å utforske. Finne ut. Søke. Prøve. Feile. Danse. 


Det første steget for å bli frisk er naturligvis, ja - så "enkelt" er det faktisk, å erkjenne at man har et problem. Å sette navn på problemet sitt. Innsikt. Forstå at man har en sykdom, et alvorlig problem og dette problemet må arbeides med. For meg tok det mange år å innse det. Jeg var til og med i behandling for spiseforstyrrelser uten å selv forstå at jeg i det hele tatt hadde en sykdom. Nåja, jeg forsto jo at noe var galt og jeg visste at "anoreksi" var navnet på det som ikke var helt "normalt" (det sto jo faktisk i papirene mine); men det var ikke nok. Jeg måtte selv klare å uttale ordene "jeg er syk". Jeg måtte selv forstå, måtte selv prøve, måtte selv kjenne og føle og tenke og reflektere.


Og når man erkjenner, når man forstår at man er syk? Hva da?
Ja, hva da?


La oss kalle erkjennelsen for trinn 1. 


Trinn 2: var (og er) i mitt tilfelle: MAT. Mat. Mat er den viktigste medisin når man er spisesyk. Man kan tygge antidepressive, angstdempende, humørstabiliserende, sovepiller, whatsoever - men ingenting av det der kan ta bort spiseforstyrrelsen og symptomene. Det kan bare maten gjøre. For å bekjempe mattanker og matangst må maten tilberedes, tygges, svelges og beholdes. Maten må på plass. Maten må være med hele veien. Du kan ikke bekjempe en depresjon når man er underernært for eksempel, fordi underernæring ofte fører til depresjon. Mat. Mat. Mat. Ergo: maten må på plass. Og det må være nok mat. Nok mengder mat. 
La oss ta meg som et eksempel: jeg fikset ikke maten selv, så jeg måtte få hjelp til det. En periode prøvde jeg kostliste og det virket ikke for meg. Men for noen fungerer det og kostlista må spises. Capio hjalp meg med å få maten på plass igjen. 


Fikser du ikke å hjelpe deg selv til å spise, trenger du hjelp. Det er kanskje vanskelig å forstå hva et annet menneske kan hjelpe deg med, men jeg oppfordrer deg til å prøve likevel.


Trinn 3: Slutt å tenk. GJØR. Får du mer angst av å spise? Ja, da skal du likevel fortsette. Jo flinkere du er til å fullføre måltidene dine, jo flinkere du er til å holde på maten, jo bedre du klarer å gjøre det du vet du MÅ, desto enklere blir det. Det tar tid, men det er verdt det og med tider og stunder kan du spise hvitost og brunost, pasta og hva som hører til uten å gråte. Den viktigste kuren for matangst er å spise. Tenke seg til! Behandleren min på Capio refererte til Birgitta som er grunderen av Capio metoden (og jeg referer dit igjen):  "hvis du er redd for å spise is, skal du spise is hver enste dag til du ikke er redd for det mer." Jeg vet at det fungerer.


Trinn 4: Samme som trinn 3 og i tillegg: gjør det motsatte av det spiseforstyrrelsen forteller deg! Det gjør vondt, sier du? Ja, det gjør vondt. Men med tider og stunder vil stemmen i hodet avta og minke, den vil ta mindre plass og du kommer til å føle deg sterkere. Jeg begynte å se på måltidene som kriger og spiseforstyrrelsen som fienden. Jeg lagde målpoeng, som om vi skulle hatt en fotballkamp. 1 - 0 til MEG. For hver gang spiseforstyrrelsen ba meg om å slutte, tok jeg en bit til. Hver gang spiseforstyrrelsen, Elefantstemmen sa at jeg måtte ta den miste poteten, tok jeg den største. "Ikke ta saus på," fortalte Elefantstemmen og jeg kastet et lass med saus. "Ikke spis opp, kast maten," og jeg bet tennene sammen med tårene i øynene og spiste maten, skrapet tallerkenen og gråt litt etterpå. Men jeg følte meg sterkere og sterkere. 
Dette kalles egenterapi og er noe av det viktigste. Du kan være innlagt i evigheter og gå i terapi i evigheter, men hvis du ikke tar med deg det du lærer UT I VERDEN kommer du ingen vei. 


Nei, jeg seiret ikke hver eneste gang. MEN etter hvert ble seirene flere enn tapene og jeg fant en viss glede i konkurransen. 


Trinn 5: Hva nå? Nå har du erkjent, du har begynt å spise igjen, maten går sånn noenlunde, du jobber så godt du kan og kanskje mer enn det, du prøver og feiler og prøver igjen og gjør det motsatte av spiseforstyrrelsen. Du prøver å overmanne spiseforstyrrelsen med å "be om mer" hvis du har lyst på, du tar den største poteten framfor den minste og drikker den melka du skal ha. Jo. Nå begynner vektoppgangen hvis du er undervektig. Den må også med. Noen ganger tar behandlere - hvis man er i behandling - matstabilisering først, vektoppgang etterpå. Dette fungerte for meg. Først lærte jeg meg å spise igjen og når jeg var på normalt matinntak og vekta hadde stabilisert seg, ja, da ble det lagt til næringsdrikker. For det er nemlig slik: man kan ikke være radmager og frisk samtidig. Det går ikke an. Vektoppgang er enormt viktig. Og når du jobber med vektoppgang, ja, da må man ha med seg de fire første trinnene samtidig. 


Trinn 6: Stabilisering. "Hva hvis jeg aldri slutter å gå opp i vekt og bare går opp i vekt for bestandig?" Jeg kan love deg en ting: det skjer ikke. Vekta blir stabil.


