"av og til får jeg så lyst til å filleriste deg," sier hun og ser på meg. vi går side om side ned den samme bakken som vi har gått ned så mange ganger gjennom årenes løp, passerer de samme svingene som vi har passert sammen gang på gang og møter mennesker vi aldri har sett før. "jeg vet det," sier jeg, "jeg vet det."
"er du klar over hvor fjernt dette er?" fortsetter hun, "fjernt." jeg nikker, biter meg i leppa, tar tak i et strå, to, tre, lar hendene mine gli over gresset og nikker igjen. "fjernt!!" hun er ikke sinna, bare irritert, ikke på meg, ikke på meg som person, men på noen av handlingene mine og jeg forstår, jeg gjør jo det. "det er fjernt. det er det sykeste jeg har vært med på i hele mitt snart tjueenårige liv". ikke sykt i den forstand "mentalt syk" som ofte kan brukes når man snakker om meg og mitt tull, det er ikke sånn, ikke denne gangen. bare sykt - fordi det ikke finnes noen andre ord som kan beskrive dette. det er sykt. fullstendig merkelig, latterlig, håpløst og veldig fint på samme tid.
"det er jeg helt enig med deg i. SYKT. end det, avslutt det, stopp det," øynene hennes ser på meg, hun borer blikket inn i mitt, prøver, leter, ser om det er et snev av fornuft der inne et sted, mellom hjerneceller og betatthet og latter.
"det blir ikke å vare så lenge uansett," mumler jeg, vel vitende om at ordene mine er sanne. det blir ikke å vare, ikke denne gangen heller. det er for komplisert, mer komplisert enn alle andre. det er bare et sidespor, et noe som ikke kan defineres, noe annet, noe veldig, veldig annerledes enn alt annet jeg har vært med på før. og jeg gjør det aldri igjen.

"hvordan vet du at det ikke blir å vare?" ja, hvordan vet jeg det? jeg bare vet. jeg er kanskje ufornuftig, jeg er kanskje fryktelig dum til å være så smart, jeg glemmer og lukker øynene og ørene og vil ikke høre, men helt borte, det er jeg ikke. "jeg bare vet det."
"synes likevel at du skal ta til fornuft og avslutte det før det blir enda mer komplisert."

fornuft. fornuften er ikke der, den har forsvunnet - jeg har sagt farvel til den, begravd den ned under dyner og putekrig, fnising, latter og fine, ulovlige øyeblikk. for de er fine. jeg holder fast i dem, griper etter dem med hendene mine og bevarer dem på innsiden av meg. folk får si hva de vil om det, om dette, og uansett hvilke ord de bruker, vil ingen likevel forstå hvor vakkert det er. for det er det. det er vakkert.