Trinn 7: Vedlikehold. Vedlikehold. Vedlikehold. Vedlikehold. Du er ikke frisk selv om du spiser igjen, selv om maten går bra, selv om du er normalvektig. Det sitter i hodet. Tankene må jobbes med.


Trinn 8: Vedlikehold.

Trinn 9: Vedlikehold

Trinn 10: Vedlikehold.

Tilbakefallet kan komme når som helst og hvor som helst, men det betyr ikke at du faller tilbake til start. Alt du har lært deg underveis har du fortsatt med deg i kofferten når du faller og tilbakefall er vissnok en viktig del av det å bli frisk har jeg hørt. 


Ikke tenk - gjør og gjør det motsatte er noe av det viktigste. Og viljen. Evnen du har til å bestemme deg. For du kan, du også! Kunne jeg, ja, da kan du også. Selv om motivasjonen svinger, selv om du ikke er klar til å gå opp et eller ti kilo (det blir du aldri klar for uansett, så hopp i det), er det viktig å fortsette. Motivasjonen vil komme og gå. Men mens du kjemper, vil ting endre seg. Du vil endre deg. 


Da jeg var i behandling på Capio, fortalte jeg behandleren min et utsagn som jeg ofte har brukt siden: "Det nytter ikke å stå på bryggekanten å dyppe stortåa nedi, mens jeg venter at vannet skal bli varmt når jeg vet at jeg må legge på svøm allikevel. Det blir ikke varmere og jeg får ikke mer lyst til å svømme av den grunn. Å vente gjør bare slik at jeg gruer meg enda mer. Det er kanskje like greit å bare hoppe i det, legge på svøm. For jeg vet jo at jeg må uansett."


Og til slutt, nå som jeg har presentert mine 10 trinn som kanskje kan være noe, kanskje ikke, kommer det store spørsmålet: NÅR ER JEG FRISK DA?


Det kan jeg dessverre ikke svare på. Jeg er ikke frisk selv, og jeg vet ikke. I grunnen handler det ikke om å være frisk, for frisk er relativt. Det handler om livskvalitet. Om å kunne leve godt med seg selv og de rundt seg, om å finne glede i hverdagen, om å kunne spise når man er sulten og stoppe når man er mett, det handler om å kunne gå på skole og jobbe, om å kunne være i relasjoner, føle nærhet, tørre å la andre ta på deg, være sosial, det handler om å fylle hodet med andre ting enn mat og trening og kalorier, det handler om å finne glede i aktivitet framfor forbrenning, det handler om å leve. Først og fremst det: å leve et godt liv. 


Oppturer og nedturer vil alltid eksistere. Å miste spiseforstyrrelsen betyr ikke at man lever et perfekt liv der det ikke eksisterer sorger og man er et supermenneske med unike kvaliteter. Det handler om å leve, kjenne oppturer og nedturer som alle andre, takle det på en mindre destruktiv måte og å eksistere.

Jeg kunne skrevet sider opp og sider ned om samhold, om styrke, om sorg, om rosetog og fakkeltog, om tragedien som rammet nasjonen vår, om ham- hvis - navn - ikke - skal - nevnes, om refleksjonene, om den endeløse tomheten som var min reaksjon på terrorhandlingene, om et overfylt sinn, om gleden av å vite at en gammel klassekamerat av meg som befant seg på Utøya da liv gikk tapt, om lengselen etter å klemme ham og fortelle ham hvor sterk han er, hvor stolt jeg var og rørt da jeg så ham bære roser i går ettermiddag - og jeg kunne sikkert skrevet og publisert tekster om hvor stolt jeg er av landet mitt. Tekster om hvor intens kjærligheten jeg føler for nasjonen jeg er en del av er, en kjærlighet som jeg aldri har forstått før. Jeg kunne gjøre det. Men jeg vet ikke hvilke ord jeg skal bruke. Jeg vet ikke hvilke ord som passer, hvilke ord som kan forklare, og kanskje er det ikke nødvendig: dere forstår. Vi forstår. Aldri før har det vært så mye forståelse blant menneskene rundt oss. Aldri har det vært vist så mye omsorg.
Det er så vakkert og det overvelder meg.

Vi har alle lest nyhetene som har blitt publisert på rekke og rad på nettavisene, sett nyhetene, lest sitater på facebook og twitter, flere - inkludert meg selv - har meldt seg med på både den ene og den andre hendingen som har blitt opprettet på facebook, holdt hender på VGnett, skrevet "takk" til den svenske avisen Aftenposten og så videre. Jeg har, sikkert som flere andre, tatt avstand fra hatutsagn, hatgrupper og antifagpager som opprettes her og der. Hat avler hat. Det var hat som i utgangspunktet førte til 22.07.11, og selv om handlingen er fryktelig grusom, har han også sine pårørende. Han har en mamma, en pappa, søsken, venner, slektninger og andre som står ham nær - i bunnløs sorg og fortvilelse over deres egen.

Og jeg har, som sikkert like mange andre, stilt tusenvis av "hvorfor" og "hvordan går det an", spørsmål som kanskje for alltid vil bli ubesvart, prøvd å forstå galskapen, prøvd å få svar på umulige spørsmål som kanskje aldri vil kunne besvares. Jeg har prøvd å "forstå" gjerningsmannen, selv om det er umulig. Prøvd å trekke paralleller mellom det å ha en spiseforstyrrelse eller slite med noe annet som ender opp med å ta all tankekraft, prøve å tenke hvordan en interesse kan gli over til å bli galskap og fullstendig "overopptatthet" i den grad at det går over til å ta over selve livet. Prøvd å tenke på hvordan man kan hjernevaske seg selv. For... jo oftere man forteller seg selv en ting, desto sannere blir den. Til slutt blir det en sannhet, en realitet i ens eget hode selv om det er fullstendig uforståelig og uvirkelig for andre mennesker.
Misforstå meg rett. Det finnes ingen punkter der jeg støtter gjerningen, men jeg vil gjerne forstå. Selv om det muligens ikke går. Selv om det sannsynligvis ikke går an.

Vi er i sorg.
Jeg er i sorg.
En tomhet. Den eneste reaksjonen jeg klarer å få.
Og det er greit. Det er greit det også. Alle reaksjoner er greit.

Det ble vissnok noen ord likevel.
Jeg skulle egentlig ikke skrive om tragedien, men til deg. Du som kjemper en kamp hver eneste dag, kampen for tilværelsen, kampen for eksistensen, du, som har det vondt og som hadde det vanskelig før tragedien rammet nasjonen vår. Du som prøver å stable deg selv på beina, som faller igjen, og som blir fortvilet og redd og engstelig for at det aldri kommer til å gå. Du som strever med maten, som kjemper mot anoreksien, bulimien, tvangsspisingen, ortoreksien, megareksien eller en udefinert kombinasjon av alt sammen. Du som har angst, du som selvskader når verden blir sort - som påfører deg smerte for å føle, fordi den fysiske smerten er enklere å takle enn den psykiske eller du som bruker selvskadingen for å straffe deg selv, selv om det er omgivelsene som gjør deg vondt og selv om du ikke har gjort noe galt eller feil. Til deg som sliter med tvangslidelser, personlighetsforstyrrelser eller noe annet som tar plass i menneskesinnet.

Til deg.

Kanskje tenker du som meg, kanskje tenker du som meg at du ikke har rett til å lide nå som det er så mange andre som har det vondt. Kanskje tenker du som meg, at dine egne sorger, vanskeligheter og det som du strever med ikke spiller noen rolle når så mange har mistet livet, når så mange er skadet, når så mange er i en krisefase som ingen som ikke har vært der kan forstå. Kanskje er du redd for å gråte, redd for å be om hjelp, redd for å uttrykke din egen fortvilelse fordi du ikke vil ta plass i en tid som denne. Kanskje føler du eller tenker at det ikke er riktig fordi det du sliter med egentlig er "ingenting" i forhold til alt det andre.

Ditt "ingenting" er noe.
Du har rett til å ha det vondt, selv om du ikke er rammet av tragedien. Din kamp stopper ikke opp, selv om en annen tragedie rammer et helt land. Du har rett til å føle som du gjør. Du har rett til å be om hjelp hvis du føler at du trenger det, rett til å ta plass, rett til å si fra. Du har rett til å gråte når det gjør vondt. Du spiller en rolle. Du spiller en rolle uansett.

Så.
Ta vare på deg selv, til tross for at det "ikke virker riktig."
Egenomsorg er også kjærlighet. Det er en av de viktigste formene for kjærlighet som finnes.

Jeg tenker på deg.

"Jeg kan ikke se noe annet enn at det skal gå bra med deg, Annika! Du kjemper som en helt. Du kommer videre, du faller og reiser deg igjen, og du kjemper som om det skulle vært det eneste du hadde gjort hele ditt liv."
"Det er det eneste jeg har gjort." 


Jeg kunne skrevet sider opp og ned hvordan det er å være i krise - igjen - men jeg kjenner egentlig ikke at jeg orker. For det første vet jeg ikke helt hva dette er for noe, jeg aner ikke hvordan det kommer til å fortone seg og jeg vet heller ikke om det blir varende. Dette er nytt og gammelt på samme tid. Dette, dette som jeg befinner meg i nå, har mange likhetstrekk fra tidligere. Den samme utageringen, den samme hylingen, den samme skrikingen, de samme tårene, og de samme destruktive mestringsstrategiene. Jeg er tjue år, snart tjueen, og likevel, likevel oppfører jeg meg som om jeg skulle vært tolv. Det skuffer meg. Skuffer meg og skremmer livsskitten ut av meg. Herregud, Annika, skjerp deg! Det er lettere sagt enn gjort. Jeg klarer ikke å skjerpe meg, jeg klarer ikke å kontrollere meg, jeg klarer ikke, mestrer ikke, får det ikke til.

Tidligere har jeg skrevet så vidt om Monster. Monster, den eneste av demonene mine som har kvinneskikkelse. Hun har det fordi hun er den jeg identifiserer meg mest med og hun er nok også den demonen som har størst tak på meg. For når hun kommer, når hun fyller meg opp med et raseri som er umulig å kontrollere, da, da mister jeg både virkelighetsoppfatning, kontroll, evne til å tenke konstruktivt, evne til å roe meg selv ned, evne til å reflektere og alt annet som måtte være inni meg. Det sier klikk og Monster tar over.
Monster er den mest skremmende demonen. Monster gjør meg til noe jeg egentlig ikke er, forvandler meg til noe skremmende, noe fryktelig, noe grusomt, noe som får omgivelsene til å skjelve.

Ingen liker meg når Monster kommer. Ingen liker meg når Monster fyller meg opp, får meg til å slå, sparke, klore, kaste sofaputer rundt i huset, kaste klærne som mamma har brettet sammen på gulvet, får meg til å frese, si de mest ufyselige ordene, får meg til å rive av meg mine egne klær og løpe naken rundt i huset mens øynene er sorte og jeg viser gamle arr og sår og sier ting som ville fått forfedrene mine til å snu seg i graven.
Sykt? Ja, det er sykt. Det er ingenting annet enn sinnsykt. Monster får det til å svartne for meg. Jeg får blackout, og jeg husker nada nothing og ingenting av det som er sagt eller gjort. Da jeg var yngre kom Monster på besøk hver eneste dag og jeg våknet dagen etter med mange risp på kroppen som jeg ikke kunne huske at jeg hadde påført meg selv.
Ingen liker Annika når Monster kommer. Monster er ufyselig og skremmende. Monster er grusom. Heldigvis, om det er et ord som kan brukes, heldigvis, får nesten ingen oppleve Monster. Bare foreldrene mine. Og søsken. Og det er ille nok i massevis.

I hate you.


Så. Det er tunge dager. Gårsdagen var ille. Gårsdagen var fæl. Gårsdagen var alt jeg egentlig ikke vil være og den rippet opp i alt for mye som jeg helst ikke vil tenke på. Ambulant team på Åsgård ble ringt - ringt for å finne ut om det er noen jeg kan snakke med mens behandler er borte, og i dag har det vært kontakt med poliklinikken. Det er ingen behandlere som kan steppe inn. Alternativet er ambulant team.
Jeg kjenner dem ikke.

Men jeg er sliten og jeg skal tenke på det.

"...och jag undrar hur du gör
om det är lättare att falla
med ena foten utanför"

jeg er i krise.

Tusen ord, tusenvis av ord skrevet om og om igjen - likevel gir de ikke mening, likevel er de ulesbare og formuleringene er elendige. Hvordan beskriver man det som ikke kan beskrives? Hvordan forteller man ordene som ikke kan snakkes om? Og hvordan, hvordan snakker man når man ikke engang vet hva det er å snakke om?
Ingenting?

"Hvorfor sover du så mye, Annika?"
"Må du komme deg opp!"
"Du kan ikke sove hele dagen"
"Nå må du gå i dusjen, skifte klær"
"Du må komme deg ut. Få frisk luft!"


Stillheten senker seg i det jeg drar puta over hodet og krøller meg sammen under dyna. Stillheten kommer når jeg sover, pause, avtid, endelig kan jeg slappe av. I drømmeland, nesten, nesten - ikke alltid - er det fred. Fred. Det er det jeg hungrer etter. Fred. Ro.

"Hva skjer egentlig, Annika?"
Ikke spør. Jeg har ikke peiling.

For noen dager siden publiserte ei venninne av meg, Karianne, et innlegg om familieforhold mellom barn og mor. Et svært sterkt og vondt innlegg - nesten alle de ordene jeg selv ikke tør å skrive eller formidle. Innlegget hennes fikk jeg til å gråte. Ikke fordi jeg selv ikke er modig nok til å formidle ordene hun har skrevet, men fordi jeg vet så alt for godt hvordan det er.

Jeg vet hvordan det er å ha forstyrret kommunikasjon i familien, jeg vet hvordan det er når hjemmet blir utrygt og vise verca. Jeg kunne skrevet side opp og side ned om emnet, men jeg velger å ikke gjøre det av en grunn: det er for sårt og det gjør for vondt. Jeg er redd for å såre, redd for å støte og redd for å skrive ord som kan forverre eller ødelegge det som har blitt bygd opp de siste tre årene.

I dag kom jeg over et fantastisk innlegg i Dabladet, skrevet av familieterapeut Jesper Juul.
"LUKSUSPROBLEMET". Det kan leses her. Anbefales!

Jeg var femten år da jeg ble kjent med psykiatrien. Femten år. Jeg hadde allerede vært syk i en årrekke, hadde alt rukket å oppleve hvordan angsten innskrenket hverdagen, hadde kjent hvordan depresjonen tygde hull i sjela, hadde lært meg å føle på selvskadingens avhengighet, forsto at maten kunne misbrukes, jeg hadde vært og var forelsket i døden - fullstendig oppslukt og livet hadde vært og var vanskelig. Femten år. Snart seksten. Livredd. Skremt. Bråvoksen og et barn på samme tid. I en årrekke hadde jeg verken følt meg hørt eller sett av noen, voksne mennesker ga meg frysninger og jeg hadde bestemt meg: jeg skulle ikke bli voksen. Jeg skulle ikke leve heller. For meg var livet min diagnose. For meg hadde det stoppet opp. Som Elizabeth Wurtzel så fint skrev det i Prozac Nation: "En dag våkner du opp og er redd for å fortsette å leve." Slik var det for meg.

Hvorfor begynte du egentlig i behandling, Annika?\
April 2006. Inntaksmøte på BUP. Jeg ville ikke, klarte ikke, forsto og forsto ikke på samme tid. Jeg var fullstendig klar over at jeg slet mer enn det som var normalt - at puberteten ikke kunne være årsaken til problemene mine og at det ikke var helt vanlig å ønske seg selv død hver eneste dag. Så,jeg begynte i behandling. Fordi jeg måtte. Fordi jeg trodde at det var det som skulle til for at foreldrene mine skulle bli fornøyd. Jeg begynte på deres premisser. Jeg begynte fordi jeg trodde at det var det som var forventet. Var jeg klar for å jobbe med mine egne problemer? Nei. Det var jeg ikke. For meg var sykdom, symptomer og selvdestruktive mestringsstrategier kontroll. Det var min måte å få kontroll i kaoset på. Så lenge jeg hadde døden, da hadde jeg kontroll. Så lenge jeg hadde selvskadingen, da hadde jeg kontroll. Da slapp jeg å straffe noen andre enn meg selv.

Den første terapeuten min var utdannet pedagog, som igjen hadde videreutdanning innenfor kunstterapi. Om jeg var villig til å snakke? Nei. Om jeg ønsket å prøve kunstterapi? Nei. Kunne jeg skrive til henne? Nei, det kunne jeg ikke. Kunne hun lese en historie til meg? Absolutt ikke. Var jeg villig til å prøve avspenning? Nei, nei og atter nei.
"Jeg tenkte at vi skulle begynne å arbeide med selvskadingen din, Annika."
"Jeg er ikke klar."
"Når er du det?"


Jeg ble ikke klar i løpet av det året jeg var i behandling hos denne kunstterapeuten. Jeg ble ikke klar til å arbeide med selvskadingen eller maten eller tankene mine eller følelsene mine.
"Du snakker så lite om følelser, Annika. Kanskje vi skal arbeide med dem?"
"Nei, jeg er ikke klar."
"Når er du klar?"


Jeg ble ikke klar for å snakke om følelser heller. Da behandleren min ble sykemeldt og jeg sto på egne bein, orket jeg ikke å se henne mer. "Hun maste sånn" og "ingen kjemi" og "jeg kommer ikke videre" var grunnene mine og så fikk jeg en ny behandler. Behandler L. Hun kjente jeg godt fra før siden hun alt var legen min ved BUP og hadde det medisinske ansvaret for meg. Hun hadde ved flere anledninger prøvd å få meg til å jobbe mot spiseforstyrrelsen min.
"Nei, jeg er ikke syk."
"Nei?"
"Jeg vil ikke. Jeg er ikke klar."
"Når er du klar da, Annika?"
"Jeg vet ikke."


For når ble jeg klar? Ikke det året heller. Jeg gikk til behandler L i et år. Hun var en fantastisk behandler som jeg hadde god kjemi med og hun gjorde det beste hun kunne. Men det hjelper ikke med en god behandler, når pasienten setter seg på bakbeina og rister på hodet. "Nei, jeg er ikke klar." Jeg var ikke klar. Jeg ville ikke gi slipp. Spiseforstyrrelsen var min, selvskadingen var min - min og mitt alene. Jeg trengte det - trodde jeg - det var det viktigste jeg hadde og samtidig det verste. Behandler L ga meg kostlister som jeg krøllet sammen. Hun var i kontakt med foreldre, og jeg nektet samarbeid. Familieterapeuter var inne i bildet, men jeg nektet å møte opp til samtaler. "Jeg er ikke klar," sa jeg og brånektet. Gråt for meg selv, mens jeg ventet på det riktige tidspunktet som jeg trodde ville komme.

Etter tre runder på legevakten, to innleggelser på UNN og en på ungdomspsykiatrisk, havnet jeg der igjen. For spiseforstyrrelsen. "Du fungerer så dårlig kognitivt Annika, at jeg ikke vet noen bedre råd enn å få deg innlagt," sa behandler L. Jeg motsa meg ikke. Livet var ikke noe for meg uansett, og det kunne jo kanskje hende at de kunne hjelpe meg. Men det er vanskelig å hjelpe noen som ikke vil hjelpe seg selv. Det tok uker før jeg kom i gang med kostlisten. Det tok uker før jeg begynte å spise slik som jeg skulle. "Jeg er ikke klar," sa jeg, "jeg er ikke klar." Etter hvert begynte jeg å spise igjen. Ikke fordi jeg ville, fordi jeg forsto ikke at kroppen trengte mat. Jeg gjorde det for mamma. For pappa. For turen til Kreta. Grunner som i det lange løp ikke er holdbare for å opprettholde bedring. "jeg var ikke klar" for å gjøre det for meg selv. Ikke klar, ikke klar.

Jeg ble ikke klar til å kjempe på ungdomspsykiatrisk heller. Dette var i 2008. Jeg skrev meg ut og dro. Til Narvik. Fikk oppfølging, men var ikke klar der heller. Var ikke klar for å spise etter kostliste, var ikke klar for å jobbe med følelser, var ikke klar for ditt eller datt. Jeg ventet på å bli reddet. Ventet på at noen skulle gjøre jobben for meg. Ventet på at noen skulle ta tak i alt sammen slik at jeg slapp å gjøre noe.

Og så sviktet kroppen. Hodet. Musklene. Sirkulasjonssystemet. Hjernen. Leveren. Nyrene. Spyttkjertlene. Håret. Neglene. Temperaturreguleringen. Eliminasjonen. Urinen. "Pytt pytt", tenkte jeg, "jeg er ikke klar". Jeg ble ikke klar. Jeg var ikke klar da bekymringsmeldingene haglet, selv om jeg hadde fått et snev av livslyst. Jeg var ikke klar til å ta noe valg. Jeg ville ikke. Spiseforstyrrelsen var trygg. Selvskadingen var trygg.
"Sender henvisning til UPA igjen," sa lege - Kine.
"NEI, IKKE UPA!" sa jeg sint, "JEG SKAL IKKE DIT IGJEN. JEG HAR LOVET MEG SELV DET."
"Da blir det Bodø, da," sa hun.
"Greit."

Lettet og ikke lettet på samme tid. "Du må kanskje dra til Capio," sa behandler Turid. Ja okei. Så jeg dro til Bodø, pent sminket, i håp om at de kunne si at jeg var okei og fortelle meg at det ikke var noe å bekymre seg for og så kunne jeg dra hjem igjen. Der tok jeg feil. Jeg har fortalt historien før. Men jeg forteller den igjen. "Du kan dø," sa snakkedamen i Bodø. "Nå er du så syk at du kan dø, Annika."

Motivert? Litt. Men om jeg var klar? Nei.
Jeg ventet fortsatt. På det riktige tidspunktet. Likevel dro jeg til Fredrikstad. Jeg hadde ikke planer om å begynne behandlingen samme dag som jeg ankom. Jeg var jo ikke klar. Kunne vente en dag, for å se om jeg ble litt mer klar, litt mer rede, for å se om jeg fikk litt mer lyst. Noen satte foten ned. Behandlingen begynte samme dag. Og i dag forstår jeg hvorfor: jeg ønsket bare å utsette problemet. Å vente på at man skal bli KLAR for å gjøre noe, er å utsette. Det er det det er.

Så hvis dere tror at jeg var klar for å kjempe da jeg kom til Capio, tar dere feil. Jeg var ikke det. Jeg var ikke klar i det hele tatt. Jeg har aldri vært klar. Jeg har aldri vært klar for å gå opp i vekt. Aldri vært klar for å legge barberbladene på hylla. Jeg var aldri klar for å slippe det fine inn. Aldri. Men jeg ble det etter hvert. Jeg ble klar for det etter intens behandling hos dyktige mennesker som så meg og som fortalte meg hva sideprosjektene mine gjorde med meg. Jeg la sideprosjektene på hylla fordi jeg var redd. Det var ikke fordi jeg ØNSKET å gjøre det, men frykten for hva de gjorde med meg var sterkere. "Hvis du gjør det eller det går du raskere opp i vekt." Frykt.

Motivasjon er et ord som ofte blir brukt. Motivasjon er et stygt ord, fordi det hele tiden forventes at man skal være så motivert til alt sammen. Ingen er motivert hele tiden. Ingen har lyst til å kjempe konstant. Motivasjon er ferskvare, den må gripes og vedlikeholdes. Arbeidet må kjempes på dager der man ikke har lyst. Å bli frisk er en prosess. Se på det som en jobb du hater, men som du vet at du likevel må gå til. Arbeidsoppgaver du misliker, men som du vet du må gjennomføre for å kunne få betalt. Og lønna? Livet tilbake.

Prosessen er vond. Den er det og det er ingen hemmelighet. Det er enklere å bli syk enn å bli frisk. Men jeg kan fortelle en hemmelighet: månedene på Capio med smerte er nesten glemt. Jeg fullførte behandlingen og den var en suksess. Den eneste behandlingen jeg noen gang har fullført. Jeg bestemte meg for å gjøre det. Noen ganger må man bare bestemme seg, for det riktige tidspunktet kommer aldri. Jeg husker enkeltepisoder, enkelte vonde opplevelser og jeg husker de verste dagene på ungdomspsykiatrisk - ikke på grunn av maten, men heller på grunn av noe mennesker der gjorde, hvordan de reagerte og hvordan de angrep situasjonen min.

Deler av prosessen har gått i dvale. Det er okei. Det jeg derimot husker er år, år med matkaos, år med kalorier og veiing og elendighet. Det husker jeg mye bedre enn et år i behandling på Capio. Tolv måneder med bedring er en enkel pris å betale hvis jeg sammenligner det med år i smertehelvete.

Uansett hva man kjemper mot, vil det sjeldent eller aldri finnes et riktig tidspunkt for å begynne.
Livet er nå.
Ikke vent.

"Helt ærlig; i hvor stor grad rider du "to hester på en gang"? Du har en bli-frisk-blogg - som er fantastisk. Men trigges du av undervektige, leser blogger til tynne syke folk, er innom pro-ana forum av og til etc.? Ingen skam i det. Tror det er vanlig."

Dette spørsmålet satte i gang en rekke tankeprosesser i hodet mitt; først ble jeg litt satt ut av ordene til vedkommet, som for noen år siden ville truffet spikeren på hodet, men etter jeg hadde gått noen runder med meg selv, svarte jeg så godt jeg kunne. Etter de forutsetningene jeg har i dag.

"Jeg rir ikke to hester på en gang. Jeg er rimelig ærlig, tror jeg. Jeg jobber med å bli frisk, men jeg er ikke der enda og det har jeg aldri lagt skjul på :) det er ingen enkel vei og det er mye hard jobbing. Og nei, jeg trigges ikke av undervektige lengre. Klart jeg savner anoreksien i blant og jeg har naturligvis mange tanker om å gå ned i vekt - hele tiden, men jeg er sterkere enn spiseforstyrrelsen nå. Jeg leser bloggen til endel tynne og veldig syke folk, men heldigvis, heldigvis lar jeg meg ikke trigge. jeg lar meg heller imponere av deres pågangsmot og styrke og jeg håper at de kan komme hit jeg er en gang. Jeg håper at de kan se hvor fantastisk livet er. Jeg håper de finner motivasjonen som jeg fant etter mange år som syk. Og jeg håper at jeg kanskje kan motivere noen. Jeg vet ikke, men jeg håper.
Og helt ærlig: jeg er ikke medlem i noen pro-ana forum. Man må være medlem for å se innleggene der. Jeg hadde en periode for mange år siden der jeg var medlem i ett, men den tiden er forbi. pro-ana byr meg i mot. det gjør det.

det er ingen skam om jeg hadde gjort det. selvfølgelig ikke.
når jeg leser ordene jeg har skrevet her, høres jeg ut som en helgen. men jeg er ikke det. jeg har bare lært et og annet underveis."


"Å ri to hester på en gang" er dessverre et vanlig fenomen når det kommer til psykisk sykdom - spesielt ved spiseforstyrrelser. Been there, done that. Det er strengt tatt ikke vanskelig å forstå hvorfor heller: spiseforstyrrelser fører til en voldsom ambivalens, der den ene siden forstår at sykdommen og levemåten er destruktiv, mens den andre siden ønsker å forbli i spiseforstyrrelsens trygge favn. For spiseforstyrrelsen er trygg, det er ingen hemmelighet. Men den er også svært destruktiv. 


Veldig lenge holdt jeg på med to prosjekter på en gang. Spesielt da jeg var innlagt på ungdomspsykiatrisk og ikke hadde lyst til å gjøre noe med problematikken min. Jeg spiste for foreldrene mine og for søsknene mine, og for å få lov til å reise på sydenferie - ikke for meg selv. Det var et prosjekt som var dømt til å mislykkes. På den ene siden viste jeg litt viljestyrke i miljøet og fikk høre at det gikk fremover med meg, mens jeg på den andre siden fortsatte med sideprosjekter som opprettholdt spiseforstyrrelsen i stor grad. Hva jeg gjorde er ikke relevant for teksten. Årsaken til sideprosjektene mine var redselen. Redselen for å bli bedre, redselen for hva som ventet hvis jeg turde å gi slipp, hvis jeg lot behandlingssystemet overta og hvis jeg ga fra meg all kontrollen. For hvem kom jeg til å være uten sykdom? Friskhet, som er relativt, og det samme med god livskvalitet, skremte livet av meg. Jeg var redd for å bli bra, redd for å ha flere gode dager enn dårlige og verst av alt: jeg var redd for å like det. Frykten for å miste de selvdestruktive mestringsstrategiene mine som hadde vært det eneste jeg hadde, holdepunktet i tilværelsen over lang tid var større enn den eventuelle gleden jeg kanskje ville føle hvis jeg en dag kunne gå på kafe og spise sjokoladekake sammen med Inger. Den frykten var større enn gleden i å spise middag ute, kunne gå på kino, dra ut på byen en lørdags kveld og det å føle seg levende. Frykten var dominerende. 


Heldigvis endret ting seg. Heldigvis kom jeg til et punkt der jeg turte å se ting utenfor skylappene mine. Ordene som hjalp meg var den kloke damens: "Nå har du prøvd Annika -metoden så lenge, og den kan du. Du vet hvordan den fungerer. Nå kan du prøve Capio metoden litt, og se om den fungerer for deg. Gjør den ikke det, kan du alltids gå tilbake til Annika-metoden. For den forsvinner ikke." 
De ordene, de ordene til min fantastiske eks-behandler på Capio, damen som har forstått meg bedre enn alle andre behandlere jeg har hatt og som jeg åpnet mitt hjerte og sinn til, og som jeg ga all min tillit til, hjalp. Det var en slags garanti, en garanti på at jeg ikke kom til å miste mine mestringsstrategier selv om  jeg turte å lukte litt på det som fantes utenfor en anorektisk tilværelse, en tilværelse med barberblad, legekontor, overtrening og vekt. En garanti. Jeg trengte den garantien. 


Å legge sideprosjektene bort krever mye. Det tok et halvt år på Capio før jeg klarte å slutte helt med tvangstrening. Men jeg ville bli bedre, jeg ville forsøke metoden deres og selv om motivasjonen ikke alltid var der, selv om det var dager der jeg bare ville dø, selv om det var timer der jeg knapt orket å si et ord, selv om jeg gråt - gjorde jeg mitt beste. Jeg kjempet som en helt. Jeg var nysgjerrig på livet, på det som fantes utenfor og jeg visste at min kjære behandler hadde rett: de destruktive metodene mine ville ikke forsvinne. De lå lagret i meg. Jeg kunne dem. Jeg hadde dem og kunne hente dem fram igjen hvis ingenting annet fungerte.


Det tok tid. Det tar tid.
Men sideprosjektene har jeg lagt på hylla. Etter en stund bestemte jeg meg for å bare ri en hest: friskheten. Ikke hele tiden, selvfølgelig. Når man er i aktiv behandling tar ting tid. Klart jeg falt, jeg rotet selvfølgelig med maten da jeg var hjemme, jeg fikk ikke alt til etter boken - men hvem gjør det? 


Å være en del av et pro-ana samfunn i dag er for meg utenkelig. Jeg er heller ikke medlem av noen forum for spiseforstyrrede, fordi det alt for raskt blir mer fokus på sykdom enn friskhet. Jeg styrer unna det jeg vet ikke er bra for meg, og jeg takler ikke å bare prate med mennesker om sykdom, matinntak etc. lengre. Det er ikke bra for meg.




For å bli frisk, for å tørre å bli bedre må man gi slipp. 
Man må lære seg selv å kjenne, lære seg hva som trigger og hva man burde holde seg unna.
Kanskje må man i perioder ta avstand fra et nettverk som tidligere har vært en viktig del av hverdagen, fordi de andre medlemmene er syke. 


Tips: styr unna blogger som trigger. Meld deg ut av pro-ana eller andre forum som forherliger spiseforstyrrelsen. Forsøk metoden som behandlingsstedet ditt tilbyr. Det kan være verdt det. Du mister ikke dine egne mestringsstrategier av den grunn. Det kan jeg skrive under på.


Og best av alt: gevinsten for å tørre er enorm. Tør du å la være?

etter noen dager der jeg har lagt fra meg tanken om å trykke på knappen for "publiser innlegg", dager der jeg ikke har ofret bloggingen en tanke og brukt mesteparten av tiden som jeg ikke har vært på jobb til å skrive på dokumentet til herr behandler i pappapermisjon, er jeg nesten klar til å utlevere meg selv igjen. nesten.
å ikke skrive noe har aldri vært et alternativ. i perioder har jeg vært så mettet av mine egne ord at jeg har vurdert å legge skrivingen og alle ordene mine på hylla for godt, men jeg kan ikke. av og til er ordene det eneste jeg har. sånn som nå. slik som i disse dager; på denne tiden når jeg er alene, når det bare er meg og ingen helsevesen, når jeg ikke har noen å snakke med, ingen jeg kan fortelle ting til. jeg er alene til september. synes jeg hørte noen hviske at det ikke var en god ide? korrekt. problemet her er bare det at jeg framstår som veldig stabil og jeg synes det er veldig vanskelig å formidle hva jeg trenger. spesielt når jeg ikke vet hva jeg har behov for selv.

behov er et vanskelig ord.
"hva trenger du, Annika?" er ei vanskelig setning.

ja, så jeg er alene. alene med tanker og følelser som jeg ikke helt klarer å formidle, som jeg ikke helt klarer å få tak i eller kjenne på. selv om jeg veldig gjerne skulle hatt noen å prate med, klarer jeg meg allikevel. jeg skriver. skriver til jeg får vondt i fingrene, skriver og skriver. førti sider. sekstentusenord. jeg skriver meg gjennom hverdagene, skriver meg gjennom følelsene og innimellom går det et lys eller to opp for meg. jeg tror jeg har forstått noe vesentlig.

i dag har jeg fri fra jobb. det er fint. jeg pusler på rommet mitt hjemme hos mamma og pappa, ordner og styrer og skriver. jeg kjenner et snev av frihet. etter dager der den tunge klumpen har trykket mot brystet, er det fint å kjenne noe annet.

Jeg vet ikke om dette kan kalles fritidsproblemer eller braliv, kanskje muligens flytteproblemer. Jeg arrangerer i alle fall en ny "spørsmålsrunde". Dere kan sende spørsmål hit:
Spør meg om HVA SOM HELST. http://formspring.me/annikapannika

"av og til får jeg så lyst til å filleriste deg," sier hun og ser på meg. vi går side om side ned den samme bakken som vi har gått ned så mange ganger gjennom årenes løp, passerer de samme svingene som vi har passert sammen gang på gang og møter mennesker vi aldri har sett før. "jeg vet det," sier jeg, "jeg vet det."
"er du klar over hvor fjernt dette er?" fortsetter hun, "fjernt." jeg nikker, biter meg i leppa, tar tak i et strå, to, tre, lar hendene mine gli over gresset og nikker igjen. "fjernt!!" hun er ikke sinna, bare irritert, ikke på meg, ikke på meg som person, men på noen av handlingene mine og jeg forstår, jeg gjør jo det. "det er fjernt. det er det sykeste jeg har vært med på i hele mitt snart tjueenårige liv". ikke sykt i den forstand "mentalt syk" som ofte kan brukes når man snakker om meg og mitt tull, det er ikke sånn, ikke denne gangen. bare sykt - fordi det ikke finnes noen andre ord som kan beskrive dette. det er sykt. fullstendig merkelig, latterlig, håpløst og veldig fint på samme tid.
"det er jeg helt enig med deg i. SYKT. end det, avslutt det, stopp det," øynene hennes ser på meg, hun borer blikket inn i mitt, prøver, leter, ser om det er et snev av fornuft der inne et sted, mellom hjerneceller og betatthet og latter.
"det blir ikke å vare så lenge uansett," mumler jeg, vel vitende om at ordene mine er sanne. det blir ikke å vare, ikke denne gangen heller. det er for komplisert, mer komplisert enn alle andre. det er bare et sidespor, et noe som ikke kan defineres, noe annet, noe veldig, veldig annerledes enn alt annet jeg har vært med på før. og jeg gjør det aldri igjen.

"hvordan vet du at det ikke blir å vare?" ja, hvordan vet jeg det? jeg bare vet. jeg er kanskje ufornuftig, jeg er kanskje fryktelig dum til å være så smart, jeg glemmer og lukker øynene og ørene og vil ikke høre, men helt borte, det er jeg ikke. "jeg bare vet det."
"synes likevel at du skal ta til fornuft og avslutte det før det blir enda mer komplisert."

fornuft. fornuften er ikke der, den har forsvunnet - jeg har sagt farvel til den, begravd den ned under dyner og putekrig, fnising, latter og fine, ulovlige øyeblikk. for de er fine. jeg holder fast i dem, griper etter dem med hendene mine og bevarer dem på innsiden av meg. folk får si hva de vil om det, om dette, og uansett hvilke ord de bruker, vil ingen likevel forstå hvor vakkert det er. for det er det. det er vakkert.

innleggene om ferieturen kommer snart - mellom slagene - det er i alle fall planen. det er sommer, nordavinden blåser rundt hushjørnene, det er kaldt, jeg er sliten og trøtt og sover masse. jeg har vært hjemme i litt over ei uke, og akkurat nå går dagene til å rydde ut av leiligheten, pakke ut her hjemme, være skeptisk, tenke masse, henge sammen med mennesker som får meg til å føle meg bra, sove, være på jobb og sove enda litt til.

jeg kommer sterkere tilbake.

ord fra 2008:

svømmebassenget
mitt er fylt med
tomhet, ingenting
og jeg svømmer
slik; naken og rød


skraper med tåneglene
mot flisene
innslag av blått og gult
og grønt 
som om hele verden
var en del av dette
gjørmehullet
jeg beveger meg i